– Hvor mange nordmenn vet at Norge sender soldater til Niger? Det norske bidraget i Syria og Irak er et annet eksempel på norsk militær deltakelse som er veldig lite synlig i offentligheten, sier Kristian Berg Harpviken.
Hvorfor er det sånn at noen av de største utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningene, som norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, avgjøres uten at offentligheten er med på diskusjonen? Hvorfor er det i det hele tatt så stille rundt utenrikspolitikken Norge fører?
Problemet er ikke at velgerne ikke bryr seg, men at politikerne tar viktige avgjørelser i lukkede fora, mener den tidligere lederen av PRIO, Institutt for fredsforskning.
– Mange viktige utenrikspolitiske beslutninger fremstilles som om de er uunngåelige, de går på autopilot. Å få fram flere synspunkter gjennom debatt kan bety at politikere må velge andre alternativer enn det mest nærliggende, sier Harpviken.
Lanserer nytt forum
Sammen med en rekke folk med bakgrunn i akademia, media, forsvar og diplomati, står Harpviken bak et forum som har som mål å skape en bredere, faktabasert debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Initiativtaker og daglig leder er Hedda Langemyr, som kommer fra jobben som mangeårig leder for Norges Fredsråd. Forumet vil samle de eksisterende fagmiljøene på området, og samtidig jobbe for å involvere nye stemmer.
Dagsavisen samarbeider med Utsyn om å få flere unge fagstemmer inn i den utenrikspolitiske debatten. Vi starter med folkerettsekspert Ingrid Marie Dybvigs kronikk om Norges mulige bidrag til USAs omstridte dronekrig i arabiske land. Vi vil i tida framover jevnlig publisere politiske analyser fra unge fagfolk med kompetanse på ulike emner innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Etterlyser idédugnad
Utsyn er en reaksjon på de store omveltningene som skjer i verden nå, forklarer Langemyr, og nevner blant annet valget av president Donald Trump i USA, framveksten av populisme og Russlands mer aggressive utenrikspolitikk.
– Vi lever i en kompleks tid med store endringer. Det gjelder også Norges rolle i verden. Norge har gått fra å være en fredsbygger og «soft power» til å bli en større aktør i militære allianser. Hvordan påvirker det det kollektive selvbildet, hvem vi er og hvem vi vil være? Det må vi diskutere, sier Langemyr.
At utenriks sjelden dominerer nyhetsbildet blir ofte forklart med den brede enigheten om politikken Norge fører. Det er praksis for at regjeringen bestemmer utenrikspolitikken, når Stortinget involveres skjer det ofte i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen der møtene er hemmelige.
– Den norske konsensusen er en styrke, men fravær av et utenrikspolitisk ordskifte risikerer at viktige beslutninger tas uten forankring i befolkningen. Under valgkampen var det svært vanskelig å skille mellom Erna og Jonas’ utenrikspolitikk, sier Harpviken.
Den trolig aller viktigste sikkerhetspolitiske utfordringen for Norges del, naboskapet til Russland, får knapt oppmerksomhet.
– Hvordan skal Norge håndtere Russland som nabo, samtidig som vi er med i en allianse som preges av å prioritere militære virkemidler? Hvordan kan vi balansere avskrekking med beroligelse? I Solberg-regjeringens Veivalg-melding gjentas det mange ganger at det er viktig å bygge relasjoner med russere, men den sier ingenting om hvordan vi gjør det. Det er behov for en idédugnad, sier Harpviken.