Verden

Hva nå, Kosovo?

Halve befolkningen er ungdom. Halve befolkningen er arbeidsledig. Og halve befolkningen lever under fattigdomsgrensa.

MITROVICA (Dagsavisen): I kjøkkenkummen ligger skitne tallerkener klare til oppvask. På tørkestativet ved siden av henger klesvasken. I den uoppredde barnesenga ligger kosebamsen alene. For Fatmir Agërbashi (29) og familien hans er dette restene etter Kosovos uavhengighetsfeiring. Men da landet deres fikk sin frihet, måtte Agërbashi reise fra sin:

– Jeg tenker på sønnen min. Han skjønner ikke politikk, han vet ikke hvem som er serber og albaner.

To dager før selvstendighetserklæringen tok han med seg kona og sønnen på to år fra huset familien hans har eid i 20 år. Huset ligger på nordsiden av elva Ibar, som renner gjennom byen Mitrovica nord i Kosovo. Elva er blitt skillet mellom venn og fiende. På nordsiden bor det snart bare serbere, på sørsiden bare kosovoalbanere.

Nabolaget til Agërbashi het før «lille Bosnia» på grunn av alle folkegruppene som bodde side om side. Nå er dette i ferd med å bli «lille Serbia». De siste årene har Agërbashi fått serbiske naboer på alle kanter. Og da Kosovos uavhengighet nærmet seg, syntes han det ble for truende å være hjemme.

Problematiske prosenter

Vi treffer Agërbashi første gang tidlig mandag morgen denne uka, på sørsiden av brua. Han er en ung mann som helst går i sportstøy, men nå går i blå uniform – fordi han er sikkerhetsvakt ved tinghuset i Mitrovica. Han har helst fintrimmet smultringskjegg rundt munnen, men har nå gryende fullskjegg – fordi han ikke har kunnet komme hjem og barbere seg på over en uke.

Agërbashi står i en flokk på rundt hundre mennesker som venter på å få dra på jobb. Men FN-politiet som har ansvar for sikkerheten i den nye staten gir dem ikke lov. Tinghuset ligger på nordsiden av elva, og utenfor står hundre serbere og protesterer mot Kosovos selvstendighet. Det har de gjort hver dag siden Kosovo ble selvstendig søndag for snart to uker siden. Og for hver dag som går mister Agërbashi én del av månedslønna si på 125 euro (tilsvarer 33 kroner dagen).

– Fortsetter dette stort lenger, må jeg begynne å stjele. Det koster jo 150 euro bare å leie en leilighet i denne byen, sier han.

Dette er hans problem, og dette er Kosovos store utfordring. Europas yngste stat har framtiden foran seg. På grunn av store barnekull da kosovoalbanerne kjempet for løsrivelse på 80- og 90-tallet er over halvparten av de 1,9 millioner innbyggerne under 25 år gamle, og utgjør Europas yngste befolkning. Men over halvparten er også uten jobb. Offisielt er tallet 35-40 prosent. Men det anslås å være nærmere 60 prosent i virkeligheten. Og Verdensbanken anslår at 45 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, som er satt til å ha 1,42 euro – 11 kroner – å leve for om dagen.

Det finnes et lite, men viktig prosenttall til: 5 prosent av landets befolkning – de 120.000 serberne i Kosovo – vil ikke tilhøre landets befolkning. Så uvillige er de at grensestasjoner brennes, folk ikke får gå på jobb og den alltid ulmende frykten for en ny krig på Balkan vekkes til live.

Avhengighetserklæringen

Hvordan skal dette bli en stat? Uten jobber, og med to folkegrupper som ikke vil leve sammen? Det umiddelbare svaret ligger i de hvite FN-bilene som konstant patruljerer Mitrovicas gater, de grønne uniformene til NATO-styrkene som sørger for ro og orden, og i de dypblå EU-flaggene som snart vaier over de offentlige bygningene.

Kosovo er blitt selvstendig, men vil ikke styre seg selv på lang tid. Landets uavhengighetserklæring er så full av betingelser, forpliktelser og reservasjoner at den like godt kan kalles en avhengighetserklæring, kommenterer britiske Timothy Garton Ash, kanskje den fremste kronikøren av Øst- og Sentral-Europas nyere historie, i The Guardian.

