Det store ryddeåret på Stortinget: – Det har vært litt lynsjestemning mot de folkevalgte

– Nei, det blir nok ikke så enkelt, det der! Man må i alle fall ikke helle ut barnet med badevannet, sier Knut Martin Heidar, som er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og dessuten medredaktør for en bok om Stortingets historie fra 1964 til 2014.

Heidar mener det er to viktige stikkord det eksterne granskingsutvalget og stortingspresident Masud Gharahkhani bør ha med seg når de skal rydde opp etter pendlerboligskandaler og reiseregningsrot, som de siste årene har ført til både fengselsdommer og statsråder og stortingspresidenters fall.

– De bør ha med seg Stortingets uavhengighet, og at stortingsrepresentantene skal kunne representere velgerne sine på en god måte, sier Heidar til Dagsavisen.

– Dette må man ta hensyn til når man skal se på disse ordningene. Det handler faktisk om demokratiet vårt. Akkurat nå har det vært litt lynsjestemning mot de folkevalgte, men jeg syns det er god grunn til å ha dette demokratiperspektivet med, samtidig som man tenker på svindelmuligheter. For i et tillitsbasert system vil det alltid kunne forekomme svindel, og det er grunn til å tro at nettopp Stortinget trenger et tillitssystem. Det å lage et system for politisk arbeid, som sondrer tydelig mellom det som er privat og det som er representasjon, det er ganske vanskelig. Skal du på ferie til Maldivene med familien, så er selvsagt ikke det en representativ oppgave. Men det å være hjemme hver helg i Trøndelag og snakke med velgerne på torget, det er absolutt en representativ oppgave. Det er gode grunner til at de har gratis hjemreiser, mener Heidar.

Det store ryddeåret

I øyeblikket ser det ut til at 2022 kommer til å bli det store ryddeåret på Stortinget. Både Riksrevisjonen, skatteetaten og et eksternt granskingsutvalg er inne i bildet, og stortingspresident Masud Gharahkhani har svært så tydelig erklært at det haster å få ordnet opp for å gjenreise tilliten til Stortinget.

Før jul ba han lederen for det eksterne granskingsutvalget gå gjennom alle Stortingets ordninger, ikke bare pendlerboligsakene, og dessuten levere sin innstilling før sommeren, og ikke 1. oktober, som opprinnelig planlagt. Men allerede nå i januar skal Stortinget avgjøre om de skal bevilge seg selv lønn, eller godtgjørelse, på over en million. Før jul ble saken utsatt til over nyttår.

[  Vi kan ikke bare sitte og vente på granskingsutvalget ]

– Når det gjelder stortingsrepresentanters lønn, eller godtgjørelse, som de er nøye med å kalle det, så gjelder det å balansere det akkurat, sier professor og statsviter Jostein Askim ved Universitetet i Oslo.

– Godtgjørelsen skal ikke være så høy at folk søker seg til Stortinget av økonomiske grunner, men den skal være høy nok til at alle har råd til å leve av det, uansett hva slags bakgrunn man har fra før. Den må være så god at også de rike vil ta på seg vervet uten å få et altfor stort inntektstap. Det gjelder å sikre et mangfold av stortingsrepresentanter på Stortinget, og samtidig finne det riktige nivået på godtgjørelsen. Det skal være akkurat godt nok, sier Askim til Dagsavisen.

– Ser man på lønnsforholdene, så scorer norske parlamentarikere dårligere enn parlamentarikere i andre land. De har også dårligere arbeidsbetingelser enn de fleste andre sammenlignbare parlamenter, som tilgang på personlige assistenter og et større serviceapparat, sier Knut Martin Heidar.

– Norske stortingspolitikere har ikke overdådige vilkår sammenlignet med politikere i andre land, sier også Askim.

– De har ikke magre vilkår, men de har heller ikke overdådige vilkår. Det er ganske nøkternt i Norge, mener han.

– Gratis hjemreiser og gratis pendlerboliger kan i utgangspunktet høres overdådig ut, men det handler om at vi vil ha mangfold og folk i alle livssituasjoner inn i politikken. Vi vil at folk skal ha råd til å representere på Stortinget, uansett hvilken bakgrunn de har, vi vil ha menn og kvinner som har familie å ta seg av, og vi vil at folk fra andre deler av landet skal kunne dra hjem for å holde kontakten med velgerne sine der. Det handler om at vi ikke bare vil ha gamle, hvite, bemidlede menn i politikken, framholder Askim.

[ Dagsavisen mener: Frys politikerlønningene ]

[ Hvem skal sette presidentskapet på plass? ]

Et nattsvart bilde

De siste årene har vi imidlertid fått et annet inntrykk enn nøkternhet blant norske stortingsrepresentanter.

I tidligere KrF-leder og statsråd Kjell Ingolf Ropstads tilfelle ble det kjent at han hadde en gratis pendlerbolig i Oslo samtidig som han leide ut sin egen bolig i Lillestrøm.

Stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap) trakk seg i høst etter at det ble kjent at hun hadde gratis pendlerleilighet i Oslo samtidig som hun bodde med ektemannen i Ski.

Tidligere stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal (Ap) ble stilt for retten før jul, og aktor la da ned en påstand med ni måneders fengsel for grovt bedrageri med falske reiseregninger, som kan ha gitt henne over 125.000 ekstrakroner. Dommen mot Liadal er ennå ikke klar.

I oktober 2020 ble den tidligere Frp-politikeren Mazyar Keshvari dømt til elleve måneders fengsel for å ha levert 72 fiktive reiseregninger for til sammen 450.000 kroner til Stortinget.

Bildet som er blitt tegnet etter særlig Aftenpostens mange avsløringer er temmelig nattsvart. Likevel tror ikke Askim at det er det granskingsutvalget vil lande på.

– Nå skal det jo granskes, og det totale omfanget vil komme fram, men jeg vil bli overrasket hvis det dukker opp mange Keshvari-saker. Jeg tror ikke norske politikere er spesielt korrupte, og jeg tror flertallet av sakene handler om slurv og at de har ikke har giddet å være nøye med reiseregninger. Dette er nok noe som selvsagt trigger vanlige folk, som må fylle ut nøyaktige skjemaer til regnskapsavdelingen på jobben, eller til NAV. Jeg tror også grenseoppgangen mellom hva som er politisk arbeid og det som ikke er det, kan være vanskelig. Når er jeg privat, og når er jeg politiker? Noen kan miste den grensa av syne, mener han.

– Om man må søke stortingssekretariatet om lov til å dra hjem for å besøke velgerne på torget, da er vi på ville veier, mener Heidar.

– Det er i alle fall god grunn til å svare nei på spørsmålet: «Har Stortinget et godt nok kontrollregime?»

—  Knut Martin Heidar, statsviter

Sterk trang til uavhengighet

I årene etter 1814, i Stortingets barndom, var det stort sett rikfolk og embetsmenn som hadde midler og ressurser til å sitte på Stortinget. Stortinget var bare samlet hvert tredje år noen måneder av gangen, og det var dårlig med godtgjørelser og pendlerboliger. Først i 1869 vedtok man årlige storting, og med det kom etter hvert godtgjørelse og andre goder.

Men hvorfor har Stortinget fått sitt eget, tillitsbaserte system, og hvorfor har Stortinget vegret seg for kontroll og innsyn fra for eksempel Riksrevisjonen?

– Generelt har det vært slik at Stortinget og særlig Stortingets presidentskap har vært opptatt av sin konstitusjonelle, uavhengige rolle, sier Heidar.

– Stortinget er regjeringens sjef og jobben deres er å kontrollere regjeringen. De skal være uavhengig av både regjering og offentlig forvaltning, og det har nok til ført til skepsis til alle offentlige og statlige systemer som skulle gjøres gjeldende også for Stortinget. De har ønsket å ha sine egne systemer nettopp for å være trygg på denne uavhengigheten. Det har vi sett i forhold til både Statsbygg og Riksrevisjonen, sier Heidar, som også tror denne sterke uavhengighetstrangen kan stamme fra tiden da Norge var i union med Sverige, og var en norsk bastion mot svenske konger og svenske regjeringer.

– På den tiden var Stortinget veldig opptatt av å beholde sin uavhengighet i forhold til svenskene. Det satt nok også i veggene i lang tid, dette at statsmaktene, regjeringen og kongen, de skulle ikke komme og påvirke Stortingets måte å fungere på. Stortinget skulle kontrollere regjeringen, og sikre representantene best mulig vilkår til å kunne representere, sier Heidar.

[ Hege Ulstein: Lovgivere er ikke over loven ]

Noen dilemmaer

Så er spørsmålet: Hva slags kontrollregime bør Stortinget ha? Hva vil granskingsutvalgets anbefalinger bli når vi nærmer oss sommeren?

– Det er i alle fall god grunn til å svare nei på spørsmålet: «Har Stortinget et godt nok kontrollregime?» smiler Heidar.

– Men det er også et spørsmål om hvor integrert Stortinget skal være i offentlig forvaltning og statsapparatet, når det er deres fremste oppgave å kontrollere offentlig forvaltning og statsapparatet. Det er noen dilemmaer her, påpeker han.

– Selv om ingen forsvarer svindel, så er det gode grunner til å betrakte stortingsrepresentasjon som et helt annet type «yrkesaktivitet» enn det som bedrives av både statsansatte og privat ansatte. De skal representere og delta i en uavhengig institusjon. Det bør nok være andre regler der.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen