Politikk

Stack Overflow på Internminnet

Jeg har Aspergers Syndrom. Altså er jeg sær, asosial og mannevond, og ikke minst superekspert på Tolkien og alt som har med dataprogrammering og dataspill å gjøre. Dessuten kan jeg hele Telefonkatalogen utenat….

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Joda, det er jo noen klisjéer der ute, og ingressen passer nok ikke så godt på meg altså. Det heter jo at har du møtt én med autisme så har du møtt én med autisme, og siden Asperger er i autismespekteret gjelder jo det for oss også.

Men Asperger har jeg, og det gir noen utfordringer. Jeg er av de som har fått diagnosen i voksen alder. I 43 år prøvde jeg å passe inn og følge konvensjoner og liksom være som alle andre. Det gikk jo bare sånn måtelig selv om det kanskje var verst i oppveksten. Small talk og sosiale konvensjoner ligger liksom ikke helt for meg, og sånn er det bare. Og vitsen med å pynte seg og ta seg ut har jeg vel heller aldri skjønt, ei heller hvorfor det er så viktig å være som andre og være interessert i det samme som alle andre rundt meg.

Mange med Asperger har bidiagnoser, og selv om forskningen på det foreløpig er for dårlig til å si noe sikkert så tyder statistikk på at over 80 prosent av de som i dag får diagnosen Aspergers Syndrom også får tilleggsdiagnoser av typen ADHD/ADD. Jeg er av dem. For meg så er det egentlig en fin ting, for jeg har liksom en svitsj jeg kan svitjse mellom å være en litt asosial «aspie» (vær var på at ikke alle liker det begrepet selv om jeg gjerne bruker det) som vil være for meg selv og gjøre mine ting og en hyperaktiv sprettball med ADHD som er sosial og kreativ og prater som en foss. Jeg trenger å få utløp for begge deler, men har heldigvis sånn passe mulighet til å porsjonere ut.

Det er ikke så lett å forklare alltid for nevrotypikere hvordan vi med asperger har det, men for å gjøre det på en litt populær måte går det an å se for seg at vi har et litt underutviklet skille mellom bevissthet og underbevissthet, slik at en del av det som går inn i underbevisstheten hos andre forblir i bevisstheten hos oss. Det gjelder alt fra detaljer i hverdagen i form av lyder, synsinntrykk og lukter til alskens nerdete smådetaljer som stort sett går i glemmeboka hos de fleste, men som blir sittende hos oss. For de som ikke er helt dus med Freud og faguttrykk som bevissthet og underbevissthet kan du også sammenlikne med en internt og ekstern harddisk, hvor vi med Asperger altså er mindre flinke enn andre til å sortere ting vi ikke trenger over på den eksterne harddisken og legge det bort. Altså blir det gjerne stack overflow på internminnet.

Mange med Asperger har spesialinteresser som de blir spesielt oppslukte og «eksperter» på. Som jeg antydet i ingressen blir dette ofte forbundet med realfag og data, men det er en del av oss som kanskje har interesser på andre områder. Det gjelder også meg, selv om jeg kan nok om data til å lage språklige bilder fra dataverdenen. 😊 På områder som historie og ikke minst musikk er jeg derimot ekstremt nerdete. Det går meg f.eks. på nervene når en eller annen tulling påstår at et bestemt album er fra 1983 når jeg vet det er fra 1982. Når vi med Asperger vet sånt, da vet vi det. Nemlig. 😊

Ellers er vi vel som mange andre på noen områder, men ikke på alle. Dere må gjerne prøve å oppmuntre oss med slike utsagn som «Vi er alle litt eksentriske» og «Vi har alle våre sære interesser», og det er naturligvis ikke vondt ment. Men det er nok ikke helt sånn altså. Vi er faktisk geniunt annerledes, og vi kan ikke helt klare å bli som majoriteten. Vi kan prøve og må til dels prøve, men mye blir lettere for oss hvis vi blir godtatt som vi er og får lov til å være som vi er. Det blir for langt å skrive om alle utfordringene, men jeg har i hvert fall valgt å engasjere meg litt i sånne ting, og er derfor med i Foreningen Spekteret, som er en forening for voksne med Asperger.

Vi kan være ressurser. Det spekuleres i om Mozart, Beethoven, Newton og Einstein kan ha hatt Asperger, og at noe av det unike de var og gjorde skyldtes nettopp det. Men om ressursene våre skal utnyttes må vi også ha respekt for vår annerledeshet og unikhet og ikke tvinges inn i rammer vi aldri kan passe inn i uansett. Det bare sliter oss ut og skaper lett tillegsutfordringer som bl.a. belaster en allerede overbelastet psykiatri ytterligere. Gi oss rom til å være de vi er og bruke de ressursene vi har, så kan vi gjøre masse nytte i samfunnet!

Mer fra: Politikk