Koronakrisen kan gi ny protestbølge

Frustrasjon over levekår ga grobunn til den arabiske våren i 2011. Også etter den globale finanskrisen i 2008-2009 så man protester. Hva med koronakrisen?

Foreløpig ser man bare små demonstrasjoner i ulike deler av verden. Men koronakrisen bereder grunnen for akkurat det som ofte fører til økt frustrasjon, sosial uro og protester, og det kan vi komme til å se følgene av på sikt, ifølge førsteamanuensis Tore Wig ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo.

Han har forsket på hva som fører til politisk ustabilitet, protester og eventuelt regimekollaps.

– Koronakrisen skaper misnøye både med de økonomiske konsekvensene, arbeidsledigheten og restriksjonene. Hele situasjonen øker motivasjonen for folk til å gå ut i gatene. Kanskje særlig blant de unge, som vil rammes hardest og oftest er de som deltar i protester, sier Wig til Dagsavisen.

Les også: Er det lov å vitse med Holocaust? (+)

Mister jobbene

Likevel er det én ting som holder den store bølgen nede – enn så lenge. Restriksjoner som portforbud og føringer eller påbud om sosial avstand fører til at man ennå ikke ser de helt store utslagene.

– Masseansamlinger er både ulovlig og helsemessig risikabelt for den enkelte. Dette trekker i motsatt retning, og det er derfor vanskelig å si utfallet av situasjonen. Men mye tyder på at dersom denne situasjonen vedvarer, vil folk på sikt trosse risikoen og kanskje ta ut i gatene for å få uttrykk for frustrasjonen, sier Tore Wig.

2019 var et år med omfattende protester i en rekke land over hele verden. I mars i år var det en nedgang på 28 prosent i protester i forhold til mars i fjor, ifølge Wig. Dette kan endre seg, mener han.

–  Det vil nok særlig skje etterhvert som den umiddelbare helsefaren ser ut til å gå ned, mens de økonomiske konsekvensene vedvarer. Arbeidsledighet vil ha veldig mye å si. Hvis man ikke har jobb, har man mindre å tape på å ta til gatene og bli med på opprør, sier Tore Wig.

Koronakrisen vil skape omfattende arbeidsledighet og økonomiske problemer verden over, ifølge anslag fra FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO.

Basert på tre ulike scenarier anslår FN-organisasjonen en økning i den globale arbeidsledigheten på mellom 5.3 millioner mennesker (laveste anslag), 13 millioner (middels anslag) og 24.7 millioner (høyeste anslag). Disse kommer på toppen av de 188 millioner som var arbeidsledige i 2019.

Til sammenligning økte arbeidsledigheten i verden med 22 millioner etter den globale finanskrisen i 2008-2009.

Les også: Tror koronakrisen vil ramme kvinner hardest

Økt frustrasjon

De siste ukene har man sett begynnende protester i en rekke land. I USA har det vært holdt demonstrasjoner i flere stater i protest mot nedstengningstiltakene. Folk er frustrerte over at de mangler inntekt, og vil tilbake til jobbene sine.

I USA har det vært mange demonstrasjoner mot nedstengningen under koronaepidemien. Her fra Albany i staten New York. Foto: NTB scanpix

Mange steder kan situasjonen forsterke en frustrasjon som allerede var der, og i flere land har det vært protester fra før av. I Libanon har det den siste uka vært demonstrasjoner mot den økonomiske situasjonen i landet. Man har også sett protester i Bolivia og Iran.

I Israel har kritikere av statsminster Benjamin Netanyahu demonstrert mot det de mener er utnyttelse av koronasituasjonen for å gjennomføre antidemokratiske tiltak.

Ifølge Tore Wig er det grunn til å følge ekstra nøye med på blant annet følgende land:

* Bolivia: Betydelig uro fra før, og forsterkede protester under koronakrisen.

* Brasil: Misnøye med president Jair Bolsonaro, som konsekvent har dysset ned krisen.

* India: Massive protester mot statsminister Narendra Modi før koronakrisen fordi kritikere mener han marginaliserer muslimer. Spenningene kan bli forsterket av krisen.

* Iran: Langvarige protester fra før kan bli forsterket av krisen. Regimet beskyldes for å dysset ned krisen, samtidig kan lave oljepriser øke uroen.

Disse er utsatt

Generelt er det større sannsynlighet for politisk ustabilitet og protester i en viss type land enn andre, avhengig av styresett og andre forhold, ifølge Wig.

– Faren for opprør er størst i autokratiske land med liten kontroll over befolkningen og der staten ikke er sterk nok til å slå ned opprør. Det kan vi se i flere land i Midtøsten og i Latin-Amerika. Det er også stor sannsynlighet for opprør i mange land i Afrika, et kontinent hvor det er mørkest utsikter, og hvor mange er på grensen mellom å være eller ikke være en del av arbeidsmarkedet, sier han.

Land som er mindre utsatt for opprør som eventuelt fører til regjeringskollaps er de som har et styresett på hver sin ende av skalaen:

– Rike demokratier har liten risiko. De kan innføre ganske heftige tiltak uten at det nødvendigvis gir store opprør, fordi folk har et grunnlegggende velstandsnivå og relativt høy tillit til myndighetene, og kan få ut frustrasjon gjennom debatt. På den andre siden har man land med så stor grad av kontroll over befolkningen at det ikke blir opprør, som Kina og Saudi-Arabia, sier Wig.

Frustrasjonen trenger imidlertid ikke kun å komme til uttrykk gjennom demonstrasjoner.

– Opprøret kan komme gjennom andre former for politisk mobiliseing, for eksempel på nett.  Enkelte steder kan det også føre til at enkelte blir med i militante grupper, som kan tiltrekke seg folk med for eksempel å betale kost og losji. Vi vet at grupper som for eksempel IS og mafiagrupper kan få med folk av økonomiske, ikke bare politiske, grunner, sier Wig.

Les også: Hvorfor dør flere blant etniske minoriteter av koronaviruset?

Åpner for tidlig?

Ett aspekt kan føre til noe mer forståelse hos folk i koronaepidemien, mener Wig.

– Det kan være lettere for folk å forstå at denne situasjonen er forårsaket av en ekstern trussel, og ikke direkte av regjeringen og eliten. Det var nok lettere å skylde på politikerne etter finanskrisen enn nå, sier han.

Samtidig er det usikkert hvor mye denne forståelsen slår inn i land hvor borgerne ikke har like god tilgang til informasjon, legger han til.

– Motivasjonen for politisk protest er ikke nødvendigvis knyttet til en sak. Fattigdom i seg selv kan øke faren for opprør, uavhengig av grunn, sier han.

Forskning viser at økonomisk smerte gir politisk ustabilitet. Jo lenger tid tiltakene rundt koronaepidemien varer, jo dypere blir de økonomiske skadene. Faren for opprør hos folket kan dermed føre til at myndigheter åpner opp økonomien.

– Vi ser jo et slikt press for eksempel i stater i USA nå. Jeg tror absolutt mange myndigheter vil åpne opp samfunnet tidligere enn de kanskje bør, på grunn av faren for folkelige opprør.

Les også: Her erklærer de suksess mot koronaspredning: – Vi har vunnet kampen