Verden

Scalias død kan endre Høyesterett

Det er duket for langvarig strid om den konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalias etterfølger. Utnevnelsen kan føre til et brudd med Rettens konservative kurs.

Bilde 1 av 2

Av Ole O. Moen, professor emeritus i Nord-Amerikastudier ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, UiO.

Antonin Scalia (1986-2016) har vært den konservative sjefideologen i USAs høyesterett i en mannsalder. Mens han i mange år skrev dissenser og egne særstandpunkter i saker han samtykket i, førte han etter ankomsten av John G. Roberts jr. som Rettens leder stadig oftere dens domsavsigelser i pennen.

Domstolens flertall er i årene under Roberts’ ledelse (2005-) blitt stadig mer politisk aktivistisk, selv om Retten har hatt et konservativt flertall siden 1988. Med den enøyde politiske innstillingen som preger begge kongresskamre, er det duket for en langvarig strid om utnevnelsen av Scalias etterfølger. Republikanske politikere og synsere har alt hevdet at den neste presidenten bør utnevne Scalias etterfølger, et argument som det ikke er moderne presedens for. Obama har sagt at han vil nominere en erstatter i tråd med vanlig praksis. Utnevnelsen vil kunne føre til et brudd med Rettens konservative kurs.

9. desember 2015 holdt Høyesterett en høring vedrørende en sak som gjelder om valgkretser skal baseres på statsborgere (dvs. folk med stemmerett) eller totalt folketall. 19. januar 2016 aksepterte Retten en sak som gjelder presidentens makt i forholdet til Kongressen i innvandringssaker. Mye tyder på at det ikke i noen av initiativene er jussen som står i forsetet.

Dagens system når det gjelder fastsettelse av valgkretser, bygger på prinsipper fastlagt av Warren-retten på 1960-tallet. Retten fastslo den gang at det totale innbyggertall skal være basis for fastsettelse av grensene for valgkretser. Saksøkerne i Evenwel v. Abbott, to republikanske velgere i Texas, ønsker at kretsene skal fastsettes på grunnlag av innbyggere med stemmerett. Det ville favorisere Det republikanske partiet, ettersom demokratene vinner mange kretser med innbyggere uten statsborgerskap. Med andre ord vil avgjørelsen ha stor politisk betydning ved utformingen av kretsene og dermed utfallet av valg, både til Kongressen og til delstatsforsamlingene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Grensen for presidentens makt

Dette rettsflertallet har, til tross for sin påståtte tilbakeholdenhet, stadig hyppigere brutt disse kjørereglene. Saken United States v. Texas, som Obama-administrasjonen har appellert til landets fremste domstol, gjelder hans direktiv som satte til side et delstatsvedtak om å kaste ut foreldre til barn født i USA eller som har oppholdstillatelse i landet. En lavere domstol mente at presidenten her handlet i strid med Kongressens immigrasjonslovgivning. Høyesterett utvidet så på eget initiativ spørsmålet til å omfatte hvorvidt presidenten hadde gått ut over sitt mandat i Grunnlovens Artikkel II, § 3, «å se til at lovene blir håndhevet» (The Take Care Clause).

Faktisk nevnte delstatene som står bak søksmålet, «Take Care»-klausulen først på side 37 av sitt 39-siders «brief» til retten, og la ikke denne passusen til grunn for sitt søksmål, hvilket stiller Rettens handling i et merkelig lys.

I likhet med den førstnevnte sak kan den få store ringvirkninger når det gjelder en rekke presidentordrer som Obama har ført i pennen, ikke minst flere som gjelder hans helselov, populært kalt Obamacare. Jurister som stiller seg kritiske til Rettens initiativ, ser det i lys av den aggressive anti-Obama-kampanjen en ser i aviser, tankesmier og sosiale medier, drevet fram av konservative krefter.

Maktfordeling

Stridsspørsmålet er særlig Obamas bruk av regjeringsdirektiver (executive orders), som han har vært nødt til å ty til på grunn av Kongressflertallet totale mangel på samarbeidsvilje. Derfor ser mange kritikere denne saken som et eksempel på det høyreorienterte rettsflertallets kampanje mot president Obama og hans politikk. En ekstra grunn til denne oppfatningen er flertallets stadige brudd på prinsippet om juridisk tilbakeholdenhet (judicial restraint), som fraksjonen, ironisk nok, hevder er et bærende prinsipp for dens virksomhet. Dette prinsippet har vært gjengs leveregel for mange høyesterettsdommere i snart hundre år (først formulert i en sak i 1810). Det innebærer at en ikke skal oppsøke konflikter ved å fiske etter saker som passer inn i en dommers rettssyn i utvelgelsen av saker (bare én av 200 saker av de nesten 10.000 som fremmes for Retten hvert år, blir gjenstand for behandling). Videre betyr «judicial restraint» at en avgjør en sak innenfor så snevre rammer som mulig, og at en søker å unngå å trekke inn grunnlovsspørsmål med mindre det er helt uunngåelig.

LES OGSÅ: Derfor elsker de Donald Trump

Inn i utenrikspolitikken

Kritikernes argumenter fikk økt troverdighet da Høyesterett nettopp på dette området 9. februar gjorde noe som savner sidestykke i rettens historie. Da utstedte Retten (5 mot 4, hvor de liberale dommerne stemte imot) en rettsordre til Miljødirektoratet, The Environmental Protection Agency (EPA), som påla etaten å utsette gjennomføringen av Obamas «Clean Power Plan» for kullindustrien. Det spesiell med pålegget var at planen er gjenstand for rettsforhandlinger i den føderale appelldomstolen i Washington D.C. etter at 29 delstater – de fleste ledet av republikanske guvernører og republikansk-dominerte delstatsforsamlinger – og en serie selskaper og industrigrupper, primært innenfor kullindustrien, har saksøkt Obama-administrasjonen for denne miljøplanen. Det er svært uvanlig at en overordnet instans griper inn i en pågående prosess på den måten, og kritikere ser handlingen som utvetydig politisk motivert. Appelldomstolen avviste i januar anmodningen om en utsettelse og framskyndet rettssaken som en hastesak som vil begynne 2. juni. Det betyr at EPA kan fortsette arbeidet med miljøplanen, som ikke vil settes i verk før i 2022.

Det som gjør saken ekstra viktig, er at utsettelsesordren kan sette Paris-avtalen om miljøet i fare. Da avtalen kom i stand, skyldtes det ikke minst at USA var villig til å gå foran med et godt eksempel, hvor Obamas «Clean Power Plan» var selve kjernen. Flere land har allerede reagert på høyesterettsordren, deriblant tunge forurensere som Kina og India, som nå tviler på USAs troverdighet og kan med en viss rett si: «Amerikanerne holder ikke ord. Hvorfor skal de da stille slike krav til oss?»

Motstand på flere fronter

Hele 18 delstater, de fleste med demokrater i ledelsen, nektet å støtte aksjonen til de andre 29 statene og uttalte i sitt skriv til Retten («friends of the court brief») at de «stadig erfarer klimaendringen – flom, mer alvorlige stormer, skogbranner og tørke» – og at skadevirkningene er «varige og irreversible» og at «enhver forsinkelse som ytterligere utsetter reduksjon i utslipp, ville forverre skadevirkningene».

Med bakgrunn i presidentvalgkampen er det mange som ser Høyesteretts pålegg som en alvorlig trussel mot en effektiv gjennomføring av Paris-avtalen. Alle kandidatene på republikansk side i presidentvalgkampen er motstandere av Obamas plan (og Paris-avtalen), slik at en republikansk president vil bety kroken på døren for det skjøre globale forliket på miljøfronten. Avtalen skal nemlig signeres i FN i New York på Earth Day, 22. april. De som da ikke signerer, vil ha noen måneders henstand med å underskrive avtalen. Blant andre land har Polen så langt ikke signert det foreløpige dokumentet. Det mange miljøforkjempere frykter, er at Paris-avtalen skal lide samme skjebne som sin forløper, Kyoto-protokollen fra 1997. Motstanden er nemlig sterk i mange land, og USAs lederrolle er en absolutt betingelse for avtalens suksess, sier Obama-administrasjonen.

Duket til strid

Scalia var en såkalt originalist, som hevdet å tolke Grunnloven slik Grunnlovsfedrene angivelig skal ha tilsiktet. Ett problem med en slik metode (og det er flere) er at Grunnloven er blitt utvidet med tillegg underveis, og at alle grunnlovstillegg må ratifiseres av tre-fjerdedeler av delstatene. Det vil si at dersom en skal finne det såkalte «original intent» bak en grunnlovsendring, må en finne ut hva det enkelte medlem i flertallet av de ulike delstatsforsamlingene har lagt i tilleggene. Det moderne, liberale synet er at en må lese Grunnloven i lys av samtidas forståelse av den. Så her er det duket for strid.

Det er Senatet som med simpelt flertall godkjenner presidentens utnevnelser av føderale dommere. Gjennomsnittstida for behandling av høyesterettsutnevnelser i Senatet i moderne tid er 25 dager. Den lengste tida brukt på en kandidat var 125 dager. Det republikanske senatsflertallet har i Obamas presidenttid brukt «filibuster»-taktikken (som krever 60 prosent ja-stemmer for å av gå til avstemning) for å hindre hans nominasjoner til de føderale domstolene. I november 2013 var det en samlet «backlog» på nesten 100 åpne stillinger ved distrikts- og appelldomstolene. Da endret demokratene, som da hadde flertall i Senatet, regelen for utnevnelser av føderale dommere til de to lavere domstolene, en handling som republikanerne hadde truet med under Clinton, uformelt kalt «the nuclear option». Siden den gang har Obama vært i stand til å fylle de fleste stillingene. Men det gjelder ikke Høyesterett, og sjansene for at demokratene i Senatet, 54 i tallet, skal få med seg seks republikanere slik at de kan avblåse debatten, er forsvinnende små.

Obamas muligheter

Likeledes er mulighetene for at Obama skal kunne få en «sentrist»-kandidat gjennom Senatet ganske små. Skulle han velge å lansere en liberal, kan utnevnelsen bli et politisk stridstema som vil kunne farge valgkampen både til Det hvite hus og Kongressen. Det kan imidlertid bidra til økt frammøte av demokratiske velgere på valgdagen, noe de er avhengig av for å vinne både presidentvalget og eventuelt Senatflertallet. Skulle republikanerne trenere utnevnelsen hele året og demokratene overta Senatet, vil Obama ha to uker på seg til å få utnevnt den nye dommeren før en eventuell republikansk president blir innsatt. Den nye Kongressen møter 4. januar, mens presidenten først inntar Det hvite hus 20. januar.

Valgåret som har startet som et stridens år i begge partier blant kandidatene til Det hvite hus, vil nok fortsette som et stridsår på flere politiske arenaer.

BAKGRUNN: Forfallet til det republikanske partiet