– Hvis man brenner inne med et oppgjør, så kan man ta det i biografien

«Siv Jensens oppgjør med Carl I. Hagen er noe av det blodigste jeg kan huske å ha lest i norsk memoarlitteratur», skriver VGs anmelder om Siv Jensens nye selvbiografi «Med egne ord». «At du skulle gjøre det samme – det hadde jeg aldri trodd om deg, Jonas», sier Ap-veteran Martin Kolberg i biografien «Tillitsmannen», i sitt oppgjør med statsminister Jonas Gahr Støre. «Jeg anser den norske støtten til aksjonen i Libya som det største utenrikspolitiske feiltrinn siden andre verdenskrig», skriver tidligere statsminister Thorbjørn Jagland i sin memoarbok «År i fred og ufred», med et stikk til rivalen Jens Stoltenberg. De siste ukene har de politiske biografiene kommet på løpende bånd, alle med krasse, følelsesladede oppgjør med partifeller og rivaler, og store oppslag i mediene.

– Grunnen til at det gis ut mange politiske biografier, sett fra et forlagsperspektiv, er at de potensielt gir godt salg, særlig hvis de har fått tak i en av de politiske tungvekterne. De har også en betydelig samfunnsinteresse. Politikk er noe mange mener noe om, sier forfatter og historiker Hans Olav Lahlum.

[ Martin Kolberg - et gresk drama på norsk ]

En plass i historien

Selv har Lahlum gitt ut en rekke politiske biografier, om Oscar Torp, Haakon Lie og Reiulf Steen. Den neste kommer til å handle om Einar Gerhardsen. Han mener det er forskjell på den typen biografier som han selv skriver, som mer ligner forskningsprosjekter med bruk av mange kilder, og den typen selvbiografi Siv Jensen nettopp har gitt ut.

– Siv Jensen har nok skrevet en typisk «jeg legger fram min versjon»-bok, sier Lahlum til Dagsavisen.

– Det er en subjektiv versjon av historien, der det åpnes for personlige meninger og karakteristikker. Det er også typisk for sjangeren at Jensen på den ene siden kommer med en kraftig utblåsing om Carl I. Hagen, som selv om han fortsatt må sies å være en tung politisk aktør, ikke lenger sitter ved makten i Frp. På den andre siden er hun veldig forsiktig og høflig når hun omtaler hun som sitter ved makten i dag, nemlig Sylvi Listhaug, mener Lahlum, som legger til at det er velkjent fenomen at når en politisk karriere er over, så oppstår en slags kamp om eget ettermæle.

– For mange er det en kamp om sin plass i historien. Hva skjedde, hva var min betydning? Det er jo ikke unaturlig at en statsminister er opptatt av få fram det han eller hun mener er ens plass i historien, og hvilke saker som har vært viktige. Men det varierer hvor mye plass folk tar etter at de har hatt en sentral posisjon. Kåre Willoch er et interessant eksempel på en som har tatt mye plass. Han har helt fram til nå i det siste fortsatt kampen om å få fram sin versjon av historien, og sin forståelse av det som skjedde, sier Lahlum.

[ Nå er Lahlum i gang med Gerhardsen-biografien ]

Lahlum mener politiske biografier ofte får stor betydning internt i partiene, og at enkelte bind av Haakon Lies og Einar Gerhardsens memoarbøker på 70-tallet ble et vannskille for norske politiske biografier. Med sine åpenhjertige beskrivelser av maktkamper og partifeller åpnet de noen dører for hva det er «lov» å skrive om.

– Det ble et mer åpent landskap og man fikk mer innblikk i politiske prosesser internt i Ap. Tidligere ble maktkamper gjerne dysset ned. Det endret bildet av partiet. Biografier kan derfor spille en betydelig rolle internt i et parti, sier Lahlum, som nevner senere eksempler i andre partier på bøker som avslører interne maktkamper. Som nå avdøde, tidligere KrF-leder Kåre Kristiansens bok «Når sant skal sies» (1989), og biografien om tidligere Venstre-leder Lars Sponheims fra 2010, «Sponheim».

– Frp har også hatt flere slike bøker, sier Lahlum.

[ Siv Jensen i ny bok: Slakter den borgerlige regjeringen ]

Kommer bak fasaden

Det var Kagge forlag som til slutt fikk tilslaget om å gi ut Siv Jensens bok, der hun sier sin hjertens mening om sine partifeller som Carl I. Hagen og Per Sandberg, og om Venstre-politikere som Trine Skei Grande og Ola Elvestuen.

– Det var veldig stor konkurranse om å få gi ut boka til Siv Jensen. Jeg tror alle norske forlag var interesserte i det! Vi var så glade for at det var vi som fikk muligheten til det, sier Kagges forlagsdirektør Tuva Ørbeck Sørheim til Dagsavisen.

– Når de viktigste politikerne skriver bok, går de bra fordi de forteller viktig samtidshistorie og fordi mange har lyst til å lese om dem. Det er et jevnt høyt marked for politiske selvbiografier, men det varierer litt hvor godt de selger. Statsministerbøker, som bøkene til Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland får gjerne mange opplag. Jeg så ikke Trine Skei Grandes bok på bestselgerlistene i fjor, mens når det gjelder Siv, har vi allerede sendt utrolig mange bøker ut i bokhandelen, forteller Sørheim.

– Oppskriften på en vellykket biografi er gjerne at man får en følelse av at vi kommer inn i bakrommet og bak fasaden. Hvis man brenner inne med et oppgjør, så kan man ta det i biografien, slik Siv har gjort det her med Carl I. Hagen. Det bidrar til stor interesse. Det bør helst være noe oppsiktsvekkende og spennende, mener Sørheim.

– Med en så kjent politiker som Siv, så visste vi på forhånd at oppmerksomheten var sikret. Det blir også litt ekstra når man er ærlig og drar litt til, slik hun har gjort. Det ville jo vært kjedelig om hun bare kom med alt vi visste fra før.

Disse bøkene skal inneholde litt gruff, det skal være noen stikk.

—  Halvor Finess Tretvoll

[ Ny bok: Jagland stemte SV i protest ]

Kan snakke friere

Sakprosaredaktør Halvor Finess Tretvoll i Aschehoug forlag, der Dagsavisen-kommentator Hege Ulsteins bok om Martin Kolberg nylig kom ut, mener som Lahlum at det er forskjell på en personlig, subjektiv biografi i jeg-form, og Ulsteins mer journalistiske bok om Kolberg. Han peker på at hun har benyttet seg av en rekke ulike kilder og mener hun gir et mer sammensatt bilde. Tretvoll bekrefter også at kampen mellom forlagene er hard om de største politiske navnene, og at det gjerne er i tider med regjeringsskifte og partilederbytter at det kommer saftige politiske biografier. Da føler de politiske aktørene seg ikke lenger like bundet av verv, lojalitetsbånd eller samarbeidskonstellasjoner, og kan snakke friere om det de har vært med på.

– Da ligger det gjerne noen forventninger og konvensjoner der om at disse bøkene skal inneholde litt gruff, det skal være noen stikk, og så blir det et samspill og en egen dynamikk mellom bøkene og mediedekningen, sier Tretvoll.

Dekningen av Siv Jensen-boka er et eksempel på det som gjerne skjer: Et kobbel med journalister og kommentatorer kaster seg over de mest juicy detaljene, og det blir innhentet kommentarer fra de som blir angrepet i boka

– I beste fall kaster disse bøkene et nytt lys over viktige prosesser som har preget norsk politikk, og blir en del av historieskrivningen. Politikk er jo interessekamp og maktkamp, så da handler disse bøkene gjerne også om dette, mener Tretvoll.

– Jeg synes de mest vellykkede bøkene i sjangeren gir viktige bidrag til offentligheten. Vi får, riktignok etterskuddsvis, kjennskap til sentrale prosesser sett fra ulike aktørers perspektiv. Det bidrar til å opplyse den offentlige samtalen. For aktørene betyr det at de får være med på å forme ettertidens blikk på dem og det de var med på, sier Tretvoll til Dagsavisen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen