Navn i nyhetene

Ut av den bombastiske kristendommen

Da Emil André Erstad (28) så Netflix-serien om svensk ungdom som radikaliseres inn i IS, gjenkjente han sitt eget tankegods som 16-åring. Nå slår eks-KrFeren et slag for tvil, tro og nyanser.

Hvem: Emil André Erstad (28)

Hva: Kommunikasjonssjef i Den norske Helsingforskomité, tidligere KrFU-leder og rådgiver for Knut Arild Hareide

Hvorfor: Skrev en kommentar i Bergens Tidende om det å gå fra «kristenkonservativ mørkemann» som 16-åring, til å bli voksen og mindre skråsikker.

Hei Emil! Du har nylig skrevet en kommentar i Bergens Tidende om å være radikal kristen i ungdommen, der du langt på vei utleverer deg selv som en «konservativ mørkemann» i 16-årsalderen. Hvorfor ville du skrive denne teksten?

– Flere har spurt om hva som skjedde med meg. Spesielt har en kompis av meg utfordra meg på å skrive om dette. Når det har skjedd en så drastisk forandring i hvordan man ser på verden, har det vært fint å kunne skrive en tekst som prøver å forklare det.

Folk har altså merket forskjell på deg over tid?

– Det vil jeg si, ganske radikalt også. I dag er jeg ansatt i en menneskerettighetsorganisasjon som jobber med LHBT og grunnleggende menneskerettigheter. Da jeg var 16 år var jeg en annen plass, for å si det sånn. Jeg så ganske annerledes på en del av disse spørsmålene da.

For du har tidligere vært veldig konservativ blant annet i synet på LHBT-rettigheter?

– Absolutt. Jeg var grunnleggende konservativ. Men begrepsbruken her er ganske krevende, fordi man kan bli kritisert for å kalle noe ‘konservativt’ eller ‘liberalt’, ‘fundamentalistisk’ og så videre. Men jeg kan i alle fall si at jeg hadde et veldig ensporet perspektiv som 16-åring, som var preget av en bokstavtro tolkning av det som står i bibelen. Og kanskje enda mer bokstavtro tolkning enn det strengt tatt er grunnlag for i de kristne tekstene.

Les også: Preket på p-plassen (+)

Er du redd for at teksten kan oppfattes som at du problematiserer det å være dypt religiøs?

– Godt spørsmål. Jeg ønsker ikke å stigmatisere dem som er dypt religiøse, eller som har konservative holdninger, men forsøker å beskrive mitt eget tunnelsyn i ungdommen. Jeg fikk andre perspektiver etterhvert, men tror nok det hadde vært vanskeligere hvis jeg vokste opp i dag. I dag betegner jeg meg fortsatt som kristen, men har et mye mindre bastant forhold til det. Det fine for min del har vært å innse at jeg ikke trenger å ha så sterke meninger om alt. Jeg har sterke meninger om politiske spørsmål som er viktige for meg – gjerne verdispørsmål – men hva som er rett eller galt i bibelen får noen andre vurdere. Tidligere var dette liv eller død-spørsmål for meg.

Må man forlate en kristenkonservativ overbevisning for å være opplyst og samvittighetsfull?

– Nei, og jeg mener at de fleste konservative og kristne som jeg kjenner i dag er mye mer balanserte og opplyste enn det jeg var i 16-årsalderen. Jeg skriver om meg selv og vil ikke skjære alle over én kam. Men jeg tror likevel at alle har godt av å se sitt eget livssyn og sin egen religiøse overbevisning utenfra. I dag betegner jeg meg hverken som liberal eller konservativ. Men jeg går i den norske kirke jevnlig, og synes det er fint.

Opplever du at det koster deg noe å stå frem med dette? 

– Ja, men samtidig har jeg blitt positivt overrasket over responsen. Jeg trodde egentlig det skulle gli forbi i stillhet, og tenker vel at det jeg skriver ikke er så oppsiktsvekkende. Men kanskje var det gjenkjennelig for mange. For min del har det kostet litt. Jeg har flere nære, både venner og familie, som reagerer på ulike måter. Noen hyller det, mens andre mener at jeg kunne ha spart meg.

Du skriver: «Viss eg hadde vore muslim, ville kanskje alarmklokkene byrja å ringe hos dei som jobbar med å førebygge radikalisering». Tenker du at en dypt religiøs muslim møter hardere «sanksjoner» enn en dypt religiøs kristen?

– Personlig var jeg var aldri inne på et voldsspor, og jeg tror heller ikke det gjelder for de fleste unge kristne. Spørsmålet om bruk av vold er kanskje den største forskjellen på radikalisert ungdom i dag. Men måten vi ser verden på tror jeg er lik. Da jeg så Netflix-serien «Kalifat», som handler om svensk ungdom som radikaliseres inn i Den islamske stat (IS), gjenkjente jeg en del av mitt eget tankegods som 16-åring. Ikke på tiltak; vold og det å reise til Syria –  jeg ville jo aldri reist noe sted. Men måten man ser verden på, at de rundt oss er vantro, at verden er i forfall, at vi ikke må finne på å høre på autoritetene i samfunnet… Sånn tenkte også jeg som 16-åring.

Les også: Kristent raseri

Hvordan finner man veien ut av den bombastiske religiøsiteten?

– For meg var det viktig å gå på en offentlig skole med klassekamerater som hadde andre livssyn og perspektiver, og ha lærere som utfordret meg. Og det å begynne på universitetet og studere. Men kanskje viktigst av alt var det å ikke bli fordømt, men bli tatt på alvor. Når jeg ser unge religiøse i dag, som er veldig bombastiske i sin tro, så lurer jeg ofte på om de kommer til å bli møtt på samme måte som jeg ble. Eller om de vil bli stigmatisert og forlatt i sitt eget hjørne.

Er du bekymret for at stadig hardere fronter i det offentlige ordskiftet vil gjøre det vanskeligere for folk å gjøre som deg; skifte mening og bli mindre skråsikker?

– Ja. Det bekymrer meg. Med et hardere ordskifte mister vi mye, og folk blir stående på sin egen tue. De får kanskje ikke muligheten til å krysse allmenningen på jakt etter andre svar. Jeg tror verden blir bedre hvis vi gir større rom for tro, tvil og nyanser.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Hva er dette hva», av Dave Eggers.

Hva gjør deg lykkelig?

– En sommerdag på fjorden. Og å være ute på en løpetur.

Hvem var din barndomshelt?

– Vebjørn Rodal.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er litt for impulsiv. Ofte står jeg tilbake og tenker «hvorfor gjorde jeg det?»

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det å svare på det i avisa er litt sånn, njaa... Jeg er en pliktoppfyllende fyr.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Akkurat nå ville jeg gått i demonstrasjonstog mot den anti-demokratiske utviklingen i Europa, særlig i Polen og Ungarn. Det står høyest på lista.

Er det noe du angrer på?

– At jeg la opp som mellomdistanseløper. Mitt siste ungdoms-NM slo jeg Henrik Ingebrigtsen, han kom på 2. plass. Er det én ting i livet jeg angrer på så er det det. Jeg tror ikke jeg hadde blitt like god som han, men jeg hadde nok potensiale til å bli litt god.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Den politikeren jeg respekterer aller mest, Hadia Tajik. Hun er veldig reflektert, skikkelig og har fornuftige svar på samfunnets aktuelle spørsmål. En av de dyktigste politikerne jeg vet om. Hun er skarp.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen