Verden

Jakten på den falne soldat

Ifølge de prorussiske opprørerne i Lugansk er en norsk leiesoldat drept i kamp. Men er det sant? Dagsavisen reiste til Stanitsa Luganskaja for å lete etter vår falne landsmann.

Bilde 1 av 6

Av Per Christian Selmer-Anderssen

Stanitsa Luganskaja, onsdag 25. mai. Det er 30 varmegrader, og årets første sommerdag i Øst-Ukraina. På markedet skuler grisehodene mot himmelen, side om side med svinelabber og hjemmelagde blodpølser. Ukrainske soldater vandrer døsig mellom bodene. Dette er et av Europas farligste steder akkurat nå. Noen få kilometer unna markedet er det full krig, der prorussiske opprørere kjemper mot Ukraina om de østligste delene av landet. Krigen har vart i to år, og våpenhvilen i 15 måneder. Det er få sivile tap, men fortsatt blir soldater drept hver dag ved frontlinjen i Øst-Ukraina. Og fortsatt blir Stanitsa Luganskaja bombet nesten hver kveld.

Jeg har reist hit for å finne liket av en landsmann. Levningene etter en norsk leiesoldat som skal ha kjempet mot ukrainske soldater. Han vil i så fall ikke være den eneste som har reist fra Norge og Vesten for å slutte seg til opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk. Etter å ha bodd ett år som journalist i Donetsk kjenner jeg til to nordmenn, og rundt ti frivillige soldater fra andre deler av Vesten. Klassekampen og VG har skrevet om en av dem, en norsk-russisk mann i 20-årene med bakgrunn fra det høyreekstreme miljøet. Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste er det få norske ukrainafarere: «Noen få europeiske høyreekstremister, også norske, har reist til Ukraina. Der har de sluttet seg til enten de pro-russiske opprørerne eller til ukrainske militsgrupper.», skriver PST i sin trusselvurdering fra 2016.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sluttet å kjempe

Ut fra sosiale medier trodde jeg at nordmennene hadde reist hjem. De andre vestlige soldatene jeg kjenner har sluttet å kjempe og startet å blogge isteden.

Men så kom mandag 23. mai. Talsmann for opprørsrepublikken Lugansk, Andrej Marosjko, dukket opp på sin daglige pressekonferanse med ansiktet lagt i alvorlige folder. Han sa at det var funnet en død nordmann ved frontlinjen ved Stanitsa Luganskaja. Russiske nyhetsbyråer meldte straks nyheten som igjen ble sitert av norske medier.

– Mellom 20. og 21. mai var det en konflikt mellom et privat leiesoldatfirma og den ukrainske bataljonen Aidar i Stanitsa Luganskaja. Resultatet var at denne leiesoldaten fikk skuddskader, og døde på stedet, sa Marosjko.

Det er neppe tilfeldig at talsmannen peker på akkurat Aidar. Denne gruppen med frivillige soldater er kjent for sin forbindelse med nasjonalistiske partier og generelt bøllete framferd i felten. Mer om dem senere.

Derfor dro jeg dit

Det er ett par spørsmål jeg hadde lyst til å stille Andrej Marosjko. Hvem er nordmannen? Hvor er han? Og privat leiesoldatfirma ... hva er nå det?

Men pressesenteret tok ikke telefonen og svarte heller ikke på e-post. Det var lite hjelp å få av mine kolleger i Lugansk. De mest kritiske lokaljournalistene er enten fengslet eller jaget på flukt.

Derfor har jeg reist til Stanitsa Luganskaja, på den ukrainske siden av frontlinjen, for å finne ham på egen hånd. Jeg begynner med å spørre etter politi og likhus.

«Ta til venstre», sier noen. «Nei, den politistasjonen er bombet for lenge siden», sier andre.

Til slutt følger vi etter en bil som tar oss til rett adresse. Siden området er i krig, er det det ukrainske militæret som har politimyndigheten over Stanitsa.

Politistasjonen er fylt av dokumenter stablet langs veggene, den digitale tidsalderen kom aldri til Lugansk. Over vinduene henger et ukrainsk flagg. Til venstre i rommet skimter jeg en tynn mann bak en glassvegg. Sigarettrøyken fra et overfylt askebeger siver ut fra kontoret. Dette er politisjef Gennadij Bakhtizin.

Ingen utenlandske

Idet jeg står i døråpningen skriker politisjefen: «HA DEG UT! Ser du ikke at jeg er i telefonen?»

Men snart inviterer han meg inn, gir meg telefonnummeret sitt og sier at han gjerne vil bidra.

– Hør her, jeg har vært politisjef siden oktober 2014 og siden da har det ikke vært en eneste vest-europeisk leiesoldat, frivillig eller innrullert i den ukrainske hæren, sier Bakhtizin.

– Hva med falne eller skadde fra «Folkerepublikken Lugansk»?

– Jeg får informasjon om alle som kommer på likhuset i Stanitsa Luganskaja. Ingen av dem har vært utenlandske.

Han snur seg og skriker igjen – denne gangen til kollegaene. Så ser han mot meg, litt pinlig berørt.

