I måneder har Aleppo vært utsatt for intense bombeangrep. Organisasjonen Keshmalek har mot alle odds likevel greid å holde de sju skolene de driver i de opprørskontrollerte delene av byen, i gang. Helt til nå. Det syriske regimets siste offensiv mot den tidligere storbyen har gjort livet i Aleppo verre enn noensinne. Denne uka bestemte organisasjonen at skolene må stenge, sier Marcell Shehwaro.
– Vi snakker om 100 angrep daglig, med nye dødelige våpen. Det er ikke trygt lenger, sier hun til Dagsavisen på besøk i Oslo denne uka.
Les også: – Helsepersonell er mål
En ny normal
Sist uke var hun i New York og hørte verdenssamfunnet krangle om hvorvidt en våpenhvile for Syria skulle vare i en uke eller tre dager.
– Vi diskuterer ikke hvordan vi skal få en slutt på krigen, ingen gjør noe seriøst for å få til det. Verden vil tillate at mennesker blir drept i Aleppo til det ikke er noen igjen, sier Shehwaro.
Hun snakker fort og energisk. Om hvordan de ufattelige og stadig verre angrepene på hjembyen Aleppo er blitt normalitet. Aleppo er farlig for regimet fordi byen fortsatt har en aktiv sivilbefolkning som kjemper for demokrati, mener Shehwaro.
– Problemet nå er at det fortsatt er folk som oss med i bildet, vi som fortsatt tror på demokrati. Hvis vi tas bort står krigen mellom Assads regime og ekstremister, det er et enkelt valg. Jeg vet ikke hvor lenge vi vil overleve, men vi lever i alle fall fortsatt, sier hun.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Føler skyld
Bombeangrepene er en effektiv strategi for å holde sivilsamfunnet nede. I stedet for å kjempe for likestilling i lokale politiske organer, for rettferdighet og behovet for en ny grunnlov, bruker demokratiaktivistene alle ressurser på å holde liv i befolkningen.
– Assad paralyserer oss. Vi er aktivister, men har ikke tid til annet enn å reagere på bombeangrepene, skaffe nødhjelp og trygge tilfluktsrom. Å komme tilbake til den fasen hvor vi slåss for demokrati, blir vanskeligere for hver dag krigen varer, sier Shehwaro.
Selv har hun også fått kjenne på det vondeste i krigen. Moren ble skutt og drept av syriske soldater. Selv har hun blitt fengslet av islamistiske opprørere fordi hun som kristen minoritet, nektet å bruke slør. Lenge blogget hun om dagliglivet i hjembyen, så ble hun nødt til å flykte. Nå bor hun i Tyrkia. Hun har slitt med skyldfølelse for at det gikk såpass bra.
– Jeg har følt skyld for å være privilegert. Jeg snakker språk, kommer fra middelklassen og overlevde, sier Shehwaro.
Les også: – Ingen løsning med Assad
Dusj
Da hun forlot Aleppo ble hun først slått av hvor normalt livet utenfor Syria er.
– Folk ler i gatene og alt er vanlig. Det var to parallelle verdener, sier Shehwaro, og forteller om hvordan hun var desperat etter å få tatt en dusj i Syria. Vannmangelen gjorde at det kunne gå uker mellom hver gang. Utenfor Syria er det vann i alle kraner og ingen som må bruke uker på å tenke på å dusje.
– Jeg blir sint når jeg om og om igjen må diskutere hvorfor verden må garantere syrere beskyttelse. Som om det finnes noe valg, sier hun.
