Navn i nyhetene

Tror på danske tilstander

Sykkelsjef Morgan Andersson mener vi kan få København-stemning i Oslo om vi bare blir mange nok. Og slutter å sykle på rødt lys.

Hvem: Morgan Andersson (45)

Hva: Generalsekretær i Syklistenes Landsforening.

Hender det du blir forvekslet med han gamle hockeyspilleren, Morgan Andersen?

– Ja, det har skjedd flere ganger.

Det var litt forvirring på morgenmøtet i redaksjonen om hvem jeg egentlig skulle intervjue, skjønner du.

– Men det var meg du var ute etter, eller?

Jada. Du, jeg syklet til jobb i morges. Nedover Løkka, og bort Torggata. Sykkelfelt hele veien, masse syklister, nesten København-stemning. Men så er det ikke det likevel. Vet du hvorfor?

– Det er en blanding av gående, og mange som ikke tar hensyn?

Ja! De sykler på rødt, gir ikke signaler når de skal svinge, sykler forbi i høy hastighet. Det er helt usivilisert.

– Vi har en vei å gå. Nå er vi i en fase der det skjer mye. Det kommer flere og flere syklister, og flere kulturer og ulike grupper er representert i trafikken. Før var det kanskje flest lycrakledde menn på treningstur, nå sykler mange i tøyet man har på, tar det mer med ro og ser på livet.

En kollega av meg er helt imot alle regler, og sier at vi syklister skal være som små bekker?

– Nederlendere sammenligner faktisk syklistene med fugler i flokk. Det ser ut som kaos, men det er et indre, velfungerende system – og det er sjelden ulykker. Det handler også om sykkelkultur og sosial kontroll.

Ja, i København for eksempel, så kan du jo ikke sykle som en idiot?

– Nei, der får du høre det. Når massene kommer, blir det en sterkere indre kontroll.

Kan det bli København-tilstander i Oslo?

– Ja. Det handler om politisk vilje, og det handler alltid om infrastruktur. Mange opplever det som farlig å sykle i trafikken, når de ikke kan sykle på separate, sammenhengende sykkelveier.

Apropos farlig. Du var på P1 for å snakke om fyllesykling her om dagen?

– Ja, det kan vi på det sterkeste fraråde.

Enig. Jeg syklet i fylla da jeg var ungdom, det endte med hjernerystelse.

– Huff da. Det skjer en del ulykker, selv om det som oftest går bra.

Noe annet som er farlig. De elsparkesyklene. Hva synes du om dem?

– Med tanke på arealutnyttelse i by er mikromobilitet som dette et godt tilskudd. Hvis man bytter ut bilen med en elsparkesykkel, så er jo det bra for lufta. Men nå får vi en ny trafikkgruppe som skal bruke samme infrastruktur som de gående og syklende, og da får vi problemer. De er litt på veien, litt på fortauet og litt på sykkelveiene.

Men vi syklister, vi er imot elsparkesyklene, ikke sant?

– Det er ikke svart-hvitt. Men hvis du bytter ut sykkelen med en elsparkesykkel, så er jeg imot.

Bilen, den er vi i hvert fall imot?

– Sentrale områder i indre by bør prioritere gående, syklende og kollektivtransport. Vi må jo være på lag med dem som går også, de har jo ingen egen organisasjon.

Ja. Sånn plinging på gående på fortauet, det er en skikkelig uting!

– Norge er jo et av få land der det er lov å sykle på fortauet. Men det skal skje på de gåendes premisser. Å gi et lite pling, for å si fra at du har noen bak deg, det er god kultur. Men sånn plinging som betyr «løype, flytt deg», det er ikke greit.

Hvem var din barndoms helt?

– Jeg hadde et brennende ønske om å bli politimann. Det levde lenge, men på grunn av nærsynthet, tok jeg en helt annen vei.

Hvilken vei?

– Jeg er utdannet idrettspedagog, faglærer i kroppsøving, og har tatt hovedfag i organisasjon og ledelse.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kunne latt meg begeistre mer. Jeg er kritisk anlagt, og det er sjelden jeg blir fornøyd. På privaten skulle jeg ønske at jeg var mer tolerant, jeg mangler litt tålmodighet. Noen krangler med kona skulle jeg latt være. Og jeg skulle gjerne gitt andre mer kred og anerkjennelse og ros.

Det ble en skikkelig selvransakelse, det her?

– Ja. Og jeg vet godt om disse svakhetene mine, men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Mer fra Dagsavisen