Valget 2021

Regjeringsforhandlinger: – Får man ikke den man elsker, må man elske den man får

De rødgrønne partiene skal lage ny koalisjonsregjering. Men hva er best i lengden - en flertallsgjeng eller en mindretallsgjeng som shopper i Stortinget?

«Entente cordiale» var en gang betegnelsen på en samling avtaler fra 1904 som ble begynnelsen på en slitesterk allianse mellom Storbritannia og Frankrike, og kan oversettes med «hjertelig overenskomst». Ap, Sp og SV har startet samtaler om flertallsregjering, men Sps skepsis til SV framstår vel ikke som et hjertelig utgangspunkt for en rødgrønn allianse som skal sikre landet en stabil regjering.

– Når journalistene fortsatt sliter med å få Sp til å si om de likevel kan være villige til å regjere med SV, så er ikke det så rart. Partiene kommuniserte et primært ønske før valget, og det er en del av deres strategi og taktikk på vei inn i sonderingene, mener Elin Haugsgjerd Allern, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Det vi er vitne til nå, er en sonderings- og forhandlingssituasjon som foregår bak lukkede dører. Vi kan ikke vite hva de politiske lederne tenker, og dermed hvor langt unna de er å danne en flertallsregjering eller en mindretallsregjering. Men det er veldig viktig det de holder på med nå de neste ukene. De løsningene de utformer sammen nå, vil kunne påvirke den nye regjeringens stabilitet, og altså hvor lenge regjeringen greier å holde sammen, sier Allern.

– Det handler om hva slags partikonstellasjon man ender opp med, om det blir en flertallsregjering eller en mindretallsregjering, om hvordan en eventuell koalisjonsavtale vil se ut, og om man eventuelt inngår en avtale med et eller flere partier utenfor regjering.

De løsningene de utformer sammen nå, vil kunne påvirke den nye regjeringens stabilitet.

—  Elin Haugsgjerd Allern, professor i statsvitenskap

Faglige funn

Allerns spesialfelt er blant annet politiske partier og deres rolle i demokratiet. Med utgangspunkt i faglitteraturen og forskning på koalisjonsregjeringer i Europa, kommer hun med noen generelle innsikter:

– Egenskaper ved regjeringen selv kan påvirke stabiliteten – som hvorvidt regjeringen har flertall og om det er en ettpartiregjering eller koalisjon. Mindretallskoalisjoner har tradisjonelt vært den minst stabile regjeringstypen, sier hun, og forteller at det de siste årene har kommet noen studier som nyanserer dette bildet.

Stortinget i Norge har i likhet med andre parlamenter i Europa blitt mer fragmentert. Det har blitt flere og mer jevnstore partier. De store har blitt mindre, og de små har blitt sterkere. Dette gir gode vekstvilkår for koalisjonsregjeringer, og etter 2005 har normalen i Norge vært koalisjoner på begge sider i politikken. I 2005 gikk Ap, Sp og SV sammen, i 2013 gikk Høyre og Frp sammen, Venstre og KrF sluttet seg til, til det endte med at Frp gikk ut.

– Vi har sett en vekst i antall mindretallsregjeringer som er koalisjoner, og som har formaliserte samarbeidsavtaler med partier som ikke er i regjering. Som den KrF og Venstre fikk med Solberg-regjeringen i 2013. «Kontraktsparlamentarisme», kaller noen det, sier Allern, som framhever at en ny tverrnasjonal studie tyder på at slike avtaler kan ha en effekt på stabiliteten til regjeringen.

– Det synes å øke sannsynligheten for at regjeringen klarer å beholde makten, sier hun.

– Det er bare mindretallsregjeringer som ikke har en slik avtale, som virker å ha en klart høyere risiko enn flertallsregjeringer for å måtte avslutte før valgperioden er over. En nyere studie av europeiske demokratier tyder dessuten på at en koalisjonsavtale mellom partiene i regjeringen reduserer sjansen for at regjeringen går i oppløsning før perioden er over. Lengden på avtalen synes i tillegg å redusere denne risikoen, sier hun.

