Den arabiske våren 2.0

JAFFA (Dagsavisen): Da Sudans mangeårige president Omar al-Bashir ble fjernet fra makten i forrige uke, begynte mange i Midtøsten igjen å spørre seg hvor det vil spre seg nå. For bare dager tidligere ble Abdelaziz Bouteflika i Algerie kastet. Dette er dramatiske politiske jordskjelv. Al-Bashir styrte i 30 år, og var også anklaget for krigsforbrytelser. Bouteflika styrte i 20, mange algeriere kjente ingen annen virkelighet. Nå er de to fjernet – i likhet med en stadig lengre liste av gamle diktatorer – i Tunisia, Egypt, Libya, Irak og Jemen. Regimet i Syria har ikke falt, men landet ligger i ruiner.

Les også: Militærjunta tar makten i Sudan

Har lært

Mange håper det denne gangen vil bli annerledes. Ifølge Hassan Hassan fra Tahrir-instituttet har folk lært av feilene fra 2011, da flere av opprørsforsøkene endte med blodige borgerkriger. Han tror også at de ulike landenes væpnede styrker, som ofte holder regimene i live, har lært en lekse, de også.

– De arabiske regimene ville at folkene skulle lære av Syria og Libya; at opprør bare betyr ødeleggelse. Men de militære ser også ut til å ha skjønt at ved å holde fast på en upopulær leder, risikerer man å gjenta det som skjedde i Syria og Libya. Og folkene ser ut til å ha lært at bare å skifte ut lederen ikke er nok, for da risikerer man å få det som skjedde i Egypt. Dette er evolusjon. Algerie og Sudan vil bli testen i den nye fasen i Den arabiske våren, sier han.

I både Algerie og Sudan ble de mangeårige lederne til sjuende og sist fjernet av nettopp de væpnede styrkene. Og i begge tilfeller var dette forsøk – fra militærets side – på å ivareta regimene, ikke å forandre dem. Og både i Sudan og Algerie hadde man først sett gateprotester i flere måneder, og alle parter så ut til å ville sørge for at protestene ikke skulle ende i brutal vold.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Frykt og undertrykkelse

Mye har forandret seg siden 2011. De fleste regimene overlevde i tiår etter tiår først og fremst på grunn av frykt og undertrykkelse av opposisjonen. Folk fleste visste at det kunne være livsfarlig å ytre en kritisk mening. For i det hele tatt å kunne samle seg i protester, som i 2011, måtte folk bryte ned en fryktens mur. Og den muren er i stor grad fremdeles nede, selv i et militærregime som Egypt. Landets nye leder, Abdel Fattah el-Sisi, styrer Kairo og resten av landet med jernhånd, men en sky av usikkerhet henger likevel over ham. For både el-Sisi og folket vet at landets president kan veltes – det er rett og slett ikke så lenge siden sist gang.

Les også: Sudans jernleder gjennom 30 år er ute - hva nå? (Dagsavisen+)

Fortsettelse fra 2011

Imad Salamey, en professor i statsvitenskap fra Beirut, tror vi nå ser en fortsettelse av opprøret som begynte i 2011.

– Denne våren vil til sjuende og sist fjerne alle de autoritære lederskapene i de arabiske republikkene, sier Salamey til Dagsavisen.

Men ifølge den libanesiske eksperten er ikke spørsmålet lenger om folk våger seg ut i gatene. Det avgjørende spørsmålet er heller hva som skjer i neste fase, etter at folk har inntatt gatene.

– Det finnes tre muligheter, som i Tunisia, Egypt eller Syria. Alt er avhengig av i hvilken grad opposisjonen står samlet, og hvordan militæret vil reagere, sier professoren.

Selv om Egypts president Hosni Mubarak ble veltet i 2011, er også el-Sisi en militærets mann, og til og med mer hardtslående. I Syria har Assad overlevd både opprøret og borgerkrigen, men hans land er i ruiner. Tunisia, derimot, skaper håp. Kun i Tunisia, der militæret på et tidlig tidspunkt i 2011 besluttet ikke å støtte landets diktator, har man mer eller mindre greid overgangen til et demokrati. Tunisia har fremdeles enorme problemer med fattigdom og korrupsjon, men har vedtatt en demokratisk grunnlov.

Et fascinerende fenomen fra «forrige runde» i 2011, var at alle monarkiene i Midtøsten forble urørte, ingen konger, verken styrtrik eller fattig, ble veltet.

– Kongedømmene er ikke immune overfor den arabiske vårens krefter. Forskjellen er at i de oljerike statene skjer forandringene sakte på grunn av rikdommen og de store befolkningsgruppene av utlendinger, forklarer Salamey.

Les også: Opprøret i Algerie: – En advarsel til hele Midtøsten (Dagsavisen+)

Misnøye i monarkiene

I land som Qatar og De forente arabiske emirater er gjerne hele 90 prosent av befolkningen utlendinger, og står vanligvis utenfor det politiske livet. Men i de mer ressursfattige kongedømmene, som Marokko og Jordan, vil misnøyen kunne føles, mener han.

– I monarkiene som ikke er basert på oljeforekomster greier kongene å kontrollere den lojale militærledelsen, mens sivilsamfunnene framstår som dypt fragmentert, sier han, men understreker at ingenting, på noen måte, er over.