Rådhushallen i hovedstaden summer av stemmer denne ettermiddagen tidlig i september. Over tusen mennesker, mange av dem fagfolk og politikere innen forsvars- utenrikspolitikk, har samlet seg her en torsdag ettermiddag til et helt spesielt møte i Den norske Atlanterhavskomité (DNAK).
Støynivået stiger gradvis, flere og flere strømmer inn i lokalet, før alle, som på kommando, brått blitt helt stille. Folk har fått øye på en mann som nesten ubemerket har kommet gående inn i salen fra sidelinjen. Lyset fra lyskasteren treffer hans lett grånende hode. Er det ham? Ja. Det er den 65 år gamle Jens Stoltenberg, som nå har begynt reisen tilbake til Norge etter 10 år i Brussel som generalsekretær i Nato. Det blir Oslos Høyre-ordfører Anne Lindboe som på vegne av hjemlandet som først gir ham en offisiell velkomsthilsen:
– Velkommen hjem, Jens!

Les også: Tror på ny trussel fra Vladimir Putin: – Dette er et spill (+)
Vrælte av glede
I september 2013 var det en annen borgerlig politiker som på sin side ropte: «Morna, Jens!»
Den daværende Frp-lederen Siv Jensen var på valgnatten så euforisk over at den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen endelig var feid ut av regjeringskontorene etter åtte år, at hun nærmest vrælte av glede, der hun sto på scenen i sin senere så karikerte leppestift-kjole: «Morna Jeeeeens!»
Samme høst begynte de første, forsiktige sonderingene rundt en mulig ny internasjonal toppjobb for den avgåtte statsministeren. Blant dem som jobbet hardt for Jens Stoltenbergs kandidatur som mulig generalsekretær i Nato, var den ferske Høyre/Frp-regjeringen. Da USA også aksepterte Stoltenberg som ny Nato-sjef, var det hele i boks.
I januar 2014 takket Stoltenberg ja til jobben, i en verden som så ganske annerledes ut enn nå.
Barack Obama var fortsatt president i USA, Storbritannia var fortsatt medlem av EU, norske styrker sto fortsatt i Afghanistan, Russland hadde en fast delegasjon i Natos hovedkvarter og ingen drømte om at Sverige og Finland noen gang skulle bli medlemmer av den gamle nordatlantiske alliansen fra 1949.
– I januar 2014 var det fortsatt et ganske godt forhold mellom Nato og Russland. Men da jeg begynte i Nato i oktober 2014 var verden allerede blitt annerledes, sier Stoltenberg fra scenen i rådhushallen, og tenker blant annet på Russlands folkerettsstridige anneksjon av den ukrainske Krim-halvøya i mars 2014.
– Det var altså rolig før jeg kom. Det blir nok bra når jeg slutter, spøker generalsekretæren, til latter fra salen.
Les også: Sergej Lavrov advarer Vesten: – Det eneste språket dere forstår

Sterke minner
Det er tydelig at oslogutten Stoltenberg føler seg skikkelig hjemme her i Oslo rådhus, blant velvillige norske tilhørere, familie og venner. Norge har i 10 år kunnet sole seg i glansen av å ha en internasjonal toppleder på verdensscenen, midt i en skjebnetid for Europa. Da Stoltenberg var en ung AUF-ere på 1980-tallet, pleide han å besøke faren Thorvald nettopp her i rådhuset. (Thorvald var Oslos varaordfører i noen år).
I 1987 giftet Jens seg med sin Ingrid i Munch-rommet i andre etasje, og senere deltok han på ulike kommunalpolitiske møter her, som leder i Oslo Arbeiderparti tidlig på 1990-tallet.
Men når Dagsavisen treffer Stoltenberg i statsministerboligen dagen etter «farvel til Nato-møtet» i rådhuset, viser det seg at han føler seg jo hjemme her også, selv om det er hans venn og partifelle Jonas Gahr Støre som bor her nå. Stoltenberg var den første statsministeren som flyttet inn i regjeringens nye representasjonsanlegg. Han kom hit til Riddervoldsgate 2 i 2008, sammen med kona Ingrid og deres to barn.
Han har sterke minner fra huset her. Da Statsministerens kontor (SMK) i Høyblokka i regjeringskvartalet ble rammet av Anders Behring Breiviks bombe 22. juli 2011, flyktet Stoltenberg og stabens hans hit. En stund ble Norge styrt fra dette kontoret vi sitter i nå. Her satte de krisestab, her formet man de berømte, forsonende talene som Stoltenberg holdt i dagene etter 22. juli, ført i pennen av hans taleskriver Hans Kristian Amundsen: «Svaret på vold er enda mer demokrati. Enda mer humanitet. Men aldri naivitet».
Amundsen døde brått 29. juli 2018, bare et par uker etter at Jens Stoltenbergs far Thorvald gikk bort. De første årene i Nato kunne generalsekretæren daglig få telefoner fra sin far, som lurte på om han hadde spist og sovet godt. Stoltenberg har flere ganger fortalt at den tidligere forsvars- og utenriksministeren Thorvald beroliget ham slik da han vurderte å ta jobben: «Det ikke er så mye som skjer i Nato».

Tiden som statsminister
Men Thorvald Stoltenberg rakk å få med seg de første fire årene sønnen ledet Nato, og han rakk å besøke ham her i statsministerboligen.
– Vi brukte disse rommene i ganske mange dager i 2011, før vi flyttet ned til lokalene ved Akershus festning. Vi var et titalls mennesker her, flere sov her også, forteller Stoltenberg.
– Føles det uvirkelig nå at du bodde her, og var statsminister i Norge?
– Nei, jeg vil ikke si det er uvirkelig, men det er jo lenge siden, 10 år. Det er på en måte en annen epoke i mitt liv. De første årene i Nato fulgte jeg godt med i norsk politikk, og når jeg hørte en debatt, tenkte jeg at den lignet veldig mye på debatter jeg hadde vært med i, og at jeg raskt kunne gått inn i de debattene, sier Stoltenberg.
– Men nå, når jeg hører på norsk radio, så føler jeg at det har skjedd veldig mye, og at det er en veldig annen politisk dagsorden og argumenter som brukes, sier den tidligere statsministeren, som også har merket seg at alle hans samtidige partileder-kolleger, som den før nevnte Siv Jensen fra Frp, nå er skiftet ut med nye folk (bortsett fra Høyres Erna Solberg, da).
– De første årene var det jo de samme som jeg hadde diskutert med som sto der i debattene, nå er det veldig mye andre folk. Men det er jo tiden som går. Sånn er livet! Man klager ikke over det, sier Stoltenberg.
Et Nato i endring
Det var nok nettopp Jens Stoltenbergs lange erfaring som statsminister og leder av en trepartiregjering som gjorde ham godt kvalifisert som generalsekretær i Nato. Det mener i alle fall statsviter og sikkerhetsforsker Karsten Friis ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), som har Nato som ett av sine spesialfelt.
Han peker på at Nato i Stoltenbergs tid har forandret seg mye. Før 2014 holdt Nato ennå på sin «Out of area»-strategi og engasjerte seg i operasjoner langt utenfor Europa. Med årene, og særlig etter at Russland gikk til krig mot Ukraina og annekterte Krym i 2014, har Nato gått tilbake til å bli en tradisjonell forsvarsallianse med fokus på eget territorium i Europa og USA, påpeker forskeren.
I årene etter 1999 har Nato dessuten fått hele 15 nye medlemmer. Bare i Stoltenberg-epoken har fire nye kommet til; henholdsvis Montenegro, Nord-Makedonia, Finland og Sverige.
– Etter at NATO ble utvidet på 2000-tallet gjorde man ikke så mye mer. Man lagde ikke nye forsvarsplaner og kommandostruktur, man forberedte seg ikke på å forsvare disse nye landene, fordi man ikke så Russland som trussel lenger, sier Friis.
– Alt dette ble endret i 2014. Nå har man laget planer og forberedt Nato på å forsvare medlemslandene igjen. Etter at Nato har fått flere medlemmer har det dermed vært viktigere med en god koordinator med politisk erfaring. Stoltenbergs største styrke har nok vært at han har ledet en mindretallsregjering i Norge, og dermed er vant til å finne kompromisser mellom mange aktører, sier Nupi-forskeren.
– Når det blir så mange medlemsland med, og noen har større kjøttvekt enn andre, så blir det viktig å kunne snakke med alle, og på samme nivå. Det kunne Stoltenberg gjøre fordi han har vært statsminister selv. Slik har han kunnet finne kompromisser og oppnå enighet i alliansen. Akkurat det er en viktig egenskap, som ikke mange generalsekretærer har hatt før ham, mener Friis.
– Men det er vel litt tøffere å lede over 30 Nato-land, enn tre rødgrønne, norske partier?
– Åpenbart, men han har jo sagt selv at det er mye av det samme i de to lederoppgavene, sier Friis.
Avslappet stil
Han utelukker ikke at Stoltenbergs avslappede, upretensiøse, direkte lederstil har hatt betydning for at han har klart seg godt i Nato. Han har blant annet blitt kalt «The Trump Whisperer» fordi han greide å håndtere Donald Trump da han som president var meget kritisk til sine europeiske allierte og samarbeidet i Nato.
– Det kan være kvaliteter i nettopp det at han er politiker, ikke diplomat, at han dermed kan gå ganske rett på sak, mener Friis.
– Da kunne han framstå som litt enklere enn han er, kanskje, og dermed ikke virke truende på noe vis. Han har også god humor og kan virke avvæpnende på den måten. Ja, ikke «avvæpnende» rent militært, altså! Men han framstår ikke dominant og arrogant, og jeg tenker at det kan ha hjulpet litt i noen sammenhenger.
– For menn med store egoer, som USAs Trump og Tyrkias Erdogan, har det kanskje hjulpet å møte en avslappet leder fra et lite land i Nato?
– Det er nok ikke tilfeldig at små land har slike jobber. De provoserer ingen.
Les også: Anmeldelse: «So Long, Marianne»: Et langt og lyrisk kjærlighetsdrama (+)

Styreformann og direktør
I rådhushallen sier Stoltenberg at hans rolle som generalsekretær har hatt en dobbeltfunksjon: Han har vært sjef for Natos administrasjon og organisasjon, samtidig som han har ledet Det nordatlantiske råd. Hadde dette vært i næringslivet, har han dermed vært både styreformann og direktør i selskapet. Men Stoltenberg understreker at til syvende og sist er det de største «aksjonærene» som bestemmer.
– Hvis USA overhodet ikke vil, er det grenser for hva du får til, sier Stoltenberg.
– Og hvis alle allierte er enige, og jeg er uenig med dem, så vinner de. Men – så er de jo aldri enige! Da er det jo opp til møtelederen, hvis man skal lande et kompromiss, å ta pennen, være den som driver fram kompromisset. Det i seg selv gir innflytelse, mener den avtroppende generalsekretæren.
– Jeg føler at det har vært en meningsfylt jobb, ikke minst fordi jeg har hatt muligheten til å påvirke store beslutninger. Men til syvende og sist er det medlemslandene som bestemmer.
Les også: Leiebolig: – Mange tar til takke med dårlige boliger fordi de er redde for å bli sagt opp (+)
Mer sekretær enn general
Det samme poenget har den danske sikkerhetsforskeren Peter Viggo Jakobsen fra Institut for Strategi og Krigsstudier ved Forsvarsakademiet i København. Han mener det er viktig å forstå at generalsekretæren i Nato er mer sekretær enn general, og at hen har et begrenset handlingsrom. Man kan ikke gjøre noe som USA ikke syns er en god idé, understreker han.
– Generalsekretærens viktigste rolle er å bidra til at Nato taler med én stemme, sørge for samhold i alliansen og at man oppnår enighet i viktige spørsmål, skriver Jakobsen i en e-post til Dagsavisen (oversatt fra dansk, journ.anm.).
– Det handler hele tiden om å ha føling med hva USA vil og ønsker, og så arbeide for at europeerne bakker opp om det. Det har ikke vært lett mens Stoltenberg har vært generalsekretær, fortsetter forskeren, og trekker fram striden i Nato i perioden 2014–2022, der man var uenige om hvor stor trusselen fra Russland var, og om alle skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvarsbudsjettet.
– Her lå land som Danmark og Norge langt fra hverandre. Norge vurderte allerede før 2014 at Russland igjen skulle tas alvorlig som trussel, mens Danmark reagerte på 2014 og annekteringen av Krym med å fortsette med å skjære ned på forsvarsbudsjettet. Det er siden blitt endret, så Danmark har nå som mål å bruke 2 prosent i 2024. Men det vitner om hvor stor den interne uenigheten om 2 prosent har vært, mener Jakobsen.
Han trekker også fram Trumps kritiske holdning til Nato som en stor utfordring for Stoltenberg i årene 2016–2020.
– Men her fikk Stoltenberg stor hjelp av State Department og Pentagon som ikke delte Trumps motstand mot Nato. Det er også viktig å ha med at Trumps trusler og udiplomatiske opptreden gjorde det lettere for Stoltenberg å legge press på de europeiske Nato-landene som ikke levde opp til 2-prosentkravet, mener Jakobsen.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Gode og dårlige nyheter
Da Stoltenberg hadde sin «farvel-runde» i Norge tidligere i september, trakk han ved flere anledninger, ikke uten en viss stolthet, at i dag har minst 23 av 32 Nato-land oppfylt kravet om 2 prosent. Den dårlige nyheten, mener Stoltenberg, er at heller ikke dette er nok.
Han har også benyttet sjansen i de mange avskjedsintervjuene han har hatt disse siste ukene til å oppfordre medlemslandene til å være villige til å betale dyrt for å sikre fred.
– Jo mer penger, jo sterkere forsvar, jo mer effektiv avskrekking, jo større sikkerhet, sa Stoltenberg nylig i en tale til den tyske tankesmia German Marshall Fund, ifølge NTB.
Han manet også til fortsatt støtte til Ukrainas forsvarskamp.
– Vi må gjøre krigen i Ukraina så kostbar for Putin at han må gi opp. Jo mer troverdig vår langsiktige støtte er, jo fortere vil krigen ta slutt, sa han, og hevdet at ukrainsk Nato-medlemskap er den eneste løsningen som kan lede til en sikker fred i Ukraina.
Les også: UDI snur: Sara Valieva får likevel opphold: – Veldig lettet (+)
– Lyktes ikke
Det meste har handlet om Ukraina i Nato etter at fullskala-krigen med Russland brøt ut 24. februar 2022.
– Siden da har det vært en stor oppgave å holde sammen koalisjonen av land som støtter Ukraina, skriver forsker Jakobsen i København til Dagsavisen.
– Tyskland har vært tilbakeholdende med å levere våpen, mens Polen og de baltiske landene har ønsket å gå mye raskere fram. Her har Stoltenberg spilt en viktig rolle med å finne kompromisser som har gjort det mulig å holde Ukraina-koalisjonen sammen og sørge for at uenigheter om Ukraina ikke gikk utover alliansen, mener han, men legger til:
– Stoltenbergs forsøk på å få Nato til å langtidssikre støtten til Ukraina forut for Washington-toppmøtet i sommer lyktes ikke. Det var et dårlig skjult forsøk på å sikre støtten til Ukraina innen Trump muligens blir gjenvalgt, men få land hadde lyst til at forplikte seg med mange penger langt ut i fremtiden.
Jakobsen syns ellers Stoltenberg har løst oppgaven «fint»:
– Det illustreres jo også av at man helt usedvanlig valgte å forlenge hans periode som generalsekretær. Det hadde man ikke gjort, hvis det hadde vært stor utilfredshet med ham.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Sentralbanksjefen som ikke kom
For Jens Stoltenberg skulle jo slutte i Nato 1. oktober 2022. Han ble utnevnt til ny sjef for Norges Bank i februar det året, 20 dager for Russlands invasjon i Ukraina. Debatten gikk før det høyt i moderlandet, om Stoltenberg hadde for sterke vennskaps- og Ap-bånd til statsminister Jonas Gahr Støre og regjeringen. Selv holdt Stoltenberg hardnakket på at han skulle hjem til Norge, samtidig som flere medier, blant dem Dagsavisen, kunne melde om at de allierte i Nato muligens forsøkte å overtale ham til å fortsette som Nato-sjef.
– Og vi vet jo hvordan dette gikk til slutt?
– Jeg er helt sikker på at dette var riktig – vi har en strålende sentralbanksjef i Ida Wolden Bache. Det var helt riktig at jeg ble i Nato, for kort tid etter at jeg ble utnevnt ble det fullskala-krig i Europa, sier Stoltenberg til Dagsavisen, fortsatt «hjemme »i statsministerboligen.
– Vi fryktet jo krig også høsten 2021, da jeg søkte på sentralbanksjefjobben, men det var ikke like åpenbart da. Så ble det krig, og da ble det åpenbart at jeg burde være i Nato. Jeg angrer ikke på det, at jeg frasa meg den jobben og fortsatte i Nato, selv om jeg var veldig motivert og klar for den jobben i Norges Bank. Når verden endrer seg, kan også beslutninger endre seg. En full krig i Europa er en så stor endring at jeg måtte foreta en ny vurdering av det, sier Stoltenberg, som er samfunnsøkonom av utdannelse.
– Så da fikk du likevel med deg to av de mest intense årene i Natos historie – så langt?
– Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg valgte å være i Nato i stedet for å dra hjem til Norge for å bli sentralbanksjef. Fordi: Dette har vært så skjebnesvangert for Europa og for vår sikkerhet. Det å få lov til å være en del av den innsatsen vi har gjort som Nato for å støtte Ukraina – det er det mest meningsfylte jeg har gjort i livet mitt.
– Inkludert dine 10 år som statsminister?
– Det er vanskelig å sammenligne det, det er så forskjellige ting. Men det å stille opp for Ukraina, det er vanskelig å tenke seg noe viktigere enn det.

Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
Nytt syn på Russland
Krigen i Ukraina har også endret Jens Stoltenbergs syn på Russland, mener forsker Karsten Friis. Han minner om at helt siden den kalde krigens slutt, gjennom 30 år, hadde Norge og Russland bygd opp et omfattende, tett samarbeid i Barentsregionen i nord. En av Stoltenberg-regjeringens virkelig store utenrikspolitiske triumfer var at de i 2010 greide å bli enige med Russland om en delelinje i Barentshavet, etter 40 år med uenighet. Avtalen ble underskrevet av de daværende utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov, samt daværende statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dmitrij Medvedev.
– De første årene hadde nok Stoltenberg en idé om at Putin var rasjonell og at det kunne gå an å inngå avtaler med ham. Det har han selvfølgelig gått bort fra nå, men det var det utgangspunktet man hadde da, at det var mulig å finne løsninger med russerne, sier Friis til Dagsavisen.
Det samme mener hans Nupi-kollega Julie Wilhelmsen, som er ekspert på Russland og sikkerhetspolitikk.
– Norge har jo på grunn av sine historiske erfaringer under 2. verdenskrig hatt et annet syn og forhold til Russland enn for eksempel de baltiske stater som var del av Sovjetunionen. Det at Sovjetunionen ikke okkuperte Finnmark 1944, har hatt betydning. Det har kommet til uttrykk i norsk politikk i balansen mellom avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken, sier Wilhelmsen til Dagsavisen.
– Under Stoltenbergs ledelse som statsminister på 2000-tallet så vi en sterk satsing på engasjement og samarbeid med Russland i nord. Den bagasjen tok Stoltenberg med seg da han gikk inn i stillingen som generalsekretær. Så skjer først annekteringen av Krym, og så ble det full invasjon i 2022. Dette er hendelser som er så markante og omdefinerende, at det ikke er overraskende at man forlater denne balansetanken i forhold til Russland, sier Wilhelmsen til Dagsavisen.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
– Tror på avskrekking
Hun mener Stoltenberg som talsperson for en forsvarsallianse de siste årene har ført en linje med tung vekt på avskrekking, som har blitt tyngre etter hvert og som nå også omfatter forholdet til Kina.
– Han har fremstått som om han tror på avskrekking og militær oppbygging som eneste middel i møte med Russlands krig mot Ukraina, oppsummert i slagordet «våpen er veien til fred». Hvis noen trodde at man skulle få en slags norsk freds- og forsoningstenkning inn i Nato med Stoltenberg, så har jo ikke det slått til, sier Russland-eksperten.
– Dreiningen har skjedd fordi Russland har gått til krig og fordi Stoltenberg har representert en omforent Nato-posisjon som har sterk tro på militær avskrekking. Det jeg synes var slående i de intervjuene han har gjort de siste ukene, er at han har understreket at det ikke var noe Nato kunne gjort for å dempe den økende spenningen i forhold til Russland som har vært tydelig lenge, og spesielt siden krigen mot Irak (2003) og for eksempel i spørsmål om Nato-utvidelser østover. Hans teori nå er at problemet var at vi ikke bevæpnet Ukraina tyngre fra begynnelsen av, og etter 2014, sier hun, og fortsetter:
– På en måte representerer han en linje som er veldig motsatt av det som har vært den historiske norske linjen i sikkerhetspolitikken: Nemlig en overbevisning om at militær avskrekking og overmakt alene er måten å håndtere en autoritær makt som Russland. En risiko ved en slik analyse, er at man blir blind for både hvordan Nato og vestlige lands fremferd etter den kalde krigen kan ha bidratt til å skape spenninger i relasjonen til Russland, og at økt bruk av militær makt og fremoverlent militær posisjonering fra vestlig side kan bidra til å eskalere krig og konflikt i tiden som kommer.

Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
Helt stopp i nord
Stoltenbergs far, Thorvald, var i sin tid også regnet som «Barentssamarbeidets far» tidlig på 1990-tallet. Den dag i dag står det en byste av ham i Kirkenes. Dagsavisen spør Stoltenberg om hva han syns om at det nå er helt stopp med alt samarbeid mellom russere og nordmenn i nord, og at forholdet mellom Norge og Russland er både fiendtlig og kjølig.
– Syns du vi mister noe viktig nå?
– Det er klart vi gjør det. Det er trist og det er leit å se at det samarbeidet som ble utviklet, Barentssamarbeidet, nå har stoppet helt opp. Thorvald var pådriver og initiativtaker da han var utenriksminister på 1990-tallet. Jeg har jobbet mye med dette samarbeidet selv, som næringsminister, energiminister og som statsminister, sier Stoltenberg, og forteller om utallige turer til Kirkenes og Murmansk for å få til samarbeid på ulike områder.
– Jeg traff jo Putin og Medvedev jevnlig, og vi hadde fine arrangementer både i Murmansk og i Kirkenes. Det var bra for Finnmark, det var bra for Norge, og det var bra for Russland. Jeg har alltid hatt veldig tro på det samarbeidet, sier han til Dagsavisen, og legger alvorlig til:
– Men: Det er jo krigens første offer, den type tillitsbasert samarbeid. Dette er jo ikke mulig å forsvare overfor Ukraina som blir skutt på og bombet av russiske styrker, at vi skal fortsette som før og opprettholde russisk økonomi. Dette er dessverre en pris vi må betale. Men dette skyldes utelukkende at Russland har gått til krig mot et naboland. Det er en villet krig, en krig de kunne unngått, men de valgte å angripe. Derfor er det de som må bære ansvaret for det.
– Hadde du håpet eller trodd at krigen i Ukraina ville være over nå, før du slutter som Nato-sjef?
– Kriger har en tendens til alltid å vare lenger enn man trodde i utgangspunktet, og alltid være mer brutale enn man tror. Med hodet var jeg forberedt på at det kunne vare lenge, men med hjertet så håpet jeg jo at det skulle ende raskere. Denne krigen har som andre kriger utviklet seg til en utmattelseskrig, en skyttergravskrig om hvem som har mest ressurser, folk og ammunisjon til å holde ut – og vilje til å tåle smerte og lidelse. Det er jo det som gjør kriger så forferdelige.
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Tilbake til SSB?
Om veldig få dager, den 1. oktober, blir det igjen morna, Jens. Stoltenberg skal forlate Brussel, Natos hovedkvarter og alt arbeidet med krigen i Ukraina. Han er hemmelighetsfull om hva han skal gjøre nå. Han nekter å bekrefte at han kanskje blir ny leder for Sikkerhetskonferansen i München neste år, og da han traff Jonas Gahr Støre i statsministerboligen, spøkte de med at nå blir det nok Stoltenberg som får best tid til å dra på tur i skogen. I rådshushallen svarte han på «hva skal du gjøre nå»-spørsmålet med sin gamle vittighet: «Jeg har jo fortsatt bare permisjon fra den jobben i Statistisk sentralbyrå (SSB)».
Den permisjonen fikk han innvilget en novemberdag i 1990, etter at daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i Gros regjering hadde ringt ham og sagt: «Døh, Gro har sagt at jeg skal si at jeg gjerne vil ha deg som statssekretær».
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
---
Jens Stoltenberg
- Født 17. mars 1959 i Oslo, oppvokst samme sted med foreldrene Karin og Thorvald, og søsknene Camilla og Nini.
- Gift med Ingrid Schulerud fra 1987, to voksne barn.
- Utdannet samfunnsøkonom med litt arbeidspraksis fra Statistisk sentralbyråd (SSB).
- Tidligere AUF-leder (1985-1989), leder i Oslo Ap (1990–1992) og leder i Ap (2002-2014).
- Tidligere statssekretær i Miljødepartementet og nærings- og energiminister i Gro Harlem Brundtlands regjering (1990-1996), finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering (1996-1997)), statsminister i 2000–2001 og fra 2005–2013.
- Tiltrådte som Natos generalsekretær 1. oktober 2014.
- Går av som Natos generalsekretær 1. oktober 2024.
---