Derfor gir fredsavtalen for Libya kun et tynt håp om fred

Det var et topptungt lag som møttes i Berlin i helga for å bli enige om mulige løsninger på konflikten i Libya. I tillegg til de ledende krigførende partene deltok statsledere og regjeringssjefer fra elleve land involvert på begge sider i konflikten.

Da de dro derfra søndag kveld var det enighet om en våpenhvile. De utenlandske aktørene skal dessuten slutte å blande seg inn i konflikten og stanse eksport av våpen og soldater til de krigførende partene så lenge våpenhvilen er på plass.

Aldri før har så sentrale aktører blitt enige om så mye, skriver den tyske avisa Der Spiegel og kaller fredsmøtet et gjennombrudd for Libya. The New York Times mener møtet gir et glimt av håp.

Les mer: Bruken av leiesoldater brer om seg i Midtøsten

Må stanse våpen først

Det er i såfall snakk om et svært tynt håp, sier professor Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen.

– Møtet i Berlin er det siste i en lang rekke av internasjonale konferanser som ikke har ført til noe, påpeker han.

Det er bare en uke siden forrige forsøk på å få på plass en våpenhvile mislyktes.

Om de internasjonale aktørene virkelig vil ha slutt på konflikten må de skru igjen krana for våpen og soldater med en gang og ikke si at en våpenhvile må på plass først, mener Vikør som forsker på islamsk historie og har fulgt Libya i en årrekke.

– Det vil ikke bli en våpenhvile før det blir mangel på våpen og soldater. Det må skje i den rekkefølgen, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette er konflikten

Borgerkrigen i Libya brøt ut i 2011 med at diktator Muammar al-Gaddafi ble styrtet og drept. I snart ni år har landet vært herjet av lovløse tilstander og blodige maktkamper mellom utallige militsgrupper. I 2015 ble Fayez al-Sarraj (59) innsatt som statsminister for en svak regjering. Sarraj kontrollerer kun et lite område rundt hovedstaden Tripoli vest i landet, men har til gjengjeld FN i ryggen.

Regjeringens sterkeste utfordrer er den tidligere generalen Khalifa Haftar (76) og hans militser som de siste årene har lagt store deler av landet under seg og nå beleirer hovedstaden.

Både Haftar og Sarraj deltok på fredsmøtet i Berlin, men de nektet å møtes ansikt til ansikt. De satt ikke rundt forhandlingsbordet og kontakten dem imellom foregikk kun gjennom deres ulike internasjonale allierte, opplyste Tysklands kansler Angela Merkel etter møtet, ifølge The New York Times.

Opprørsgeneral Haftar har overtaket på bakken i Libya og er derfor trolig lite interessert i å legge ned våpnene nå, sier Knut S. Vikør.

– Haftar er på offensiven. Han har forventning om at han kan vinne militært. En løsning der han går med på å fryse kampene vil svekke ham politisk, sier Vikør.

Les mer: Slik startet militæroffensiven mot Tripoli

Indirekte krigføring

Borgerkrigen i Libya har i stor grad foregått i skyggen av andre konflikter i Midtøsten. Libya grenser til Middelhavet i nord og ligger dermed i Europas nærmeste nabolag. De kaotiske og lovløse tilstandene har gjort landet til en hovedport for flyktninger og migranter fra Afrika til Europa. Likevel har konflikten vært langt ned på europeiske statslederes prioriteringsliste de siste årene.

Men nå har frykten for at konflikten kan tilta økt etter at Russland og Tyrkia har gått dypt inn i konflikten med støtte til hver sin side: Russland støtter Haftar, mens Tyrkia støtter Sarrajs regjering.

Begge land deltar på bakken med leiesoldater og militser. Den indirekte krigføringen gjør det lett for partene på fredsmøtet i Berlin å la være å følge opp forpliktelsene, påpeker professor Knut S. Vikør.

– Det sies hele tiden at Russland støtter Haftar, men Moskva selv vil nekte for det. Det faktum at de fleste utenfra som kriger i Libya er leiesoldater gjør det lett å frasi seg ansvar. Men det er leiesoldatene som holder liv i konflikten. Om de internasjonale aktørene virkelig ville ha slutt på krigen kunne de startet med å trekke tilbake leiesoldatene, sier han.

Les mer: Militsgrupper anklages for tortur av flyktninger i Libya

Dette er de fire mektigste aktørene i Libya-konflikten

Libyas statsminister

Fayez al-Sarraj (59) har siden 2015 stått i spissen for den FN-anerkjente, men svake regjeringen i hovedstaden Tripoli. Han er sønn av en kjent jordeier og politiker. Har verken greid å samle landet eller sikret seg militær kontroll. Motstandere ser ham kun som en leder innsatt av andre land, mens tilhengere roser ham for å være utholdende og kompromissvillig.

Libyas opprørsgeneral

Khalifa Haftar (76) har 40 år bak seg i den libyske hæren og var general mens diktatoren Muammar Gaddafi satt ved makten. Regnes om antiislamist. Hoppet av og reiste i eksil til USA, der han samarbeidet med CIA i over ti år. Kom tilbake under opprøret mot Gaddafi i 2011. Har siden 2014 forsøkt å styrte regjeringen i Tripoli. Hovedkvarteret hans ligger i Tobruk i øst. Kritikere frykter at han vil gjøre Libya til en autoritær stat der all politisk motstand blir knust. Tilhengere mener han vil gjenreise Libya til en stabil stat.

Russlands president

Vladimir Putin støtter Haftar gjennom hundrevis av russiske leiesoldater og militære rådgivere. Sammen med Tyrkia forsøker han å megle fram en fredsavtale mellom Sarraj og Haftar, som skal sikre Russland betydelig innflytelse i det oljerike og strategisk viktige nordafrikanske landet.

Tyrkias president

Recep Tayyip Erdogan vil sende tyrkiske soldater til Libya for å støtte Sarrajs regjering. Han har allerede sendt av gårde flere hundre syriske opprørere, som fungerer som leiesoldater for regjeringen i Tripoli. Til gjengjeld har Libyas regjering sagt ja til å utvide Tyrkias kontinentalsokkel i Middelhavet, til sterke protester fra Hellas og Kypros. Forsøker sammen med Putin å megle fram en varig fredsavtale.

Kilder: Politiken, New York Times, Guardian