Valget 2021

Ti punkter vi kommer til å huske: Dette er valgkampens flaueste, beste og viktigste øyeblikk

En slask i valgkampen: Her er det vi kommer til å huske.

Jublende Erna

Nå er det ferdig, folkens. Mens jeg skriver dette, sleper de stakkars etternølerne seg langsmed alt for lange køer, i svette gymsaler rundt om det ganske land. Mens deres lykkelige barn sitter hjemme og spiller Playstation og lurer på hva i huleste som foregår.

Det er jo ganske fint, egentlig.

Men hva skjedde, egentlig, i denne valgkampen? Hva er de avgjørende øyeblikkene? De beste slagordene, de vakreste debattene og (ikke minst) de mest puteforlokkende flausende vi har vært gjennom?

Vel, vi har vel alle ambisjoner om å bli Arne Strand til slutt, så for at du skal kunne underholde ethvert middagsselskap med de artigste anekdoter også om valgkampen 2021, har vi satt sammen en ørliten huskeliste. En mageplaskpolitisk parlør for stortingsvalget.

Bare hyggelig.

Så, uten mer ståhei, her er øyeblikkene.

1. Ikke stem på oss!

Partienes slagord har, kanskje særlig siden Obama vant det amerikanske presidentvalget med sine tross alt intetsigende løfter om «Hope» og «Change we can believe in», beveget seg kraftig i retning varmluft.

I dag må man være svært analytisk for i det hele tatt å få noe innhold ut av slagordene og kampropa.

Arbeiderpartiet har gått for «Nå er det vanlige folks tur», hvilket eneste reelle betydning er at «arbeiderklassen» åpenbart er bytta ut med «vanlige folk». Likevel har de ikke tatt skrittet helt ut og skifta navn til «Vanligefolkpartiet», men det kommer vel.

Høyres «Vi tror på Norge» er i beste fall et vitenskapelig angrep på konspirasjonsteoretikere, det er sikkert noen der ute som faktisk ikke tror Norge eksisterer. I verste fall er slagordet bare et forsøk på å stjæle velgere fra Senterpartiet, noe som må være det minst ambisiøse et regjeringsparti noensinne har greid å presse ut av et valgkampmaskineri.

Frp går for «Vi gir deg frihet til å velge». Det er jo ikke riktig, det er Valgdirektoratet som gir oss frihet til å velge, og den friheten har de aller fleste av oss brukt til å velge bort Frp.

SVs «For de mange – ikke for de få» er bare kjedelig. Rødts «For Rødt er kampen mot forskjells-Norge den aller viktigste», er så kjedelig, langt og platt at man har glemt starten i god tid før man har lest ferdig setninga. Men hyggelig at de har fått med både subjekt, verbal, objekt og sikkert direkte objekt og et par subkonvensjonaler også, for alt jeg veit.

MDG gikk for «Ingen er perfekte, men alle kan gjøre litt», og første del av det slagordet treffer i det minste veldig bra på partiets nylig kastede miljøbyråd i Oslo.

Men de beste har selvfølgelig småpartiene, som minner velgerne på at de er små og ikke har noe de skulle ha sagt, med slagord som «Lei politikere? Jeg og!» eller min personlige favoritt, Bompengepartiets «Lei av å ikke bli hørt? Det er vi også!». Et parti som bruker annonsekroner på å fortelle velgerne at ingen hører på dem og de ikke har innflytelse, det er i hvert fall et ærlig parti!

Annonse


2. Ropstads rom

Jesus sier, i Johannes 14:23, at: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad derimot, han foretrekker å bo i gratis stortingsleilighet, uansett hvor mange rom hans far, mor, søster, bror eller Far har gjort tilgjengelig.

Ropstads tvilsomme tilsnusking av gratis bolig var den store skandalen i ca. tre døgn, fram til det viste seg at han ikke akkurat var aleine. Det viser seg jo at praktisk talt halve Stortinget eier boliger i Oslo men likevel er folkeregistrert ett eller annet sted godt uttafor allfarvei, så de kan få gratis bolig fra Stortinget.

Alt det snakket om å få ned boligprisene, det gjør de tydeligvis det de kan for å motarbeide i privatøkonomien, med andre ord.

Hvis vi skulle etablere en eller annen form for moralpoliti knytta til dette ville med andre ord Stortinget stå halvtomt i hele nærmeste periode. Og tomme bygg, det trenger faktisk ikke denne byen akkurat nå.

Ropstad-pute

PS: I en gammel NRK-reportasje fra gutterommet til Ropstad, hvor han da i prinsippet bodde en god stund mens han var i regjering, sier visst mer enn tusen ord. Eller, altså: En pute sier mer enn tusen ord. Minst.


3. De tre månedene hvor alt dreide seg om SV og Sps manglende vennskap

Jepp, det blei en snodig valgkamp dette. Fram til godt uti august, helt i innspurten av all moroa, var det knapt en eneste politisk sak som hadde nådd gjennom mediebildet. Venstresida (hvori opptatt både Senterpartiet og Miljøpartiet de Grønne av en eller annen grunn), leda så soleklart på målingene at ingen gadd å engang bekymre seg for muligheten av fortsatt blå regjering.

Så hva snakker man om da? Joda, hvem som skal sitte i den regjeringa man regner med at kommer til å komme.

Og sjøl om Senterpartiet og SV greide fint å sitte i regjering sammen i åtte år for åtte år sida, så er det tydeligvis manko på voksne folk i toppene hos ett og annet parti i denne runden. I stedet for å svare det smarte «nei, vi vil ikke snakke om det der nå, vi vil snakke om politikk. Vi har ikke vinni dette valget ennå», så brukte partiene på den sida mesteparten av tida på å snakke om hvem som skulle, kunne, burde sitte i regjering. Og ikke minst hvem de ikke kunne sitte sammen med.

For å oppsummere diskusjonen, så er det vel omtrent sånn at Ap vil sitte med Sp og SV, Sp vil sitte bare med Ap. MDG vil sitte med SV, Rødt vil stå uttafor og kaste råtne epler, og SV gjør hva som helst med hvem som helst, når som helst. Under forutsetning av at de får legge fram en eventuell regjeringsplattform til åpen uravstemning, så alle kan få sniffe på det skitne undertøyet før de går til sengs.

Jeg dømmer ingen, men altså.


4. Partilederbrøledebatten

«Nei mitt problem», sang en gang Knutsen og Ludvigsen. Før de fortsatte (transkribert, for lettlesthetens skyld):

«Jeg savner noen jeg, som jeg kan prate i munnen på. Som det ikke går høl i huet på. For de prater like mye de og. Jeg vil til Bergen.»

Når stakkars, stakkars Arill Riise må dra fram dommerfløyta for å få politikerne til å holde kjeft, da er det nesten så vi tenker et kollektivt «kanskje det ikke var så dumt med sosiale medier likevel. Sjøl de derre instagramvideoene av smilende politikere som danser artig og folkelig er faenmeg bedre enn det her».

Riise

5. En alarm for menneskeheten

9. august, en drøy måned før valget, kom endelig FNs klimarapport. «Kode rød» var slagordet, og det passa jaggu bra på valgkampen 2021 også, ikke bare klimaet.

Fram til da hadde valgkampen nemlig i stor grad dreid seg rundt varianter av «Se så høy oppslutning Senterpartiet har! Det var rart». Og siden Senterpartiet var så svære har Arbeiderpartiets strategi tilsynelatende vært en variant av «Det Ekte Norge er på bygda. Vi må vinne bygda! Ikke snakk om Oslo-byrådet, rus, Raymond Johansen, miljø eller noe som helst som minner om det».

Til gjengjeld. Når FNs klimarapport kom, ja, da endte plutselig klima øverst på nettavisene igjen. Resultatet er at de partiene som er veldig for miljøet gikk opp, og at det partiet som er veldig mot miljøet gikk opp. Mens alle de partiene som holder på linja «Pump i vei, men si at vi er bekymra», de har falt.

Omtrent som bompengeopprøret før forrige valg, egentlig. Det viser seg at partier som bryr seg om det temaet vi diskuterer tjener på det. Sjukt.


6. Rikingene som ikke skammer seg

En stund var kampen mot ulikhet (og andre ryddige omskrivinger av temaet klasser) et tema i denne valgkampen. Ikke et viktig tema, men for oss som leiter og leiter etter hva i huleste denne valgkampen egentlig handler om, så var ulikhet i hvert fall på radaren en periode.

Og med vårt nasjonale sjølbilde om jantelov og «ikke lov å være rik» og sånt, så skulle man jo da tro at de rikeste iblant oss holdt hodet litt lavt en periode.

Men, neida. Dette blei på mange måter rikingenes valgkamp. Og rikingene hadde tydeligvis bestemt seg for å være skikkelige rikinger også. Sånne vi vanligvis bare ser på TV, i serier som Billions og Succession og Exit, hvor hovedpremisset er «se så sjukt fæle rikinger er». Våre rikinger vil ikke være noe dårligere, de ville vise fram at også de kan være motbydelige.

Ikke bare med Frps Christian Tybring-Gjedde, som prøvde å betale ei ung jente på Karl Johan en tusenlapp for å ta av seg hijaben sin. Lurer på hva i huleste det skulle bevise, om hun hadde sagt ja. Og heller ikke bare rasistpartiet Alliansens frontfigur, som i sin iver etter å reise landet rundt og trolle valgkampen prøvde å betale ungdommer penger for å ikke ta koronavaksine. (Det er godt vi ikke har intelligente rasister i dette landet, det ville vært verre).

Men også Øystein Stray Spetalen har vært ute og vifta med pengevennene sine. Dagens Næringslivs avsløring av chattegruppa «politikk» har lært oss at våre lokale rikinger ikke bare jakter på dritt om Espen Barth Eide, men også ønsker journalister i Afghanistan døde. Trivelige greier.


7. Stuntene som forsvant

Det kan virke som om valgkampstuntenes tid er forbi. Det har ikke vært mye koffertkasting, strikking av verdens største lue eller falske drosjeturer med Jens Stoltenberg i år. Politikerne har i stedet konsentrert seg om å ta flest mulig selfies med flest mulig velgere.

Det nærmeste vi kommer en klassiker er kanskje Venstres Abid Raja, som etter Karsten Warholms OL-gull i Tokyo bestemte seg for å hoppe over en hekk på Egertorget.

Det var kanskje flaut, men det var også et litt nostalgisk øyeblikk, som minner oss om de gode gamle dager hvor politikeres PR-rådgivere gikk komplett bananas i å konkurrere om å være artige og folkelige.

Skjermdump fra TV2


8. Ny skatteordning for olje

Helt tilfeldig, i hvert fall ifølge regjeringa, la regjeringa fram en politisk bombe tirsdagen to uker før valget: En helt ny innordning på skatteregimet i norsk oljesektor.

Både miljøvernere og oljebransjen har jo vært kritiske til hvordan olja beskattes. Riktignok vil den ene sida ha mer skatt og den andre ha mindre, men alle har i hvert fall vært misfornøyd.

Så da regjeringa hasteinnkalte til pressekonferanse rett før valget, og stilte med alle de største kanonene de har, var det åpenbart at Erna Solbergs strateger mente de satt på gull. Skulle de vinne hele miljødebatten med å innføre en ny skatt som både kan tolkes som et miljøtiltak og et tiltak for å styrke oljesektoren samtidig? Det låter jo som tidenes beste plan!


Pressekonferanse, tomme stoler

Problemet er at norsk klimadebatt er i et spor hvor alle mener de er veldig for klima, uansett hva de måtte mene om olje, vei, vindkraft, cruiseskip, bompenger og karbonlagring på Klemetsrud. Så det er overhodet ikke noe problem for alle partier å mene hva de vil om den nye oljeskatten uten at velgerne blir en millimeter smartere.

Men godt forsøk!


9. Pandemi som for forbi

Det er vanskelig å komme unna et lite, men fryktelig irriterende virus, når man ser tilbake på valgkampen 2021. Og da tenker jeg ikke på han Bøhler. Neida, Covid-19 har tross alt vært dette valgets allstedsnærværende monster.

Sjøl om mange vil mene at Erna Solberg og hennes regjering har gitt støtte til de rike og straff til de fattige, at håndteringa har vært et mareritt for folk i hotell og restaurant, kultursektoren, reiseliv og en masse andre steder hvor det jobber helt vanlige folk, mens rikingene har kommi billig unna. Ja, noen av dem har vel til og med kommi ut godt i pluss.

Men uansett kan man heller ikke komme unna at Norge er et av landa som har greid seg bedre enn mange andre. Det er rett og slett få av oss som har daua. Og det er skikkelig ålreit å ikke daue i utrengsmål.

Det kunne jo få en til å tenke at Erna ville bli sittende. Å håndtere en krise bra, liksom. Sånt liker vi.

På den annen side er loven om at en regjering som har sitti i åtte år enda viktigere for oss. Sannsynligvis kan en sittende regjering danse naken i fontena på Youngstorget uten å bli gjenvalgt, hvis den allerede har sitti i åtte år. Den kan kaste penger på folk til de drukner. Ja, faktisk kan regjeringa rykke ut og anbefale folk å ligge med hverandre, men likevel ikke vinne valget etterpå.

Det er en lærdom jeg overhodet ikke håper politikerne får med seg. I tilfelle kan det bli uggent her i landet, fra og med om fire år og én dag.


10: Da Leif stjal ordførerens store øyeblikk

Snorklipping, ass. Denne anledningen som politikere lever for, og vi andre skjemmes så langt inn i granskauen over. Endelig skal den stolte ordfører kunne legge bak seg all tautrekking, krangling, enorme budsjettsprekker og plagsomme reguleringsmyndigheter. Snorklippinga er øyeblikket som skal stå igjen i evigheten.

Da ett eller annet endelig kunne åpnes. Av den politikeren som har bygget det!

Riktignok skjønner alle i hele verden at politikern ikke faktisk har bygget det. Vedkommende har riktignok hatt på seg hjelm, men bare ifølge med pressa, og bare for å se på andre folks arbeid. Politikern har ikke en gang betalt, det er det jo vi som har.

Eller i dette tilfellet folket i Arendal. For eksempel Leif Kydland.

Da ordfører Robert C. Nordli skulle ha sitt kanskje livs stolteste øyeblikk, og åpne en glassheis, et utkikkstårn og et hundre millioner kroners tapssluk, gikk rett og slett Leif Kydland rett fram til snora. Leif hadde nemlig en egen saks. Og han klippa snora rett av. Foran en ordfører som åpenbart ikke visste helt hva han skulle gjøre, og i stedet improviserte det svært megetsigende «hold snora sammen med henda og lat som om du klipper den» etterpå.

Det er ikke ofte politikk er vakrere enn det der.

Godt valg!

Hold deg oppdatert! Motta Dagsavisens daglige nyhetsbrev hver dag på epost!