Yrkestittel: Dødsdoula

Har du prøvd å google «Coffin club»? Det har Jenny-Ann Gunnarson, dødsdoulaen som drømmer om å ta konseptet til Skandinavia. Men er du klar til å prøveligge din egen kiste?

Hvem: Jenny-Ann Gunnarsson (53)

Hvorfor: Sveriges første dødsdoula. Driver også begravelsesbyårået Vila begravning i Gøteborg. 

Dødsdoula, hva sier folk når de hører tittelen din?

– Hvis man skal være helt korrekt så heter det end of life doula, men jeg har bestemt meg for å bruke dødsdoula. Vi har jo fødselsdoula og da sier vi det som det er. Jeg jobber med den andre siden, slutten av sirkelen. Men ja, noen syns det er vanskelig å forholde seg til et sånt ord. 

Fødselsdoulaer har jeg hørt om. Har dere flere ting til felles?

– Ordet doula er gresk og betyr kvinne som gir pleie. Man skal være et medmenneske med livserfaring og spesialkunnskap for å støtte, oppmuntre både praktisk, sjelelig og spirituelt. Man må lytte ordentlig, kunne følge en persons tanker og følelser. Det kommer godt med både når man skal føde og når man skal dø.

Jeg har hørt at doulaer som jobber med fødsler bare har én kunde om gangen, de må være sikre på at ikke flere føder samtidig. Hvor mange kunder har du om gangen?

– Akkurat nå jobber jeg bare en som ikke er så veldig syk, vi er tidlig i prosessen. Nå er jobben min å legge en handlingsplan for alt som skal gjøres og hjelpe til med dokumenter. 

Les også: Derfor krever de lavere husleie

Kaller du dem kunder, forresten?

– Klienter!

Du har ikke så mange faste klienter, kanskje?

– Nei. De dør jo, dessverre. 

Hva misliker du mest med deg selv? 

– At jeg er litt utålmodig. 

Det er litt rart, med tanke på den jobben du har. Er du utålmodig med at folk skal dø også?

– Nei, da er man i en boble. Jeg er utålmodig med byråkrati og administrasjon. Og så er det begravelsen, i Norge finner dere en dag omtrent en uke etter dødsfallet, ikke sant?

Jo?

– I Sverige skal man finne en dato som passer for alle og det kan ta opp til en måned. Jeg mener ikke at man skal ha det travelt, med dødsfallet bør gå foran alt annet, mener jeg. Og så blir jeg utålmodig av at vi enda ikke ser døden som en del av livet. Det har gått litt fremover, noen velger rosa kiste og andre har coctailparty, men vi syns fremdeles det er vanskelig med mennesker som gråter, er døende eller død. Å prøveligge sin egen kiste for eksempel, ville vært helt umulig her. 

Les også: – Dette er en sak som har blitt kjempet frem

Hva sa du nå?

– I England har de noe som heter Coffin Club. De som driver det bestiller byggesett-kister fra Holland og så får deltakerne bygge kistene sine selv og prøveligge dem. Det er både for folk som vet de skal dø snart og for dem som ønsker å bli tryggere på døden. 

Drømmer du om din egen kisteklubb?

– Jeg har allerede min egen variant, urnestugu. Da kommer begravelsessjefen i Gøteborg og forteller om kremering og så får man sin egen urne og dekorerer den, litt som scrapbooking. Det skal være smakfullt og morsomt, man skal kunne lette litt på trykket! 

Og så dør de. Hva går jobben din ut på da?

– Jeg bistår i å ta hånd om den døde, sammen med familien. Jeg kan forklare hva som skjer, så det forblir rolig, vi skal ikke haste. Vi kan gjøre rituelle ting som man gjorde før i tiden: vaske den døde, ikke for å rengjøre, men ved å stryke med et tørke i hendene og i ansiktet. Vi kan kjenne på mors føtter, som har trampet på jorden, kjenne på pappas hender, som har jobbet for å skaffe oss mat. At vi kan tenkte på disse tingene mens vi tar farvel, i stedet for at byrået bare kommer og henter kroppen. 

Les også: Postmannens bortgang

Hva er det rareste du har opplevd på jobb?

– De som er rundt en døende person vitner nesten alltid om noe spesielt som hender i dødsøyeblikket. En fugl som setter seg på vinduskarmen eller et stearinlys som blåses ut. Uansett om man tror på slike ting eller ikke så kan man finne trøst i det. Noen få måneder etter at moren min døde, viste hun seg på mobilen min. Bildet som bare er et lite kontaktbilde viste seg over hele skjermen, og jeg hadde ikke låst opp telefonen. Jeg viste det til både datteren min og mannen min, det var bare så heftig.   

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen