Navn i nyhetene

Verden rundt med Tårnet

Mats Grorud har laget film om utviklingen i en palestinsk flyktningleier i Libanon.

Hvem: Mats Grorud (42)

Hva/hvorfor: Står bak filmen «Tårnet», en fortelling om palestinske flyktninger i Libanon. Den er animert i leire, og settes nå opp i en rekke land.

Hva handler «Tårnet» om?

– Om ei jente som heter Wardi, er 11 år og vokser opp i en flyktningleir i Beirut, som heter Burj el Barajneh. Om hennes reise oppover i tårnet.

Tårn? Hvorfor er det tårn?

– Leiren er liten, og de har ikke noe annet sted å flytte. Så for hver generasjon må de bygge en ny etasje på huset de bor i.

Hvor mange bor sånn?

– Jeg bodde der ett år, i 2001. Da var det rundt 20.000 folk som bodde i leiren. Nå er det rundt 40.000, og leiren er blitt omtrent dobbelt så høy.

Hvor høyt er det blitt?

– Sju-åtte etasjer. Filmen er om utviklingen fra 1948, da leiren ble oppretta. Da bodde de i telt. For hver etasje i tårnet møter du nye medlemmer av familien. Filmen handler om historien til flyktningene, og så får du litt innblikk i livet der. Og framtida til de som bor der.

Ja, hva slags framtid er det, egentlig?

– Nei, det siste som har skjedd er at Donald Trump har trukket støtten til UNRWA, FN-organet som skal ta vare på flyktningene. Det gjør at situasjonen blir veldig mye dårligere.

Kan de ikke stikke?

– Leirene er ikke stengt. Det som er stengt er mulighetene til å få jobb i Libanon. De er statsløse, og har lite rettigheter. Fremmedarbeidere får ikke jobber som libanesere vil ha, og har ikke rett til å kjøpe eiendom.

Har du vist filmen for folk fra leiren?

– Vi er akkurat ferdig med den arabiske versjonen, den åpnet en filmfestival i Ramallah. 1000 folk så på, det var kult. Og så har jeg vist den til familien som har inspirert filmen.

Hva sa de?

– Det var blanding av latter og gråt. Det er jo ikke så ofte det blir laget film om dem. Jeg har jo prøvd å lage en film de skal kjenne seg igjen i, da. En film de skal like.

Hvor ellers skal den settes opp, da?

– Den er egentlig på engelsk. Og så er den dubba til norsk. Og arabisk, den har distribusjon i Midtøsten og Nord-Afrika. Og på fransk, den settes opp på kino i Frankrike i februar. Og så har den vanlig filmdistribusjon i Sverige og Danmark. Og Tyrkia, tror jeg.

Det må være ganske kult.

– Ja, det er kjempegøy. Bortsett fra å være på reisefot 80 prosent av tida når du har tre unger hjemme, da.

Hva er neste prosjekt?

– En film fra Nigerdeltaet. Den handler om oljeselskaper som har ødelagt deltaet. Om hva folk gjør når livsgrunnlaget blir tatt vekk.

Du jobba i sju år med denne, så neste film er ferdig i 2025?

– Nja, det er finansieringa som tar lengst tid. Å lage filmen tar bare et år eller to.

Nå har du suksess og er rik?

– Nei. Haha. Det er tjue millioner i budsjett, så det er en del penger som skal inn. På åpningshelga går en del av pengene til et barne- og ungdomsorkester i leirene. Det er fint at noe konkret kommer tilbake til dem. Hele verden kan jo høre denne historien uten at noen gjør noe.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Lille tre» er en fantastisk fin skildring av barndom, indianerkultur og amerikansk historie. Men så har jeg lest at forfatteren Forrest Carter er kobla til KKK. Men jeg synes fortsatt det er en superfin bok.

Hva gjør deg lykkelig?

– Akkurat nå er det å sørge for at de tre ungene mine har det noenlunde bra. Å spise lang frokost og være der når de kommer fra skolen. Og ha tid til å surre med dem.

Hvem var din barndomshelt?

– Shane MacGowan fra The Pogues.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drikker jeg og danser på bordet, med armene høyt over hodet. Så spruter jeg øl på alle som danser og synes det er kjempegøy.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke fikk dratt på en siste Kim Larsen-konsert før han døde. Og at jeg ikke lærte meg å lese og skrive arabisk. Jeg lærte bare å snakke, men ble jo ikke skikkelig god.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det er dessverre dårlig med heis i de tårnene i flyktningleiren. Så jeg får ta Ian MacKaye. For en privatkonsert med Fugazi.

Mer fra Dagsavisen