– Beklager bråket, men dette er en arbeidsplass. Ring meg gjerne om det skulle være noe mer. Jeg vil gjerne bidra til objektiv informasjon.

Les også: Krigen i Øst-Ukraina opplever en midtlivskrise

Ingen opplysninger

Mens jeg jakter etter min landsmann i Lugansk, forsøker jeg å nå andre kilder over det ustabile telefonnettet. Det viser seg at ambassaden i Kiev ikke kjenner til noen fremmedkrigere i Ukraina, og heller ikke har mottatt noen savnetmeldinger fra pårørende i Norge.

– Ambassaden har registrert ryktet i russisk media og foretatt de undersøkelser som er mulig. Vi har ingen opplysninger som tyder på at noen nordmann skal være skadet eller drept i Luhansk, skriver ambassadør Jon Fredriksen i en e-post til Dagsavisen.

Jeg fortsetter i andre enden, hos en europeisk fremmedsoldat jeg kjenner i opprørsrepublikken Donetsk. Han gidder ikke alltid å svare meg, men denne gangen er han nysgjerrig: «I call one friend,» sier han. Min fremmedsoldatkilde kommer tilbake uten informasjon. Sant å si så har han bare hørt om, men aldri truffet en nordmann i Lugansk. Når jeg stiller flere spørsmål, slutter han å svare.

Hvis liket er overlevert til Ukraina, bør ukrainsk etterretning være involvert. Det samme er tilfelle om liket fortsatt er i Lugansk, ettersom ukrainske myndigheter holder nøyaktig telling over antallet falne på den andre siden. Så langt i mai er 18 prorussiske soldater drept, ifølge sikkerhetstjenesten. Men er noen av dem norske?

Les også: Ukrainas Eurovision-vinner: – Sannheten rører folk

Mistet mange

Jeg stikker innom den ukrainske sikkerhetstjenestens bygg i Kharkiv for å spørre selv.

Dørene er tunge og gangene dunster gammelt tre. Av en eller annen grunn minner det meg om et gammelt antikvariat. Jeg kommer uten avtale, men pressetalsmannen smiler likevel mildt når jeg dukker opp. Han sier han skal gjøre alt i sin makt for å hjelpe meg. Men det blir ikke lett, sier han. Aidarbataljonen lar seg neppe intervjue, og det er dessuten hemmelig hvor de befinner seg.

Aidar mistet mange av sine soldater da de tok tilbake byene rundt Stanitsa Luganskaja fra opprørerne i september 2014. Men også prisen for lokalbefolkningen var høy. Aidarsoldatene plyndret og banket opp lokale sivile, ifølge en Amnesty-rapport fra 2014. Nå er Aidar underlagt den samlede ukrainske hæren, men de opererer fortsatt som en egen bataljon.

Sent onsdag kveld får min mann i sikkerhetstjenesten tak i Aidar. De forteller ham at de ikke har vært i Stanitsa Luganskaja siden 2014, og at de ikke vet noe om en fallen nordmann.

Jeg har altså ikke bare å gjøre med et forsvunnet lik. Også bataljonen som skal ha kjempet mot ham, er utenfor rekkevidde.

Bøller

Tilbake til Stanitsa Luganskaja.

– Vi har ikke sett Aidar siden vinteren 2015. De var en gjeng med bøller hele gjengen. Alle som er her nå er vanlige ukrainske soldater, utbryter en eldre mann.

Taxien svinger inn mot det lokale sykehuset. Det ser tomt ut både utvendig- og innvendig. En tykkfallen lege tar seg en røyk i solen. En ambulanse i kamuflasjefarger svinger ut av gårdsplassen. Ellers er det stille.

– Likhuset her er tomt, sier Svetlana Zavidkova, som er nestleder på sykehuset.

– Vi har aldri hatt en utlending her, verken såret eller drept. Sist vi hadde en død soldat var 18. mai. Han døde av skuddskader i hodet, sier Zavidkova.

– Vet du hva jeg har hørt?

Dagen før var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i samme ærend ved sykehuset. De fikk samme svar. Det er ingen nordmann.

Klokken nærmer seg fire, og OSSEs pressekonferanse skulle egentlig ha startet for halvannen time siden. Jeg benytter sjansen til å småsnakke litt med lokaljournalistene.

De er lite nysgjerrig på nordmannen, dagens sak er at OSSE skal åpne en ny observasjonspost.

– Vet du hva jeg har hørt, sier en av journalistene.

– Jeg har hørt at det aldri var en nordmann. Det var en ukrainsk soldat som ble kalt «nordmannen», og som døde for noen dager siden. Men dette er ikke offisiell informasjon. Han hadde barn og var fra området, så det er ikke så ålreit om det kommer ut.

– Likhuset sa at de fikk inn en kropp 18. mai ..., sier jeg.

– Der ser du. Kanskje det var ham, sier journalisten.

– Hvor har du dette fra? spør jeg.

Hun smiler, og gjør tegn til at munnen hennes er lukket med kildebeskyttelsens segl.

Dagen etter prøver jeg pressetjenesten i Lugansk igjen: Kan det stemme at det aldri var en nordmann, men en soldat hvis kallenavn var «nordmannen»?

Jeg får aldri svar.

Les også: Kunsten å overleve mellom fronter