Politikk

- Asyl-lavmål av Norge

En anerkjent migrasjons­forsker mener tvangsutsendelser av barnefamilier til internflukt i Afghani­stan markerer et nytt lavmål i europeisk og skandinavisk asylpolitikk.

Bilde 1 av 2

Av: Nina Johnsrud


– Jeg har liten forståelse for at beslutningstakere i Norge ikke tar hensyn til det umenneskelige presset spesielt barna utsettes for. Jeg er redd for hva dette gjør med barna, deres forhold til foreldrene – og hvilke psykiske skader de blir påført, sier Liza Schuster, migrasjonsforsker fra City University of London.
Samme dag som justisminister Anders Anundsen grilles i asylhøringen på Stortinget, får Dagsavisen tak i Lisa Schuster på en dårlig telefonlinje fra Nord-Afghanistan, der hun er på reise.
I flere år har Schuster studert situasjonen til afghanske flyktninger i Europa. De siste par årene har hun selv bodd i Kabul og forsket på den store andelen av flyktninger som er blitt deportert fra Europa til Afghanistan.
– Fire av familiene jeg har intervjuet, er deportert fra en trygg tilværelse i Norge til elendige livsvilkår i Kabul. De er uten familie, venner, nettverk og inntekt. De kan ikke reise dit de flyktet fra, og de har ikke noe å leve av i Kabul, sier Lisa Schuster.

Tre familier ut

Deportasjonen av barnefamilier fra Afghanistan tok for alvor av sommeren 2014. Senest forrige uke ble tre barnefamilier forsøkt deportert fra Norge. To av utsendelsene ble midlertidig stanset av uforutsette, medisinske årsaker. En afghansk mor som er alene med sitt barn i Hammerfest, ble så fortvilet at hun forsøkte å ta sitt eget liv. Hun er nå innlagt på sykehus, mens venner tar vare på hennes lille sønn.
I den andre barnefamilien ble utsendelsen stilt i bero i påvente av en nødvendig brokkoperasjon.
Men Jawad Gul Ahmad Hoseini, kona Sharifeh og barna Mahmoud (15), Yegnaneh (13) og Mohammed (18) ble hentet av utlendingspolitiet i sitt hjem i Kristiansand i slutten av januar og sendt til Herat i Afghanistan. De to yngste søsknene har aldri vært i Afghanistan tidligere. De var flyktninger i Iran før de kom til Norge.  
 – Jeg ber alle om hjelp. Jeg er så redd for Afghanistan. Kan noen hjelpe oss, skriver Yegnaeh i et håndskrevet brev datert 25. januar i år – rett før familien ble deportert.
Familien på fem kom til Norge og Kristiansand for fire år siden. 6. februar 2013 fikk de endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Deres advokat, Torstein Leipsland, hadde en omgjørings- og utsettelses­begjæring til behandling i Utlendingsnemnda da familien likevel ble tvangssendt til Afghanistan.
«Det er ikke adgang til å oppholde seg i Norge under behandlingen av anmodningen om omgjøring. Klagerne oppholder seg dermed ulovlig i riket», skriver nemndleder Liv Huus-Hansen i Utlendingsnemnda den 26. januar.

– Livsgnisten helt borte

Bildet av familien Hoseini ble tatt da julegrana ble tent i Kristiansand. Nå bor de tre barna ned en trappa til et bitte lite, mørkt og goldt rom der alle fem nå sover og bor i Herat. Om natta ligger de like tett som makrellen i en boks makrell i tomat – sammen – under en slags kasse for å holde varmen. Doen er et hull i gulvet. Vannet må barna hente opp fra en brønn ute på gata. 
En av familiene forskeren Liza Schuster er spesielt bekymret for i Kabul, er familien Rahimi som ble tvangssendt fra Ål i Hallingdal til Kabul i Afghanistan 19. januar 2014. Dagsavisen skrev om familien 30. og 31. januar i år.
16 år gamle Amin, 11 år gamle Fatema, åtte år gamle Nasir Ahmad og foreldrene Moham­mad Hassan og Masooma hadde da bodd i Norge i fem år på Torpo i Ål. I Kabul over overlever de ene og alene på pengene støttegruppa i Ål sender dem.
– Livsgnisten er helt borte, det er bare trist håpløshet. Det er så tydelig at de lider. Jeg ser ingen tegn til tilpasning eller integrering, heller ikke hos foreldrene. Ikke da de kom – og ikke nå – ett år etter. Det gir seg blant annet utslag i at barna ikke går på skole, de tør ikke gå ut, har ingen venner – ja, de forlater nesten aldri det trange, mørke rommet de låner av bekjentes venner, sier Schuster.

Rettssak i Oslo

Sju ganger har hun møtt Rahimi-familien i Kabul, sist for ei uke siden, i forbindelse med rettssaken i Oslo tingrett som skal avgjøre om familien skal få komme tilbake. 
– Barna, foreldrene og jeg forklarte oss for den norske tingrettsdommeren på et dommerkontor i Kabul. Avhørene ble overført til Norge via Skype, forteller Liza Schuster.
– Dagen var iskald, og barna var ikke kledd for kulda. De er blitt så tynne og ser usunne ut. Spesielt bekymret er jeg for Fatema. Fordi ansiktet hennes er så hovent av allergi eller eksem, synes det ikke hvor tynn hun er blitt, sier Schuster.
 – Foreldrene er helt hjelpeløse. Ingen barn skulle måtte se foreldrene sine slik. Men det verste er at barna virkelig ikke forstår hvorfor norske myndigheter gjør dette mot dem. De vil bare til Norge, og de vet at de er ønsket i Ål. De fatter ikke hva galt de har gjort, sier Liza Schuster. 
– Myndighetene i Afghanistan liten forståelse for internasjonale lover, avtaler og konvensjoner om flyktninger. Det virker ikke som myndighetene i Norge og Skandinavia tar dette innover seg. Politiet og sikkerhetsstyrkene i Afghanistan kan ikke tilby individer eller familier beskyttelse. De har mer enn nok med å vinne krigen. Bare de som kan betale for beskyttelse, får det, uheldigvis, sier Liza Schuster.
– Det er hjerterått. Deportasjon virker ikke. 80 prosent av alle som tvangsutsendes, prøver å reise ut igjen. De fleste tilbake til landet de ble utvist fra, sier Lisa Schuster.