Verden

Året som ikke ble som planlagt

2020 skulle bli et historisk år for Kina. Fattigdommen skulle avskaffes og det skulle bli jobb til alle. Istedet går året inn i historiebøkene av helt andre grunner.

Det er spennende tider for den berømte flua på veggen, særlig for den som trives best i Donald Trumps nærhet. Men også i Beijing er tidene uvanlige. Seks dramatiske måneder har satt sine spor, og det løfterike landet i øst er ikke som før.

2020 var ment å bli et historisk år for Kina. Landet skulle nå sitt mål om å fordoble bruttonasjonalproduktet på ti år og bli «et middels velstående samfunn». Ingen kineser skulle lenger leve under den offisielle fattigdomsgrensen på 2300 yuan (3130 kroner), og alle som ville, skulle få seg arbeid. 

I stedet havnet landet i en krise ingen hadde forutsett. Siden nyttår har flere hundre tusen bedrifter gått konkurs. Andre går for halv maskin. Millioner av arbeidstakere har reist hjem til landsbyene de kom fra. I januar fikk en landsby i Maos hjemprovins Hunan plutselig tre ganger så mange innbyggere.

Trumps handelskrig og et bittelite virus har utløst det største fallet i kinesisk økonomi siden 1976, det året Mao døde. Akkurat som de vestlige land vil trenge flere år på å reise seg, vil Kina trenge tid på hente seg inn.

Les også: Bella Tan dro tilbake til hjembyen Wuhan i januar. Tre dager senere var byen stengt. Resten er verdenshistorie (+)

De siste ukene har den faretruende arbeidsledigheten vært sak nummer én på partimøter over hele landet. Da president og partisjef Xi Jinping i mai bega seg til den nordvestlige Shanxi-provinsen, møtte han problemet på nært hold. Lokale ledere klaget sin nød og ba om gode råd. «Som medlemmer av kommunistpartiet må vi sørge for å gi folket arbeid, ris og lykke», svarte Xi før han hastet videre.

Pålitelig statistikk om arbeidsledigheten i Kina finnes ikke. Tallene som myndighetene offentliggjør, omfatter bare ledigheten i byene. I april ble den anslått til 6,2 prosent. De nesten 300 millioner migrantarbeiderne er ikke med i regnestykket, heller ikke innbyggerne på landsbygda. Flere eksperter, kinesiske som vestlige, tror at landet kan ha mellom 80 og 100 millioner arbeidsledige.

Situasjonen er særlig dyster for de rundt ni millioner ungdommene som i disse dager uteksamineres fra landets høyere læresteder. For ett år siden ville de ha fått jobb nokså lett. Men ikke nå. Myndighetene forsøker å komme dem i møte ved å tilby dem jobb til lav lønn i landets utkanter, med løfte om bedre betalt arbeid etter et par år. Noen vil nok takke ja, andre ikke.

Les også denne: Presset øker for å stille Kina til veggs i koronakrisen 

Selv om myndighetene i de senere år har forsøkt å styrke arbeidstakernes rettigheter, står de fleste på bar bakke når krisen inntreffer. I et land uten frie fagforeninger har de ingen som kan tale deres sak.

Under slike forhold er det godt å ha en storfamilie kan hjelpe, skjønt mange kvier seg for å oppsøke sine nærmeste. «Jeg føler meg skamfull over å måtte be min 88 år gamle far om penger, men nå har jeg ikke noe valg», sa en middelaldrende bygningsarbeider som i midten av mai pakket sekken og bega seg hjem.

Konkursbølgen har rammet eksportbedriftene særlig hardt. Kinas utenrikshandel falt i første kvartal med 6,4 prosent. Handelen med USA, Europa og Japan falt i samme periode med henholdsvis 18.3, 10.4 og 8.1 prosent. Utsiktene til en snarlig bedring er ikke gode. Koronaviruset har blokkert mange forsyningslinjer som før var åpne.

Uavhengig av viruset har president Trump varslet en delvis «frakobling» av kinesisk og amerikansk økonomi. EU og Japan har også signalisert at de vil redusere sin avhengighet av Kina, særlig av strategisk viktige varer. 

Andre land er også i tenkeboksen. I 2013 lanserte president Xi sitt store Silkevei-prosjekt. Målet var å skape en ny og bedre infrastruktur i Asia og mellom Asia og resten av verden. Prosjektet fikk etter hvert tilslutning fra mer enn 60 land. Viruset har stanset mange av byggeprosjektene, et godt eksempel på at liten tue kan velte stort lass.

Flere av Silkevei-landene fikk kalde føtter allerede før viruset slo til. Gjelden de pådro seg, ble for stor.

Selv Pakistan, som lenge har forsøkt å gjøre gode miner til slett spill, kastet kortene i forrige måned. Prislappen på «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor», et nettverk av veier, jernbaner og havner, ble satt til 62 milliarder amerikanske dollar. Nå ber regjeringen i Islamabad om å reforhandle avtalen. Den pakistansk statskassen har lenge vært slunken, og Covid-19-viruset har rammet landet hardt.

Kina har de siste årene gitt lån tilsvarende 520 milliarder dollar til utviklingsland. Hvor mye de får tilbake, er et åpent spørsmål.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Regjeringen i Beijing har de siste ukene lansert flere krisepakker for å få fart på hjulene. Nye «nasjonale strategier» er også bebudet. En av dem lyder: «Dra vestover!» Kinesere med virketrang og kunnskap oppfordres til å bosette seg i landets vestlige deler.

Sammenlignet med de sentrale og østlige provinsene er «Kinas ville Vesten» nokså underutviklet. Xi og hans kolleger er overbevist om at den har et stort utviklingspotensial. Regjeringen vil derfor investere milliarder for å blåse liv i den.

I tillegg til å få de ledige i arbeid er Xi manisk opptatt av å styrke den indre sikkerheten og - ikke minst - å fri til kinesernes nasjonalfølelse. Derfor har Kina under hele koronakrisen fortsatt å egge til strid med flere av sine naboland, som Vietnam, Filippinene, Malaysia og Indonesia, ja selv India.

Meldingene om de «uhyrlige provokasjonene» som det prektige Kina til stadighet utsettes for, selger utvilsomt godt på hjemmebane.

Klarere enn før ser de kinesiske lederne at samarbeidet med Vesten, ikke minst USA, har sine begrensninger. Med stigende undring og engstelse er de vitne til det drama som nå utfolder seg i Det hvite hus. Mens tidligere amerikanske presidenter lot til å være noenlunde normale, og dermed forutsigbare, etterlater Trump et ganske annet inntrykk. «Ingen her forstår noe som helst», uttalte en kinesisk avisredaktør i forrige uke. «Vi kan ikke annet enn følge utviklingen fra dag til dag.»

Trumps motstander, Joe Biden, er heller ingen favoritt i Beijing. Biden er i mange henseender like kritisk til Kina som Trump. Derfor er det så viktig for Xi å utvikle alternative overlevelsesstrategier.

I nødens stund kan Xi trøste seg med at kineserne stort sett holder seg i ro. Ingen opptøyer, ingen store demonstrasjoner. «Dere finner ikke noe Atlanta eller Minneapolis hos oss», lyder den nedlatende kommentaren i partiavisen Global Times.

Heller ikke i lederskapet er det lett å oppdage noen dissonans. Xis utrenskninger har satt sine spor. På den nylig avholdte vårsesjonen i «nasjonalforsamlingen» ble alle regjeringens forslag vedtatt uten merkbar opposisjon. Det mye omtalte forslaget til ny sikkerhetslov i Hongkong fikk bare én nei-stemme. Mer enn 2000 delegater deltok på sesjonen. Hva de tenkte i sitt stille sinn, får vi aldri vite.

Følg Dagsavisen på Facebook!

Mer fra Dagsavisen