En god alliert av USA og NATO – dette er det eneste av hovedmålene Norge kan krysse «oppnådd» ved etter den langvarige og omfattende sivile og militære innsatsen i Afghanistan.
Det konkluderer Afghanistan-utvalget som i går la fram sin rapport etter ett og et halvt års arbeid.
KOMMENTAR: Krig og ærlighet (Hege Ulstein)
Nedslående
Det andre målet, å bekjempe terror, er bare delvis oppnådd: Taliban har styrket seg, og andre grupper, som Den islamske staten, har også fått fotfeste. Det tredje viktige hovedmålet, å bidra til å bygge en solid og demokratisk stat i Afghanistan, har man ikke lyktes med, til tross for at betydelige summer er gitt, konkluderer utvalget.
– Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i landet nedslående, fastslo utvalgsleder Bjørn Tore Godal da rapporten «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014» ble overlevert forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og utenriksminister Børge Brende.
Nettopp å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans var det aller viktigste for Norge, konkluderer utvalget.
Kommentar: Et svik mot de falne å ikke trekke lærdom av feilene i Afghanistan (Hege Ulstein)
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Bistandsavhengig
Utvalget ble nedsatt av regjeringen for å trekke lærdommer av Norges langvarige militære og sivile innsats i Afghanistan fra 2001 fram til 2014. Det norske militære bidraget var en del av den internasjonale styrken i Afghanistan, ISAF.
Norges innsats i Afghanistan har kostet 20 milliarder kroner, og ti norske soldater mistet livet.
Snart 15 år etter den massive internasjonale innsatsen begynte i Afghanistan, er Afghanistan et av verdens mest bistandsavhengig land, påpeker rapporten.
Bistanden har gitt resultater på flere felter, som utdanning, helse og kvinner situasjon.
Men:
– Bistanden har bidratt til den omfattende korrupsjonen, slår også utvalget fast. Det var ikke god nok kontroll over alle pengene som ble ført inn i Afghanistan fra internasjonalt hold.
– Utvalget er ikke i tvil om at det høye beløpet bistand har gitt et inntrykk av en overflod av midler, utdypet Bjørn Tore Godal i går.
«Internasjonale givere ønsket raske resultater og politisk synlighet. Resultatet ble en ofte ukritisk tilførsel av store pengesummer inn i et lokalt forvaltningsapparat, internasjonale organisasjoner, private selskaper og til sivilsamfunnsorganisasjoner uten tilstrekkelig evne til å forvalte eller kontrollere bruken av midlene. Korrupsjonen dette medførte bidro til å undergrave afghaneres tillit både til det internasjonale samfunnet og til de afghanske styresmaktene. Norske myndigheter var en del av dette bildet og tok for sent tak i korrupsjonsproblemene», mener utvalget.
Les også: – Militært har dette vært et nederlag
Liten norsk del
Militære hensyn har lagt avgjørende føringer for statsbygging og bistand, mener utvalget.
– Den internasjonale koalisjonens strategi for terror- og opprørsbekjempelse ga prioritet til kortsiktige sikkerhetsmål. Dette bygget opp lokale maktstrukturer forbundet med maktmisbruk og korrupsjon. I tillegg bidro det langvarige internasjonale militære nærværet til en følelse av okkupasjon i deler av den afghanske befolkningen. Det medvirket til å styrke de gruppene som den militære innsatsen skulle bekjempe, mener utvalget.
Utvalget mener Norges utsendte i Afghanistan har gjort en god innsats under vanskelige forhold. Det fastslår at Norge ikke har bidratt til å endre hovedbildet av utviklingen i Afghanistan – rett og slett fordi den norske innsatsen har utgjort en svært liten del av den totale ressursbruken i Afghanistan: Norge har bidratt til 0,26 prosent av den totale internasjonale militære innsatsen og 2,3 prosent av den totale sivile innsatsen.
Les også: – Målene var totalt urealistiske
Umulig oppgave
Norge hadde ansvaret i provinsen Faryab, der norske styrker skulle styrke den afghanske sentralmaktens kontroll og bidra til statsbygging og utvikling. Men Norges handlingsrom var lite, mener utvalget.
– Oppgaven viste seg vanskelig, for ikke å si umulig, heter det i rapporten, som samtidig konkluderer med at mange av utviklingsprosjektene Norge bidro til, fortsatt «lever videre» – det gjelder blant annet en rekke skoler Norge har finansiert.
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide mener rapporten blir viktig for Norge, også med tanke på senere internasjonal innsats.
– Den er verdifull for oss, også fordi vi ikke har deltatt i internasjonale operasjoner for siste gang. Tvert imot tyder alt på at særlig kapasitetsbygging er et område i vekst, der vi og andre land kommer til å bidra i framtiden, sa Eriksen i går.
Eriksen syns det er vanskelig å svare på om Norges militære innsats i Afghanistan var verdt den høye prisen.
– Det er nesten umulig å svare ja eller nei på sånne spørsmål, men det er helt åpenbart at mye av det vi har oppnådd i Afghanistan, blant annet det å hindre at de igjen blir en frihavn for internasjonal terrorisme, har vært veldig viktig, sier ministeren til NTB.
Må lære
Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, mener det norske Afghanistan-engasjementet er historien om gode intensjoner og veldig mange investerte militære milliarder med et katastrofalt sluttresultat.
– Dette må vi lære av, sier Egeland.
– Norge vil gang på gang bli utsatt for sterkt press for å investere store menneskelige og finansielle resurser for å nå uklare og urealistiske militære og strategiske mål. Vi i hjelpeorganisasjonen opplever å sitte igjen etter at de kostbare militære operasjonene er over, med dårligere sikkerhet og ingen forutsigbarhet i vårt arbeid blant sivilbefolkningen som operasjonene ikke maktet å gi et bedre liv, sier Egeland i en uttalelse.
Dette bør vi lære
Lærdommer Norge bør ta med seg, ifølge Afghanistan-utvalget:
Åpenhet
Framtidige norske engasjementer i konfliktområder og sårbare stater vil finne sted som en del av en internasjonal innsats der andre vil sette de viktigste rammene. Norge vil i prinsippet alltid kunne velge ikke å delta. Et slikt valg kan være vanskelig når det kommer forespørsel om deltakelse fra NATO eller USA, eller når FN ber om bidrag. Avveiningene knyttet til slike valg må erkjennes og kommuniseres i offentligheten.
Statsbygging vanskelig
En intervensjon med sikte på å skifte regime slik det ble gjort i Afghanistan, er ressurskrevende og konfliktskapende. Statsbygging er nærmest umulig å oppnå mens det pågår væpnet konflikt. En inkluderende politisk løsning må ligge til grunn for internasjonalt engasjement i statsbygging.
Tidlig dialog
Forsøk på å oppnå en forhandlet løsning på konflikten må starte tidlig. Norge har lang erfaring med slik dialog, en åpen holdning til samtale med alle parter og dermed et særlig ansvar for å ta initiativ.
Involver Stortinget
Dagens ordning med lukkede orienteringer for Den utvidede utenriks- og forsvarskomité og brede redegjørelser i Stortinget bør forbedres. Regjeringen bør ved engasjementer i konfliktområder mer systematisk informere Stortinget om mål, midler og forventede resultater. En systematisk tilnærming vil også gi bedre grunnlag for en informert debatt.
Bedre samordning
Norske myndigheter må etablere bedre mekanismer for samordning av norsk innsats i operasjoner i konfliktområder og sårbare stater. Det er nødvendig å opprette en koordineringsenhet på høyt nivå med ansvar for å utvikle strategier og handlingsplaner. Disse må godkjennes politisk.
Velg nøye
Norge bør ikke påta seg ansvar for integrerte innsatser (statsbygging, utvikling og sikkerhet) av større omfang. Norge er best tjent med å utvikle spesialkompetanse på områder der det vil være et langsiktig behov og en tydelig rolle innen rammen av internasjonale, helhetlige innsatser.
Forsvarsledelse på banen
Forsvarsdepartementet og Forsvarets ledelse må ta en aktiv rolle i å forme oppdraget norske militære sjefer skal utføre i internasjonale operasjoner. Dette er særlig viktig i situasjoner der den norske tilnærmingen avviker fra føringer i operasjonen.
Kvalitet, ikke kvantitet
Kvalitet, effekt og forvaltningskapasitet må tillegges større vekt i norsk bistand enn hva som er tilfellet i dag. Erfaringene fra Afghanistan viser at høyt bistandsvolum ikke i seg selv bør være et mål.
