Navn i nyhetene

Twitterkonge på rehab

Roar Ulvestad var på mobilen i minst seks timer hver dag. Så gikk det utover livet hans.

Hvem: Roar Ulvestad (52)

Hva: Tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, og lektor i norsk.

Hvorfor: Skrev et debattinnlegg om å være mobilavhengig, ble intervjuet i Bergens Tidende, og har også snakket ut på «God Morgen Norge» forrige uke.

Nå har jeg nesten ikke klart å forberede meg til dette intervjuet, fordi jeg MÅ sjekke telefonen hele tida.

– Dette er avhengighet av verste sort. Det som om hele kroppen er dekket av kløpulver. Mobilen plinger, vibrerer og lyser, og du må bare respondere og være på.

Facebook, Instagram, nettaviser og e-post, jeg er fullstendig ødelagt i konsentrasjonen. Det eneste jeg har klart å unngå, er Twitter.

– Gratulerer, det er jo det verste dopet av dem alle.

Ja, du fikk jo til og med Twitterbriller, hørte jeg. Hva er egentlig det?

– Hvis jeg gikk tur for eksempel, så gikk jeg hele tida og så etter motiver. Finnes det noen gøyale ting her som egner seg på Twitter? Eller hvis jeg leste nyheter, er det noe her jeg kan herse litt med? For Twitter er gøy, du kan bruke språket, være kjapp i replikken, og spille ut den du ønsker å være. Det er et konstruert sosialt nettverk, der alle viser fram sine glansversjoner av seg selv.

Hvor mye var du på telefonen, egentlig?

– Sikkert fem, seks timer hver dag. Pluss en del timer på nettet for øvrig. Jeg skriver kanskje 50–80 kronikker i løpet av et år, som blir publisert i forskjellige aviser. De la jeg også på Facebook, og da måtte jeg jo hele tida sjekke. Er det noen likes, er det noen kommentarer, er det noen diskusjoner her jeg skal delta i? Å følge opp eget skrivearbeid var en halvtidsjobb. Og det var en forlokkende boble å gå inn i.

Men du måtte slutte?

– Ja. Mitt virkelige liv ble skadelidende. Alle luker ble fylt, telefonen var en faktor som påvirket livet mitt gjennom hele døgnet. Det gikk ut over barn, samboer og jobb. Og så mistet jeg evnen til å lese. Det var en patetisk opplevelse å oppdage at jeg, som alltid har vært glad i å lese, ikke klarte det lenger.

Jeg har sånn skjermtid, jeg, at alle apper låser seg klokka 21 på kvelden.

– Så bra!

Men jeg har jo koden selv, så jeg låser den bare opp igjen. Hvordan slutta egentlig du?

– Først tenkte jeg som deg, at jeg skulle trappe litt ned. Men det funker jo bare sånn passe, det går et par dager, så er du tilbake i hengemyra.

Nettopp.

– Jeg måtte prøve helt uten smartphone. Jeg kjøpte meg en telefon du kun kan ringe og sende sms med. Jeg hadde for øvrig mista helt teken på å skrive sms på en sånn gammel mobil, så det endte med at jeg også ble han dinosauren som til og med ringer folk. Men jeg oppdaget at jeg faktisk trengte kalenderen. Å dra opp en sånn papiralmanakk på møter, nei, man er jo gammel nok som man er.

Så du begynte å bruke smarttelefon igjen?

– Ja. Men nå hadde jeg jo kvittet meg med alle tøyse og tulleapper, og slettet Facebook. Det var forresten veldig vanskelig. Men nå er Facebook vekk. Gone.

Er du ikke redd for å sprekke?

– Jeg har en gammel NOKIA-telefon i beredskap.

Hvordan er det med den konsentrasjonen, kommer den tilbake hvis man slutter?

– Ja, den kommer tilbake, og jeg tror det er raskere enn med heroin, selv om jeg har helt begrenset erfaring med den slags, altså. Men ja, du får abstinenser, og du må på avrusing.

Hvor lenge er det siden du slutta?

– Litt over ett år siden. Nå er jeg forresten livredd for å ta opp telefonen på bussen. Tenk om jeg blir gjenkjent, etter å ha gått ut offentlig og sagt at jeg har slutta. Det vil jo slå beina under hele konseptet.

Hvem var din barndoms helt?

– Oi, det kom sinnssykt uventa. Jeg var en sånn tegneserietype, så kanskje Grønne Lykt.

Ikke hørt om.

– Ta Morgan Kane, du. Han er litt barskere, det høres tøffere ut for en kontorrotte som meg.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– (Helt stille i andre enden …) Altså, det mangler jo ikke kandidater, men jeg må velge. Jo, jeg har kastet vekk masse tid på ting som ikke teller.

Kan du få litt angst av å tenke på hvor mye tid du har brukt på nettet?

– Ja, det er det ingen tvil om. Jeg får være glad jeg vokste opp da jeg gjorde, datautviklingen hadde jo nettopp startet da. Jeg hadde vært et lett bytte som 15-åring.

Mer fra Dagsavisen