Feståret 2015
For de av oss som er opptatt av kvinners deltakelse i internasjonal politikk var 2015 et optimismens år. Vi feiret 15-årsjubileet for FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Sverige utnevnte sin første feministiske regjering og ble det første landet til å føre en feministisk utenrikspolitikk. I horisonten så vi muligheten for at 2016 skulle bli året da FN skulle velge sin første kvinnelige generalsekretær. Og at USA skulle velge sin første kvinnelige president virket heller ikke så usannsynlig!
2016: Dagen derpå
Når 2016 nå går mot slutten er det en litt annen stemning i leiren. Den såkalte migrasjonskrisen i Europa har gitt rom for økt fokus på å sikre ytre grenser samtidig som Putin fortsetter å vise militære muskler, nå i Syria. Med Brexit så vi fremmedfrykten i Europa for alvor komme til overflaten, og nasjonalistisk anti-innvandringsretorikk gjort til hverdagskost. FN fikk ingen kvinnelig generalsekretær, til tross for at det fantes flere godt kvalifiserte kvinnelige kandidater. Men de tapte i alle fall for en meget godt kvalifisert mann. I USA tapte Hillary Clinton ikke bare for en langt dårligere kvalifisert mann, men også for en mann som drev valgkamp med klare sexistiske og rasisiske undertoner.
Trumps utenrikspolitikk
Det er ikke helt klart hva Trumps utenrikspolitikk vil bestå av, men noen hint har vi fått i løpet av valgkampen. Trump har sagt at han vil ta alle midler i bruk for å knuse IS og han vil gjeninnføre bruk av vanntortur. Han mener at det han kaller USAs nåværende strategi med nasjonsbygging og regimeskifte i Irak, Libya og Syria er en stor fiasko. Videre vil han begrense innvandringen (bygge en mur mot Mexico) og reforhandle frihandelsavtalen med Mexico og Canada, slik at Amerika skal bli «stort igjen». Og til slutt - det som kanskje har fått mest oppmerksomhet her hjemme – vil han bygge bro til Putin i Russland og har gjentatte ganger sådd tvil om hvorvidt USA vil opprettholde sine forpliktelser i NATO.
Sikkerhetsbegrepet i endring – igjen
På 1990-tallet så vi en dreining bort fra den kalde krigens ensidige fokus på såkalt hard sikkerhet og militære kappløp, til en utvidelse av sikkerhetsbegrepet til å også inkludere menneskelig sikkerhet. Dette åpnet opp for at ideer som «ansvar for å beskytte» (Responsibility to Protect - R2P) og kvinner, fred og sikkerhet kunne entre den internasjonale agendaen. Siden 2000 har kvinners sikkerhet i økende grad blitt anerkjent som en viktig del av internasjonal sikkerhet, og deres erfaringer tillagt stadig større vekt.
Selv om Trump har sagt at krig og aggresjon ikke vil være hans første instinkt som president, så har hans hissige temperament og manglende forutsigbarhet vært et gjennomgående tema. Han ser ikke ut til å ha noen klar ideologi som skal guide utenrikspolitikken, og han har uttalt at man må være fleksibel, og at verden forandrer seg hele tiden. Med Trump som amerikansk president forsterkes den utviklingen vi allerede har sett komme en stund – en dreining tilbake mot det harde sikkerhetsbegrepet, et økende fokus på å sikre de ytre grenser mot «inntrengere», og stadig økende grad av pragmatisk realpolitisk tenkning.
Hva så da?
Hvorfor er dette dårlig nytt for kvinner og likestilling i utenrikspolitikken? Endringer i sikkerhetsbegrepet snevrer inn handlingsrommet for en rettighets- og verdibasert utenrikspolitikk, og kan sånn sett virke begrensende på gjennomføringen. Trumps tilsynelatende manglende respekt for demokratiske prinsipper og tildels menneskerettigheter ryster fundamentet for mye av det som er de underliggende argumentene bak en utenrikspolitikk som skal sikre kvinners rettigheter og deltagelse i viktige spørsmål.
Donald Trump er åpenbart ikke spesielt opptatt av kvinners rettigheter og likestilling i utenrikspolitikken eller mer generelt. Vi kan altså ikke forvente at dette er en agenda han kommer til å promotere i internasjonale forum (som for eksempel FNs sikkerhetsråd) eller i andre prosesser hvor USA er involvert. Dermed mister agendaen politisk «backing», og Norge og andre som har vært pådrivere for økt likestilling i utenrikspolitikken mister en potensielt viktig alliert.
En rolle for Norge
Vi vet at politisk lederskap og gode allianser kan være avgjørede for å få gjennomslag for en politisk agenda. Det er derfor gledelig at Norge lenge har vært en pådriver for kvinners deltagelse og økt likestilling i sin utenrikspolitikk. Norge har forpliktet seg til å følge opp FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og den bredere likestillingsagendaen i utenrikspolitikken gjennom blant annet handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet 2015-2018 og den nye handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken (2016-2020) som ble lansert tidligere i høst. I den forbindelse har utenriksministeren også tatt initiativ til å opprette en pådrivergruppe for global likestilling.
Oppfordringen til norske myndigheter blir derfor å fortsette å være en pådriver for økt likestilling i utenrikspolitikken, og å sikre at kjønnsperpektivet og kvinners bidrag ivaretas i sikkerhetspolitikken og i diplomatiet. Det er viktigere enn på lenge å sikre at grunnleggende prinsipper som demokrati og menneskerettigheter blir liggende fast også når omgivelsene endrer seg.
Norske myndigheter må ikke glemme relevansen av kjønnsperspektivet selv om dagens trusselbilde skulle komme til å endre seg i fremtiden. Med de sikkerhetsutfordringene vi nå står ovenfor vil det (fortsatt) være avgjørende at kvinner er aktivt involvert på alle nivåer, fordi dette er med på å sikre muligheten for at flere stemmer blir hørt og at alternative sikkerhetsforståelser er representert i relevante fora.
