Zzzz ... mørketid

Arne Holte forklarer hvorfor det er så sykt vanskelig å stå opp om morran i januar.

 

Hvem: Arne Holte (72)

Hva/hvorfor: Professor emeritus i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo og tidligere nestleder i Psykologiforbundet. Tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet, fagdirektør og divisjonsdirektør for psykisk helse.

Den CV-en din er jo lang som et vondt år, den kommer til nytte nå, får vi tro. Hvorfor er det så sykt vanskelig å stå opp om morran i januar?

– Det er fordi du ikke får morgenlyset gjennom siden på gardinen, det som skinner gjennom øyelokket og treffer synsnerven, som sender signaler til en kjertel i hjernen – som stopper produksjonen av melatonin – og du våkner. Dette skjer ikke om vinteren, og du må ha på vekkerklokka.

Ja. Og da slumrer og slumrer jeg, så jeg til slutt får fryktelig dårlig tid.

– Ja, du har fått et forskjøvet søvnfasesyndrom. Du er trøtt til langt utpå morgenen, men når kvelden kommer er du ikke så trøtt. Du går ikke og legger deg når du skal, men du må opp til samme tid. Det er fordi det er mørkt. Vekkemekanismen er avhengig av morgenlyset. Om vinteren i Norge får vi ikke det, og det blir tungt å komme seg opp.

Ja, det kan jeg skrive under på.

– En del av dette syndromet er at du også blir sugen på sjokolade, kanskje øker i vekt og får nedsatt humør.

Er det en aldri så liten vinterdepresjon?

– Jeg er forsiktig med å si det, det er relativt få av oss som får en tilbakevendende depresjon i vinterhalvåret, men du får tap av vitalitet, og kanskje orker du ikke treffe folk heller.

Er du plaget selv?

– Nei. Jeg bor på landet, og her er det fantastisk vakkert ute med hvit snø.

Her i Oslo sentrum er det ganske stusslig.

– Ja, Oslo sentrum er omtrent som mørketiden i Nord-Norge. Det er ikke snø nok til at lyset reflekteres, og den svarte asfalten mellom de høye blokkene gjør det bare enda mørkere. Selv pleier jeg å stikke av en tur.

Ja, jeg tenkte meg det!

– Ja, hvis det passer seg sånn, så drar jeg i november og kommer tilbake i januar, gjerne til San Diego og New Mexico. Men nå blir det jo bare bedre og bedre. Og snart kommer våren.

Vi har noen faste spørsmål, også.

– Var det dette du ville snakke med meg om?

Eh, ja?

– Nå jobber jeg med viktigere ting altså, som hvordan vi kan utrydde angst og depresjoner, hvordan vi kan ivareta og styrke psykisk helse, både i verdens fattigste land og her hjemme, og hvordan vi enda ikke har klart å likestille psykisk og fysisk helse i skolen. Det er ufattelig!

Jeg får det med. Hvem var din barndoms helt?

– Jeg er en gategutt fra Vika, og selv om jeg er professor i ditt og professor i datt, så er røttene mine veldig sterke. Jeg vokste opp i en liten familie, der vi hørte på radioen og skrev rundetider på skøyteløperne som Kupper’n og Torstein Seiersten.

Hvor bodde du?

– Aller nederst i Parkveien, grensen mellom Frogner og Vika gikk rett gjennom gata. På Ruseløkka var vi 1.200 elever, og 32 gutter i klassen. Jeg og Kai Arne satt bakerst i klassen med lesevansker – og skravlet. Det var enorme sosiale forskjeller, men det visste jeg lite om. Her gikk både sønnen til utenriksministeren, og sønnen til direktøren på Grand. Og to ble drapsmenn. Sånn var det i Oslo den gang.

Men du flytta?

– Ja, jeg som syntes lukten av eksos var helt nydelig, og elsket asfalt mellom tærne. Jeg skulle aldri flytte. Men etter et forskningsopphold i USA havnet vi i Hurum. Og nå er Oslo er blitt så stygg! Jeg gremmes hver gang jeg kjører inn til Oslo og ser den muren som er bygget opp mellom byen og sjøen. Tenk hvilket potensial det hadde.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leste knapt bøker som barn på grunn av leseproblemene. Men så oppdaget jeg lyrikk. Jeg er en dyp beundrer av Stein Mehren.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er langt mer meningsfylt å spørre om hva som gjør deg glad. Når kjenner du glede? Lykke i nordisk sammenheng er kortvarig, intens, som en forelskelse. Jeg kjenner glede når andre gjør det bra og når jeg er ute i naturen.

Hva misliker du med deg selv?

– Det må være at du nå må bruke en time på det du kunne brukt et kvarter på. Jeg skravler for mye!

Er det noe du angrer på?

– Nei. det er lite fornuft i å gå rundt og angre. Men jeg har gjort en hel haug med feil, noen grove også, husk at jeg var en skikkelig rabagast fra Vika.