Kosovos myndigheter lover å gi den serbiske minoriteten rettigheter og medbestemmelse i den nye staten, og FN, NATO og EU er på plass for å sørge for at de gjør det. Statsministeren i Kosovo heter Hashim Thaci, en tidligere geriljaleder. Den egentlige statsministeren de neste årene heter Peter Feith og er gammel diplomat fra Nederland.

«Den internasjonale sivile representanten» som den villedende ydmyke tittelen lyder, har makt til å slette alle nye lover som bryter med FNs planer for Kosovo. Og sparke enhver offentlig utnevnte person som ikke handler i tråd med FNs planer.

Slik skal det nye Kosovo bygges i EUs og FNs bilde. Utfordringene er mange og store. Den største og mest umiddelbare er å komme seg over elva.

Hver dag, 12.44

«Muren er borte, men muren i hodet er der fortsatt,» lyder klisjeen om forholdet mellom øst- og vesttyskere. Brua i hodet er borte, men brua er der fortsatt, kunne en si om forholdet mellom serbere og kosovoalbanere.

Alle vi snakker med på sørsiden av elva Ibar i Mitrovica sier det samme når vi spør om naboene i nord. «Dit kan vi ikke gå.» «Dit kan ikke dere gå.» «Vi kommer til å bli drept.» «Dere kommer til å bli banket opp.» Til slutt gir vi opp å finne noen som kan bli med og tolke for oss, og rusler over på egen hånd.

På den andre siden blir vi verken møtt av kuler eller knyttnever, men av gateteater og fotballkamp. Hver dag i en måned har studentene ved det serbiske universitetet sagt de skal demonstrere mot Kosovos selvstendighet. Demonstrasjonen begynner nøyaktig klokken 12.44, til minne om FN-resolusjon nummer 1.244 fra 1999 som sier at Kosovo skal være en selvstyrt enhet, men en del av Serbia. Det er denne resolusjonen serbere og russere viser til når de sier Kosovos selvstendighet er i strid med internasjonal rett.

Den ene dagen vi er der, presenterer en student i englekostyme en skoeske påmalt «Pandoras eske» til NATO-soldatene som danner en mur foran brua. Ut av den skal nye, selvstendige stater sprette ut, enten det er i Kaukasus, Pyreneene eller på Balkan.

Dagen etter arrangeres en liksomfotballkamp mellom landene som har anerkjent og landene som nøler med å anerkjenne Kosovo. Nå er det bare fem land på hver side. Skulle lagene vektes som i virkeligheten, ville det snart vært hundre mot fem i Serbias disfavør. Men Serbia vinner på overtid, etter en sen skåring fra et baskerbelastet Spania.

Kunst og mistenksomhet

I mengden av lattermilde studenter som roper «Kosovo er Serbia», møter vi Mirjana Markovic (21) og Marko Petricevic (22). Begge kunststudenter som er kommet fra henholdsvis Beograd og Vranja i Serbia for å studere her i Mitrovica.

– Det er vanskelig å studere her. Ikke har vi strøm, og ikke vann. Utenfor skolen står det politi og soldater, og forrige uke ble det plassert en bombe der, sier Markovic.

Men de hadde ikke råd til å studere noe annet sted, sier de, og dessuten er dette Serbias vugge.

– Serbia har en lang historie her, og mange klostre. Vi er veldig ortodokse, vi tror på Gud og er et stolt folk. Det er vanskelig at våre viktigste klostre ikke lenger skal være i vårt eget land, sier Petricevic, som har studert i Mitrovica i to år.

– Har dere vært på andre siden av elva noen gang?

Begge rister på hodet og ser overbærende på meg.

– Selvfølgelig ikke. Det er ikke mulig for oss å gå dit. De vil gå etter oss, banke oss opp, kanskje drepe oss.

– Hva hvis noen kom over fra den andre siden, hva ville dere gjort da?

– Vi ville snakket med dem, så klart. Men vi kan ikke være venner med dem, for de vil ikke.

– De sier akkurat det samme om dere på andre siden.

– Vel, de vil ha et selvstendig Kosovo og vi vil at Kosovo skal være en del av Serbia. Det er problemet. De er stolte og vi er stolte. Kanskje en dag kan vi glemme krigene, bombene og alle de drepte, men det vil ikke skje i vår generasjon. Kanskje om 100 år.

– Vil dere bli boende her da?

– Nei, vi vil tilbake til Serbia. Her vil folk bare spise og leve, det er ikke rom for kunst og skuespill, sier Petricevic, mens studenten i englekostyme legger sin serbiske sjel i presentasjonen av Pandoras eske noen meter unna.

Krigen er alltid der

Vi spaserer langs nordsiden av elva for å se på universitetsbygningen hvor det visstnok ble plassert en bombe forrige uke. De to studentene lurer på om vi kommer til Beograd i mai for å dekke Melodi Grand Prix, og begynner med stor innlevelse å synge den serbiske vinnerlåten fra i fjor. Så begynner de plutselig å hviske.

– Det er albanere, sier de og peker på fem karer som sitter og røyker på en benk noen meter unna.

– De er farlige, de roper ekle ting mot oss. Vi tør aldri gå gjennom denne gata alene.

På vei tilbake, etter å ha sagt farvel til de to studentene, stopper vi og snakker med en av albanerne. Han sier han vurderer å flytte over til den andre siden av elva. Han føler seg ikke trygg blant serberne på nordsiden lenger.

Nå er ikke mistroen bare innbilninger i folks hoder. Langt ifra.

– Jeg prøver å forklare folk i Norge vår mentalitet. Men de skjønner ikke. Du kan være venn med svensker, men hvis svensker dreper dine venner og familie, så blir det vanskelig, sier Liki Treteni (46).

Den grånende mannen med et konstant smil rundt sviktende tenner var én av én million albanere som ble drevet ut av Kosovo av serbiske styrker da NATOs bombekrig våren 1999 fikk Milosevics regime til å sette ut i livet det som trolig var en bevisst plan for å rense Kosovo for albanere.

Treteni endte opp i Norge, men fikk ikke permanent opphold og vendte tilbake til Mitrovica etter to år. Nå driver han en liten kafé i byen, men er som mange andre avhengig av overføringer fra slekta i utlandet for å overleve. Treteni anslår at han selv mistet rundt hundre venner og bekjente under krigen i 1999, ti av dem folk han var sammen med hver dag.

– Vi snakker om krigen hver dag. Slik dere snakker om fotball. Den er vanskelig å glemme for min generasjon.

Også serbere har mistet venner og hjem, da albanerne vendte tilbake etter at NATOs bomber hadde drevet den serbiske hæren ut av Kosovo.

– Bestemoren vår måtte dra fra gården sin. Nå bor det 40 albanere der, forteller kunststudenten Mirjana Markovic.

Rett på dør

Det finnes måter å få hjemmet sitt tilbake på. FN har opprettet et eiendomskontor som behandler søknader om å kreve tilbake hus og land. Så langt er 17.000 familier, både albanske og serbiske, kastet på dør fra okkuperte boliger. Kontoret regner med å kaste ut 40.000 til de neste to årene, ifølge New York Times.

Likevel kan ikke FN forhindre at det skjer en stille, gradvis etnisk rensing i det nye Kosovo. I hovedstaden Pristina bodde det en gang 20.000 serbere. Nå er det 200 igjen. Nordsiden av Mitrovica er nå den eneste urbane serbiske bebyggelsen som er igjen i Kosovo. Alt annet er små, isolerte enklaver av landsbyer. Og serberne i Mitrovica holdes nesten utelukkende i live på overføringer fra Beograd og organisert kriminalitet. I likhet med de albanske naboene sør for elva.

Når vi er med Agërbashi til det tomme huset hans mandag formiddag, er han fast bestemt på å flytte tilbake til nordsiden, bare kona og svigermora blir litt mindre bekymret, som han uttrykker det. Når vi treffer ham igjen i på sørsiden samme kveld, er han ikke like sikker:

– Jeg snakket med en venn der på telefonen i går kveld. Han sa at en serbisk gjeng hadde gitt ham beskjed om å overlate bilvaskeriet han driver til dem og forsvinne. Nå lurer jeg på om jeg bare skal selge og dra min vei. Ikke kan jeg bo her, ikke kan jeg jobbe.

Livets fotballpøbler

Liki Treteni, som kjenner Agërbashi fra fotballmiljøet i byen, var med oss til Fatmirs hus. Han virket urolig, ikke like spøkefull og pratsom som resten av tiden vi tilbringer med ham. Da vi var tilbake på sørsiden av elva, fortalte han at han fikk stygge blikk fra to serbere på veien dit. Folk han spilte fotball med på Mitrovicas toppserielag på 80-tallet, men som han ikke har snakket med siden krigen.

– Vi pleide å drikke kaffe sammen. Nå vil de drepe meg hvis de får sjansen, hevder han.

Begge forklarer at det er mafialignende gjenger av bråkmakere, hooligans og fascister som lager de største problemene. Folk som har kommet inn utenfra for å drive organisert kriminalitet. Samme forklaring får vi hos ordføreren i Mitrovica, Bajram Rexhepi, som også var Kosovos første statsminister fra 2002 til 2004.

– Det største problemet er tidligere serbiske politi- og sikkerhetsfolk i sivil som lager problemer både for serberne og for oss. Det er snakk om kanskje 200 mennesker her i byen.

Treteni og Agërbashi deler analysen, men mener det er snakk om noen tusen, ikke 200.

Balkan blir Belgia

De siste to ukene har disse noen hundre eller noen tusen menneskene drevet en aktiv kampanje for å dele det nye Kosovo i to. Kosovos grensestasjoner er brent ned og nye er satt opp nord for Ibar. De offentlige institusjonene som skal drives i fellesskap med albanerne boikottes og blokkeres.

– Det er kanskje teoretisk mulig at de vil dele Kosovo over Ibar, men det er ingen reell sjanse for at det vil skje. Vi vil ikke ha flere nye stater på Balkan nå, sier ordføreren.

Men Kosovo er allerede delt over den lille elva, smalere enn Akerselva der den renner gjennom Mitrovica. Få snakker lenger om forsoning. Heller ikke samliv. Det holder å snakke om overlevelse.

Slik vil det forbli inntil både Kosovo og Serbia kan møtes som felles medlemmer av EU, tror Timothy Garton Ash. Det kan ta tiår snarere enn år. Kanskje kan Kosovo i beste fall bli et Belgia til slutt: Et formelt forent, men i praksis delt land, hvor folkegruppenes holder ut med hverandre gjennom et komplekst rettighetssystem, forent i en høyere struktur alle aksepterer og som sikrer en viss velstand og utvikling. Et sted på veien i historien vil kanskje Belgias balkanisering møte Balkans belgiasering.

For er det én ting serbere og kosovoalbanere har til felles, er det at de ser mot Europa og EU. 70 prosent av serberne sier ja i meningsmålinger. I Kosovo er tallet trolig nærmere 90. I tillegg kommer en annen fellesnevner, som i grunn forener alle mennesker: Et folk kan ikke leve av politikk og historie alene. Arbeid, mat og hjem kommer først.

Det er lys i stua

Meningsmålinger tatt opp i Serbia i dag viser at Kosovo-spørsmålet kommer langt bak bekymring for arbeidsløshet og dårlig levestandard.

– Arbeidsløshet er utfordring nummer én også her i Kosovo. Når folk ikke har jobb, har de tid til å lage problemer, sier Bekë Abazi, journalist i den kosovoalbanske avisa Zëri. Han ser likevel lyst på framtiden nå som Kosovo har fått sin selvstendighet.

– Jeg er stor optimist. Se på Slovenia, Kroatia, Bosnia, Montenegro. De sto foran samme problemer som oss etter sin selvstendighet. Men det har ordnet seg for dem.

Samme budskap får vi hos byens ordfører. Han tror de serbiske protestene vil dempes etter hvert. At EU og FN vil bidra til et trygt og stabilt samfunn. Og at investeringene og arbeidsplassene vil komme til slutt, selv om han ikke kan nevne noen konkrete selskaper som har sagt de vil investere i Mitrovica ennå. Men Kosovo har rikdom under jorda: kull, bly, sink og sølv. Og rikelig av arbeidskraft.

I stua hjemme hos svigerforeldrene til Fatmir Agërbashi er det mørkt, men varmt. Strømmen rasjoneres og er borte fire timer hver kveld, men det fyres hardt med kullbriketter. Sønnen Milos på to mest opptatt av å stikke fingeren i stearinlysene. I skinnsofaen ved siden av sier moren Njomza hun håper han kan få et godt liv i Mitrovica når han vokser opp, enten det blir på nordsiden eller sørsiden av elva.

– Det er veldig bra med uavhengigheten, det var en dag vi hadde ventet på i 100 år. Men jeg håper spenningene går ned, så vi kan flytte hjem. Og at flere kan få jobb. Det er det viktigste.

Mirjana Markovic (21), serbisk kunststudent i Mitrovica.

Bekë Abazi, journalist i den kosovoalbanske avisa Zëri.