100 år etter katastrofen

Av Lars West Johnsen

I dag verdens ledere markert at det er 100 år siden den første verdenskrigen sluttet. Likevel er det starten på den som er verdt refleksjon. Fortsatt er det store spørsmålet hvordan var det mulig? Hvordan kunne det skje?

Der den andre verdenskrigen er en knivskarp fortelling om det godes kamp mot det onde, er sannhetene om den første badet i myter og spørsmål om skyld. Et spørsmål historikerne har balet med helt fram til i dag. Men i den grå tåka som omhyller årene 1914 til 1918, aldri opplyst av populærkulturen og glemt av skoleverket, ligger også mange av svarene på vår egen tid. Krigen betydde slutten på fire av verdens største og mektigste monarkier, og med det slutten på en æra og en samfunnsform: Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Det ottomanske riket.

Les også: Merkel med kraftfull advarsel mot nasjonalistiske storhetstanker

Glemt, og bare erindret ved store minnedager som i dag. Men hvorfor vår verden er blitt som den er, har sin forklaring i 1914. «Den andre verdenskrigen er så dominerende og den første har kommet i skyggen av den. Men første verdenskrig er en forutsetning for den andre, og uten den ville det ikke vært noen Stalin, noen Hitler, noe Gulag eller noen kald krig. Det er verdt å minne om», sa den svenske historikeren og tidligere leder for Svenska Akademien, Peter Englund, da Dagsavisen intervjuet ham for noen år siden. Professoren kan få følgende suffli: Uten første verdenskrig ingen nazisme og andre verdenskrig. Og med Moskvas blikk rettet mot Europas krig, åpnet det for revolusjon, bolsjeviker, kommunisme og Sovjet. Og uten Sovjet sannsynligvis heller ikke noe kommunistisk Kina. Dominoeffekten har fortsatt helt fram til vår egen tid. Dagens konflikter i Syria og Irak er også biprodukter av at det ottomanske riket ble splittet etter første verdenskrig og Midtøsten måtte strekes opp på ny på seierherrenes kart.

I en anekdote fra Barbara Tuchmans storselger og Pulitzerprisvinner «The Guns of August» (1962), om starten på første verdenskrig, fortelles det om hvordan den tidligere tyske kansleren Bernhard von Bülow etter krigsutbruddet i 1914 spurte den regjerende kansleren, Theobald von Bethmann-Hollweg, nettopp dette, hvordan kunne det skje? Svaret gjelder fortsatt, 100 år etter: «Den som bare visste det».

Tuchmans bok og den samme historien skal ha skremt John F. Kennedy under Cuba-krisen. «Hvis denne planeten noen gang blir herjet av atomkrig, vil jeg ikke at de som overlever brannen, giften, kaoset og katastrofen skal spørre det samme: Hvordan kunne det skje, og få det utrolige svaret: Den som bare visste det.» Tuchmans bok fikk Kennedy til å installere opptakssystemet som registrerer alt som skjer i Det hvite hus og på presidentens kontor. Kennedy ville ikke være presidenten som skapte grunnlag for en tilsvarende bok. Skal man gå til krig, er det en rettighet for menneskene som berøres å vite hvorfor.

100-årsmarkeringer for verdensomfattende katastrofer tiltrekker seg historikere og forfattere av alle størrelser. Med ulike motivasjoner og dagsordener. Og bøker av alle kvaliteter. Den canadiske Oxford-professoren Margaret MacMillans bok «The War That Ended Peace» ble for fire år siden, da verden markerte starten på krigen, trukket fram som den fremste i flommen av nye verk. Mens det offisielle Europa gjorde seg klar for en sommer med store ord og hornmusikk, kastet hun seg seg over oppgaven med å svare på det mest grunnleggende av spørsmål: Hvordan kunne Europa la seg trekke med ut i et gjørmehav av død og katastrofe? Nærmest med åpne øyne marsjerte verdens mest moderne land, de fleste velfungerende demokratier, inn i en konflikt som skulle ta livet av ti millioner mennesker, skade dobbelt så mange, blø økonomiene i hjel, knuse imperier og forandre Europa og verden for alltid.

Les også: Macron under fredsmarkering: – Nasjonalisme er et svik

Situasjonen da var ikke helt ulik den som rådet nå. Freden hadde aldri vært dypere enn den var i Europa på starten av 1900-tallet. Slik vi tror eller i det minste har trodd om vår egen tid. Europas historie er i praksis en lang krigshistorie avbrutt av fred. Årene fra 1815 og fram til århundreskiftet var det store unntaket i europeernes historie. Det hadde vært konflikter, som i 1870-71 da franskmennene uten suksess prøvde å hindre tyskerne i å samle seg i et stortysk rike, men krigen hadde vært kortvarig og avgjørende. 1800-tallet hadde vært lite annet enn fantastisk. Den relative freden hadde skapt blomstrende økonomier som stadig vokste tettere sammen, de teknologiske framskrittene var blendende, vitenskapen viste vei og livet for massene var blitt utrolig mye bedre. Nye medisiner, bedre helse, bedre mat, bedre utdanning. Bedre liv. MacMillan undret på hvorfor freden ikke varte.

Les også: I 100 år har britene hedret de som falt under første verdenskrig ved å bære en rød valmue

Hun startet sin analyse år 1900 i Europa. Hennes fargerike øyeblikksbilde fascinerte voldsomt i sin parallell til vår egen tid. Fred og utvikling hadde gått hånd i hånd siden Napoleon la ned våpnene. Tilbakeliggende land som Russland var på vei framover. Det nye Tyskland og deres progressive landsfader Otto von Bismarck hadde tatt de første stegene mot den moderne velferdsstaten, med alderspensjon og arbeidsledighetstrygd. Kortere arbeidsdager og ferie ble vanlig. Samtidig kom elektrisiteten for fullt til Europas raskt voksende byer der aviser nådde millionopplag. Tog og annen kommunikasjon knyttet Europa tettere sammen. Man reiste passfritt gjennom kontinentet. Masseproduksjonen gjorde forbruksvarer tilgjengelig for alle. Massene begynte å organisere seg og fagforeningene vokste seg sterke og innflytelsesrike. Troen på framskrittet nådde religiøse proporsjoner. Det var en tid da Europa begynte å ligne på det vi kjenner i dag.

Det var denne tida den østerrikske forfatteren Stefan Zweig beskrev i «Verden av i går» som «en gyllen tid av trygghet». Kjenn på den erkjennelsen. Kan vår egen tid oppsummeres bedre? Ingen i dag tror på noen ny, stor krig. Vi har jo også for mye å tape? Den rådende tidsånden var positivisme, en tro på at mennesket og samfunnet gikk framover, at tilbakeskritt var naturstridig, og at krig derfor var en logisk umulighet. Krig var irrasjonelt. Også økonomisk. 100 år etter krigsutbruddet er det ikke konstruktivt å spekulere på hvilken nasjons skyld det var at Europa endte i gjørma.

Den britiske historikeren Niall Ferguson har sågar hevdet at det var britenes feil at omfanget ble så katastrofalt. Han stiller spørsmålet om hva Europa hadde å frykte i Tyskland, som han hevder var mer demokratisk enn Storbritannia i 1914 og hadde Europas største sosialistparti. Det fins argumenter for alle varianter av skyld og årsak. Og et sted der ute mellom allianser, mistillit, marinekappløp,  maktbalanse, monarker, sosialdarwinisme, ære, svake politikere, sterke generaler og en naiv, grunnleggende tro på at det ikke kunne bli krig, ligger svaret.

Den viktigste lærdommen 100 år etter første verdenskrig er kanskje ikke den dyrekjøpte freden, alle de meningsløse ofrene, de mange millioner døde, men hvor fort ting kommer ut av kontroll når faktorene blir mange. Kanskje er nettopp mangelen på et endelig, tilfredsstillende svar på hvorfor, den viktigste arven fra første verdenskrig: En gåte som skal holde oss grublende. Og våkne.