Politikk

Arne Strands aller siste valg (sier han)

Dagsavisens Arne Strand har hengt med så lenge at det er de som tror han var med da Nygaardsvold-regjeringen måtte flykte i 1940. I virkeligheten har han bare dekket hvert eneste valg siden 1969.

Arne Strand

– Nei, jeg kan nok ikke huske det som skjedde under krigen, sier Arne Strand i en saklig tone i det vi setter oss ned i et av Dagsavisens møterom i Grubbegata i Oslo sentrum. Han erkjenner riktignok at han i alle fall er født under krigen, i 1944. Dermed kan vi slå fast at han heller ikke kan huske kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935, som også noen i redaksjonen har spøkt med. Eller var han faktisk også med på Eidsvoll i 1814? Uansett har Arne Strand holdt på så lenge at man har følelsen av at han har vært til stede ved hver eneste viktige politiske begivenhet siden 1905, minst, og så skrevet en skarp politisk kommentar om det etterpå.

– Jeg kan ikke huske krigen. Men jeg husker etterkrigstida veldig godt! sier Strand entusiastisk, og legger til:

– Og den kalde krigen, ikke minst. Som Cubakrisen i 1962. Skumle greier, altså! Vi var virkelig redde. Ja, jeg var det, ordentlig redd den gangen, sier Strand, som da var en 18 år gammel gymnaselev på Sinsen, oppvokst i et arbeiderhjem der man som en selvfølge stemte Arbeiderpartiet.

I mars i år fylte Dagsavisens tidligere politiske journalist, sjefredaktør og kommentator 77 år, og like etter erklærte han at stortingsvalget 2021 blir det aller siste valget han dekker. Sier han. For kan vi stole på at dette er sant? Har han ikke sagt noe slikt før?

Jeg kan ikke huske krigen. Men jeg husker etterkrigstida veldig godt!

Arne Strand

En tid for alt

Etter å ha dekket eller deltatt i alle valg siden 1969, inkludert to EU-valg og to valgkamper som statssekretær for Gro Harlem Brundtland, sier altså Strand at han vil ta det roligere. Den jevnaldrende Frp-veteranen Carl I. Hagen, derimot, går nå friskt løs på en ny periode på Stortinget.

– Det er helt utrolig at han orker! Helt utrolig! sier Strand.

– Det er en tid for alt?

– Ja, det er en tid for alt, sier Strand, som formelt sett ble pensjonist da han fylte 70 i 2014.

Da ble det holdt en flott mottakelse i avisens kantine, gamle gode pressekolleger var til stede, det samme var sønnen Christian Strand, og Ap-leder Jens Stoltenberg holdt en humoristisk tale. Dagen etter kom Arne Strand på jobb i avisa som vanlig. Etter det har han vært fast politisk kommentator, og styreleder i Stiftelsen Dagsavisen. Nå har han trukket seg fra dette vervet.

– Men er du helt, helt sikker på at dette er det siste valget du dekker for oss?

– Ja, ja!

– Men dette har du sagt før? Du har jo gått av opp til flere ganger?

– Ja, ja, jeg har jo det, hæhæhæ! ler Strand med sin karakteristiske, kneggende latter, som ofte gir gjenlyd i kantina (særlig når det er vaffelfredag). Så blir han alvorlig:

– Skal du kommentere norsk politikk på dette nivået, må du følge godt med hele tiden og jobbe mye med det. Du må snakke med folk, i Stortinget og regjeringen. Det krever mye arbeid. Jeg har ikke lenger den samme motivasjonen for å gå skikkelig inn i det, og bli kjent med alle de nye som nå rykker inn på Stortinget, sier Strand.

Arne Strand

Gutteaktig iver

Manglende «motivasjon»? Arne Strand? Som er kjent for sin gutteaktige iver foran hvert eneste valg, enda han har opplevd dette 27 ganger på rad (pluss to EU-valg)? Hver gang det nærmer seg et valg, får vi andre i avisa inntrykk av at dette valget nok sikkert blir det mest spennende Arne Strand noensinne har opplevd. Men også dette tviler vi litt på sannhetsgehalten i. Av alle disse 29 valgene, må da noen ha vært litt grå og kjedelige?