Risiko for sammenbrudd

Allern peker også på at studier har vist risikoen for sammenbrudd øker når antallet partier i en regjering øker. Når den politiske avstanden blir større internt, blir det trolig også vanskeligere å holde sammen. Som da Venstre og til slutt KrF kom inn i Solbergs Høyre/Frp-regjering. Firepartiregjeringen holdt bare sammen ett år.

– Slik formelle avtaler er ikke minst viktig for de små partiene, sier Allern.

– De minste partiene kan frykte at kjøttvekta rår og at de ender opp med for lite politisk utbytte til at det regjeringsdeltakelsen er verdt det i sum. Partiene må veie det attraktive ved å komme i regjering, der de kan påvirke beslutninger hver eneste dag, i smått og stort, og få spennende statsrådsposter – opp mot hva slags innflytelse de vil kunne få i sine viktigste saker. Som regjeringsparti må du også stå ansvarlig for beslutninger som ikke er i tråd med eget partiprogram i en koalisjon. Så er spørsmålet hvordan disse vurderingene går sammen med et generelt ønske om å skaffe en stabil og styringsdyktig regjering, sier hun.

Elin Haugsgjerd Allern

Ingen garantier

Også valgforsker Bernt Aardal ved Institutt for samfunnsforskning heller mot at en flertallsregjering i lengden er mest stabilt.

– En flertallsregjering var jo Erna Solbergs mål da hun startet opp i 2013. Det er jo en grunn til at hun så det som mest ønskelig. Jeg tror dette er en diskusjon de tre partiene kommer til å ha på kammerset nå: Hva er fordelen med en flertallsregjering, kontra det å shoppe støtte i Stortinget, sier Aardal.

– Å sanke støtte fra MDG, Rødt og kanskje SV, kan bli krevende. I tillegg kommer den økonomiske situasjonen framover også til å bli krevende. De kan ikke bruke så mange oljepenger som før, de må jobbe for en omlegging av olje- og gassindustrien, og pandemien har vist hvor sårbare vi er for akutte kriser. Alt dette krever stabil styring, sier Aardal, som påpeker at selv om Sp nå gjør seg kostbar, så har partiet i det minste ikke erklært eller lovt velgerne at de aldri skal samarbeide med SV i regjering.

– Før stortingsvalget i 2013 kom KrF og Venstre med garantier om at de ikke ville gå inn i regjering med Frp. Noe slikt har ikke Sp gjort nå. De har bare sagt at de foretrekker en regjering bare med Ap, sier Aardal.

De fire partilederne for Høyre, Frp, Venstre og KrF i 2019 før regjeringsforhandlingene på Granavolden. Årsaken til forhandlingene var at KrF gikk inn i regjeringen. Fra venstre statsminister Erna Solberg, daværende Frp-leder Siv Jensen, daværende Venstre-leder Trine Skei Grande og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Politiske fornuftsekteskap

Valgforskeren mener ellers at fornuftsekteskap tross alt er det vanlige i politikken. Det er ikke ofte koalisjonsregjeringen preges av ekte politisk kjærlighet og «hjertelige overenskomster», og den opprinnelige «entente cordiale» var jo også en ren maktallianse, tross det søte navnet. Regjeringskoalisjoner er gjerne et resultat av pragmatiske vurderinger, om hvordan man oppnår mest mulig gjennomslag.

– Alle de tre partiene har dessuten med seg sine historier inn i «ekteskapet», sier Aardal, som mener regjeringserfaringene de gjorde i perioden 2005–2013 kostet de to minste partiene mye.

– De to går nok inn i dette på en annen måte nå. Men jeg vil jo uansett helst kalle slike regjeringskoalisjoner fornuftsekteskap, og ikke tvangsekteskap! Selv om det kanskje kan føles som tvang av og til, ler Aardal, og legger til:

– Det heter jo også at får man ikke den man elsker, må man elske den man får.

Mer fra Dagsavisen