En utenrikspolitisk avis

Målet for utenriksstoffet har vært ikke bare å fortelle hva som skjer, men også hvorfor det skjer. Det krever medarbeidere som kan sine ting og som evner å se bredden i det ofte kompliserte internasjonale bildet. Helst skulle avisen også være med på å sette dagsorden for den utenrikspolitiske debatten. Det var derfor med betydelig ærefrykt jeg i 1999 overtok som avisens utenriksredaktør med forgjengere som Karl Johanssen, Finn Moe, John Sannes, Erik Loe og Per Edgar Kokkvold.

Revolusjon

De første årene var Social-Demokraten mest opptatt av sosiale forhold, arbeidsliv og konflikter i Norge. Men avisen var også kritisk til at borgerlige aviser i 1905 lot den nasjonalpatriotiske stormen ta fullstendig overhånd og nesten helt glemte viktige begivenheter ute i verden. Slik som det første forsøket på revolusjon i Russland. Social-Demokraten hadde utsendte medarbeidere og daglige artikler om dette første større opprøret mot tsarens tyranni.

Bildet ble forandret med revolusjonen i Russland i 1917. Begivenhetene der preget avisen i årene som fulgte. Utsendte medarbeidere skildret revolusjonen med glød og begeistring. Men ensrettingen i Moskva møtte etter hvert motstand. Martin Tranmæl skrev artikler etter et besøk i Sovjetunionen som også inneholdt forsiktig kritikk. Det falt ikke i god jord.

Verst gikk det likevel ut over avisens utenriksredaktør Karl Johanssen som tillot seg å raljere over undertrykkelse og manglende ytringsfrihet. Rasende protester fra Moskva forlangte at Karl Johanssen skulle ekskluderes fra Arbeiderpartiet og miste jobben. Problemet var at Johanssen (1874-1931) ikke var partimedlem og at redaktør Tranmæl i tillegg nektet å gi fra seg sin dyktige utenriksredaktør.

Det toppet seg i 1923, da Moskva med sine teser forlangte at alle utenlandske partier skulle underkaste seg Moskvas overhøyhet. Etter krav fra Moskva hadde Social-Demokraten skiftet navn til Arbeiderbladet. Men lenger ville ikke Tranmæl gå. Som redaktør av Arbeiderbladet førte Martin Tranmæl an i kampen mot Moskva-tesene. Noe som endte med at Arbeiderpartiet i 1923 forkastet dem og brøt med Moskva, men med splittelse og dannelse av Norges Kommunistiske Parti som resultat.

Fascismen

Allerede på slutten av 1920-tallet advarte Arbeiderbladet mot framveksten av fascisme rundt om i Europa. I 1931 ble Finn Moe sendt til Tyskland, og skrev om den truende faren fra tysk nazisme. Etter Hitlers maktovertakelse drev Arbeiderbladet en uavbrutt kampanje mot nazismen. Det var en heller ensom kamp. I de borgerlige avisene, med Dagbladet som unntak, var artiklene preget av alt fra forståelse for Hitler til regelrett hyllest.

Arbeiderbladet hadde også hjelp til dekningen fra en tysk flyktning, senere kjent som Willy Brandt. Psykiateren Johan Scharffenberg vakte stor oppsikt med en serie på hele 15 artikler der han dissekerte nazismen og karakteriserte Hitler som «psykopat på grensen til sinnssykdom».

Tyskland protesterte mot den kritiske dekningen. Etter at Johan Nygaardsvold hadde overtatt regjeringsmakten ble det også fra regjeringen ytret ønske om en noe mindre kritisk holdning til Tyskland. Det ble blankt avvist av Tranmæl: «Vi er regjeringsorgan, men ikke regjeringens organ», lød beskjeden fra Youngstorget.

Arbeiderbladet førte an i dekningen av fascismens og nazismens framvekst. Lise Lindbæk og siden Gerda Grepp rapporterte fra krigen i Spania, Per Bratland fra Hitlers innmarsj i Wien i 1938 og Sigurd Evensmo var eneste journalist som rapporterte direkte fra den tyske innmarsjen i Tsjekkoslovakia.

Kald krig

Arbeiderbladet var forbudt under krigen. Freden i 1945 ble få år senere avløst av kald krig. Det ble år preget av strid om medlemskapet i NATO og kamp mot kommunismen. Det preget også avisen. Kritikk mot USA var fraværende, helt til USAs krig i Vietnam i siste halvdel av 1960-tallet ble så ille at en mer kritisk holdning presset seg fram.

Arbeiderbladet var fortsatt partiets hovedorgan. Men gradvis ble det åpnet for en mer kritisk journalistikk også mot Arbeiderpartiet. Det gjaldt for eksempel NATOs såkalte dobbeltvedtak om utplassering av nye atomraketter i Europa. Og det gjaldt regjeringens holdning til Pol Pot og Røde Khmer. At også Norge insisterte på at Røde Khmer var Kambodsjas rettmessige makthavere lenge etter at folkemordet var avslørt og regimet var jaget fra makten, er en av norsk utenrikspolitikks største skampletter.

Murens fall

Høsten 1989 falt de kommunistiske regimene i Øst-Europa sammen. Sovjetunionens jerngrep løsnet, den kalde krigen var over. Det var en gledens høst, med Murens fall 9. november som høydepunktet. Jeg var selv til stede som avisens utsendte medarbeider denne eventyrlige helgen, og glemmer aldri de gledesscenene som utspant seg da tyskere fra øst og fra vest endelig kunne gjenforenes etter 40 års atskillelse.

Men den kalde krigens maktbalanse hadde også skapt en viss stabilitet. Plutselig var det igjen krig i Europa. Det begynte i Jugoslavia, der den ene republikken etter den andre rev seg løs fra samveldet. Arbeiderbladets Elisabeth Salvesen hadde hovedansvaret for dekningen av Balkan, hvor nå den ene krigen avløste den andre. Verst ble det i Bosnias hovedstad Sarajevo og i Kosovo. Det toppet seg med NATOs bombekrig mot Serbia. Den første krigen i alliansens historie.

Terror og ny krig

Tirsdag 11. september 2001 krasjet to fly inn i tvillingtårnene i New York og verden ble aldri den samme. Terroren skapte et akutt behov for hevn i USA. Dette har på mange måter bidratt til å utløse den uroen som siden har spredt seg fra land til land i Midtøsten.

Det begynte med intervensjonen i Afghanistan. Dagsavisen, som avisen da hadde skiftet navn til, hadde forståelse for behovet for å fjerne al-Qaidas treningsleirer i Afghanistan. Men har vært sterkt kritisk til den fortsatte krigen og den effekt den har hatt for sivilbefolkningen. Avisens daværende medarbeider Anders Sømme Hammer slo seg i 2007 ned i Afghanistan som frilanser, noe også Dagsavisen har hatt stor glede av.

Krigen i Irak har Dagsavisen derimot fordømt fra første stund. Det har gått verre enn selv de største pessimister fryktet. Vel vant USA militært. Men i Irak hawr USA tapt politisk, økonomisk og moralsk. Sunnier og sjiaer står mer uforsonlig mot hverandre enn noen gang. Og da er det mager trøst at kurderne i et lite selvstyrt område i nord klarer seg bra.