– Kommune – og fylkestingsvalget i 1999, for eksempel, hvor spennende var egentlig det?

– Jeg kan godt innrømme at jeg ikke alltid syns kommunevalg er så spennende. Jeg har alltid vært mest opptatt av nasjonal politikk, sier Strand unnskyldende.

Senere legger han til, kanskje fordi han får litt dårlig samvittighet overfor norsk lokalpolitikk:

– Altså, jeg sier ikke at kommunevalgene er kjedelige. De har bare aldri interessert meg riktig så mye som de nasjonale.

Det viser seg også at Arne Strand har fulgt levende med på norske valg og norsk politikk lenge før han ble fast ansatt som politisk reporter i Arbeiderbladet i 1969. Da hadde han som student jobbet deltid som journalist siden 1964, først to år i Vårt Land, siden i Arbeiderbladet.

– Jeg husker jo valgene på 50-tallet. Jeg husker veldig godt en gang (det må ha vært i 1957) at faren min tok meg med ned på Youngstorget for å sjekke valgresultatene. Listene hang på veggen utenfor Arbeiderbladets lokaler. Vi gikk ned fra Sinsen, der vi bodde, og ned til Youngstorget, og så leste vi valgresultatene sammen. Da fikk jeg en følelse av at dette var viktig, dette betyr noe.

– Hva ble resultatet da?

– Dette var jo Arbeiderpartiets store, store valg …

– Hva fikk de, da?

– De fikk 47 prosent og et eller annet. Det kan vi sjekke! (Ap fikk i 1957 48,3 prosent, red.anm.).

– Da var jeg bare guttungen, men jeg forsto at valg betydde mye, sier Strand, som var aktiv i gymnasiesamfunnet på Sinsen.

Han greide å få selveste Einar Gerhardsen som foredragsholder. På den tiden hadde Gerhardsen holdt en del foredrag rundt om på skolene i Oslo. Unge Strand fulgte etter ham og ba ham komme til Sinsen også. Landsfaderen nølte, han syns han hadde vært på så mange skoler. «Men du har ikke vært på østkanten!» sa Strand.

– «Jeg kommer!», sa Gerhardsen! forteller han.

Arne Strand

Dr. Strand

Det er på dette tidspunktet det kommer for en dag at Strand egentlig ville bli lege. Han tok realartium med tanke på det.

– Så vi kunne hatt en dr. Strand i vår midte?

– Ja, haha! Jeg ville virkelig bli lege. Men så vant samfunnsinteressen min over dette ønsket, sier Strand.

De neste årene beviser dette. Strand studerte statsvitenskap og historie på Universitetet i Oslo, ble medlem i Aps studentlag sammen med folk som Gudmund Hernes, Bjørn Tore Godal, Einar Førde og Arne Treholt. I 1963 satt han på galleriet i Stortinget og fulgte spent med da salen debatterte Gerhardsen-regjeringens håndtering av Kings Bay-ulykken på Svalbard. Regjeringskrisen endte med at Gerhardsen ble felt av Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen.

– Jeg hadde veldig sans for Finn Gustavsen. Men da han felte Gerhardsen, da mistet jeg sansen. Det skal ikke en sosialist gjøre, han skal ikke felle en arbeiderregjering, han skal ikke åpne for en høyreregjering! Gerhardsen holdt forresten et helt fantastisk innlegg fra talerstolen. Han snakket ikke til salen, men rett inn i kamera, til folket, for dette var den aller første TV-sendte debatten i Stortinget. «De feller oss på en arbeidsulykke»! Gerhardsen var helt genial på kommunikasjon, sier Strand anerkjennende.

Hans første valg

Trygve Bratteli overtok som Ap-leder etter Gerhardsen i 1965, og Arne Strand fulgte ham tett hele valgdagen, fra morgen til kveld, som politisk reporter i 1969. Han hadde fått god kontakt med Bratteli, og satt i bilen med ham opp til Marienlyst valgnatta. Der skulle han kommentere valget, der det lå an til at han ble ny statsminister etter Sps Per Borten. Strand var i gang med å intervjue ham om at han var blitt statsminister, men Bratteli ville vente og se.

– Da vi kom opp på Marienlyst, hadde pila vippet til den andre siden. Så det ble Bratteli som måtte gratulere Per Borten som statsminister! Det var sterkt å oppleve, altså, sier Strand, som legger til at Bratteli ble statsminister bare to år senere.

Borten måtte gå, blant annet som følge av en lekkasjesak, og de neste årene ble de mest spennende årene Strand opplevde som politisk journalist. Regjeringer kom og gikk, landet kokte på grunn av folkeavstemningen om EU i 1972, og etter nei-seieren gikk det gamle partisystemet i oppløsning. Venstre ble delt i to, KrF og Ap var splittet, det samme var landet, og selv opplevde ja-mannen Strand å miste gode venner i striden.

– Alt dette er det noe av mest spennende jeg har vært med på, men også det tøffeste. EU-kampen ble så bitter, og mine venner var jo nei-folk alle sammen. Jeg mistet mange venner den gangen. Det var trist og leit og en vond periode i norsk historie.

EU-kampen ble så bitter, og mine venner var jo nei-folk alle sammen.

Hans største skup

Noen år senere, i juni 1974, gjorde imidlertid Arne Strand sitt største skup som journalist. Han bestemte seg for å lage en serie om den vanskelige situasjonen i Ap, og fikk et intervju med den samme Trygve Bratteli. Som den eneste fikk Strand vite av Bratteli at han kom til å gå av som partileder på landsmøtet året etter. Strand kan sitatet hans ordrett den dag i dag: «Det har aldri vært min mening å fortsette etter landsmøtet i 1975». «Det er en grense for hvor langt mine krefter rekker».

– Det slo ned som en bombe! Det ble en sensasjon da det kom på trykk. Han hadde ikke fortalt dette til noen, ikke til partisekretær, ikke til nestleder! Men han ville ha det i pressen, og han stolte tydeligvis på meg. Jeg løp til ham i Stortinget og viste ham sitatene, og han godkjente dem. Lars Jakob Krogh sa det etterpå: «Jeg så du kom løpende i full fart og ikke ville snakke med noen!». Dette satte i gang den mest dramatiske maktkampen i Ap siden 20-tallet. Da kom alle kreftene i sving. Kampen mellom Reiulf Steen, Odvar Nordli og Bjartmar Gjerde. Tre stykker sto mot hverandre om å bli formann, og kampen varte helt til landsmøtet året etter, sier Strand.

Der endte striden med at Steen ble formann, mens Nordli ble statsministerkandidaten som skulle overta for Bratteli. I januar 1976 gikk Bratteli av, og Nordli overtok.

Arne Strand

Er han synsk?

Omtrent samtidig, i 1976, gikk Strand selv fra Arbeiderbladet til NRK. Etter tre år som statssekretær for Gro Harlem Brundtland i perioden 1987-1989, vendte han tilbake til Arbeiderbladet og senere Dagsavisen. Valg fulgte på valg, og egentlig er det rart at Strand alltid er så spent på valgresultatene. Han «vet» dem jo på forhånd.

– Jeg har altså tippet alle valgresultatene riktig på forhånd, skryter Strand.

– Jo, det var spennende under EU-valget i 1972, men jeg forsto at nei-siden kom til å vinne. Men jeg har ett unntak: 2017! Da trodde jeg helt til det siste at regjeringspartiene ville tape. Det kom som en overraskelse på meg at Ap begynte å falle gjennom sommeren, sier Strand, som allerede etter valget i 2001 anbefalte Ap å gå i regjering med SP og SV.

Dette var lenge før Jens Stoltenberg syns dette var en god idé. Først i 2005 ble det en realitet.

– Du var forut for din tid i 2001?

– Ja, det var jeg.

– Betyr dette at du er synsk?

– Nei, men jeg vil påstå at jeg er ganske flink til å lese tendenser i tiden, sier Strand saklig.

– Jeg er flink til å forstå politiske prosesser.

Arne Strand

Liker alle

Jens Stoltenberg er for øvrig en av de mange politikerne Strand har møtt i sin tid, som han har likt. Men han likte og snakket selvsagt også mye Einar Gerhardsen («han har lært meg det meste jeg kan om politikk»), Haakon Lie («Han likte meg, kanskje fordi jeg var NATO- og EU-tilhenger» og Reiulf Steen («i alle fall før han ble eh, dårlig»). Han likte selvsagt Gro, som han jobbet for.

– Jeg hadde også sansen for Høyres Jo Benkow. Og Erling Norvik, som var Høyres formann i flere perioder på 70-tallet. Ja, også Kåre Willoch, da! Jeg likte også SVs Kristin Halvorsen, Sps Anne Enger Lahnstein, og KrFs Kjell Magne Bondevik likte jeg også veldig godt. Audun Lysbakken er også en strålende politiker …

– Si meg, er det noen politikere du IKKE har likt?

– Haha, generelt liker jeg politikere, jeg er glad i folk som ofrer seg for politikken. Jeg trives sammen med dem. Jeg likte forresten også Per Borten, selv om vi gjerne satt litt rådville etter intervjuet: Hva var det egentlig han sa?! Han var veldig omtrentlig. Ja, han kan faktisk minne om Trygve Slagsvold Vedum i formen. Og så liker jeg fremdeles å snakke med Carl I. Hagen. Jeg er ofte rykende uenig med ham, men han er jo god, da, og han bygde opp FrP opp fra ingenting.

Avstand i alder

Det er på dette tidspunktet i intervjuet at Arne Strand gir uttrykk for sin vantro over at den jevnaldrende Carl I. Hagen virkelig orker å gå løs på nok en periode på Stortinget.

– Det blir litt rart når jeg er 77 og de som sitter på Stortinget nå er rundt 40. Det blir en avstand i alder også. Nå er det noen andres tur, sier Strand.

– Har det hendt at du har savnet jevnaldrende pressekolleger, der du kan si ting som: «Hei, husker du da vi dekket EF-natta i 1972? Det var tider!»

– Ja, det gjør jeg nok. Slike kolleger har jeg nok ikke lenger. Generelt er journalister i dag ikke så interessert i fortida, tror jeg. Vi var det. Jeg elsket å snakke med eldre kolleger og politikere. Jeg mener det er viktig å ha med seg fortida, for å skjønne nåtida, og for å kunne si noe fornuftig om framtida.

– Jeg husker når Gro gikk i 1996, i alle fall?

– Du gjør det? Det er ikke så mange som husker det i dag, sier Strand, litt nedslått, og legger til:

– Slik har det vel vært til alle tider.

– En siste analyse: Tror du Jonas Gahr Støre & co. lykkes i å lage en flertallsregjering, med Ap, Sp og SV?

– Ja. Det får de til. For de MÅ få det til. Det ville være en hån mot velgerne om de ikke får dette til. Et enormt svik! Aldri har venstresiden stått så sterkt i Stortinget som nå. Og så skulle de ikke få det til!?

– Men tror du Norge greier å gjennomføre de neste valgene helt uten deg?

– Ja. Helt sikkert. Det tror jeg vil gå veldig, veldig fint!

Strand smiler bredt nå. Vi har flyttet oss fra møterommet (sporten skulle lage podkast) og inn i Arne Strands gamle kontor, som ingen har turt å ta i bruk, i tilfelle han kommer tilbake igjen.

– Men sett at det klør i skrivefingrene? Vil du ikke skrive for oss av og til, i det minste?

– Tja, jeg kan jo det, hvis noen spør. Men jeg vil ikke jobbe hver dag. Jeg vil ikke levere noe hver dag, sier Strand, og kanskje blir det slik: Det kan komme flere politiske kommentarer i Dagsavisen fra Arne Strand. Han virker jo slett ikke som en som har sluttet å bry seg om norsk politikk. Eller kanskje han bare sa dette siste for å være høflig. For kanskje har han egentlig lyst til å si det som Trygve Bratteli i 1974: «Det er en grense for hvor langt mine krefter rekker».

Arne Strand
Hanne  Mauno

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen