Tripp-tripp-tripp det sa

Hvem: Anna Fiske (55)

Hva: Forfatter, tegneserieskaper, illustratør og billedkunstner. Har gitt ut boka «Hvordan begynner man på skolen?».

Hvorfor: Mandag er det skolestart.

«Skolestart er en stor overgang i livet, en av de første man husker», har du sagt. Men jeg husker ikke min første skoledag! Tror du det er noe galt med meg?

– Nei. Det er mange som ikke husker sin første skoledag, det har jeg oppdaget når jeg har spurt andre voksne om de første skoleminnene.

Husker du din første skoledag?

– Ja, men det var kanskje fordi jeg grudde meg veldig. Jeg synes de andre elevene var fryktelig store. Alle disse store menneskene, hvordan skulle det gå å være sammen med dem? Men jeg var et ganske engstelig barn, da.

Hva husker du da?

– Jeg husker duftene. Og en søt gutt med krøller og fregner. Læreren. Hun het Inga Bengtson, og var en trygg, eldre dame som vi kalte Frøken. På morgenen spilte hun orgel. Vi måtte håndhilse, og jentene neiet. Da skoledagen var slutt kunne vi si en setning til henne. Jeg brukte utrolig mye tid på å tenke ut hva jeg skulle si.

Anna på vei til skolen i førsteklasse. I hånda har hun sin første

 skoleveske, med et bilde av Snoopy på siden. I veska lå penalet, og en banan. Foto: privat. 

Les også: Nordmann i USA: – Uaktuelt å sende barna fysisk på skolen 

Var du en sånn som satt og tegnet i timene?

– Ja. Jeg drev alltid på med noe kreativt, og på videregående ble det bare mer og mer av det. Jeg hadde en streng naturfaglærer som en gang holdt opp noe av det jeg hadde tegnet foran hele klassen. «Og her sitter Anna og holder på med sin hobbyvirksomhet». Det var helt fryktelig.

Var det han som sa til deg at fantasien din kom til å forsvinne når du ble voksen?

– Nei, det var faktisk læreren vår i tegning. Men da tenkte jeg bare: Stakkars, det har skjedd med deg.

Bra det ikke skjedde med deg, da!

– Nei, det har jeg passet på, for det er en kraft.

Hvordan passer man på det, egentlig?

– Det er som en muskel, den blir mindre hvis du ikke bruker den. Så jeg bruker fantasien, er nysgjerrig, undrer meg, stopper opp. Det er som når barn går til barnehagen, veien er som et lite eventyr. Vi voksne kan jo ikke være helt sånn at vi løper rundt og roper «se på kråkene!», men vi trenger litt av den gløden, litt av den livsgleden.

Jeg leste at du har sammenlignet det med ekteskapet. At man må holde lysten og gleden i gang?

– Just det. Man kan ikke ta det for gitt. Min foreldre for eksempel, de var naturfaglærere, og jeg husker de lå og krabbet på bakken for å studere alt mulig rart.

Men tilbake til det med ekteskapet. En jeg kjenner omtalte deg og mannen din, Lars, som et idealpar, og at dere var et godt eksempel på livslang kjærlighet.

– Å, så gøy. Vi har vært gift i 25 år, og er det fortsatt. Så det er jo bra. Forholdet vårt bunner i et solid vennskap.

Flere tips til livslang kjærlighet?

– Ikke vær redd for å bli lei av hverandre. Nå som det har vært ferie, og man er sammen hele tida, så trenger man litt egentid. Og så er det ikke alt man trenger å ta opp, ikke vær så pirkete. Det har jeg faktisk skrevet et dikt om. Vent litt, så skal jeg finne det.

Det jeg først forelsket meg i med deg, stikker nå lenger og lenger ut til sidene, tar litt av solen,
irriterer og river. Jeg står med hagesaksen i hånden, ser på hele deg og tenker at der inne er du,
at det er din fulle rett å vokse videre utover og at det der rufset, det som irriterer, det som tar
solen, også det må jeg elske.

Å, det var fint, da. Hva het du før du giftet deg forresten?

– Hernborg.

Hvordan staver man det?

– Ja, nettopp. Det var det jeg var så lei av. Ingen skjønte noen ting. Så da tok jeg navnet Fiske jeg også, både Lars og barna våre heter jo det. Det er et bra navn, jeg kjenner meg som Anna Fiske.

Vi tar de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Sommerboken av Tove Jansson. Den leser jeg om og om igjen. Hver gang skjer det noe nytt, den vokser, og jeg vokser i den.

Hvem var din barndomshelt?

– Tante Agda. Hun var ikke tanta mi da, men en eldre dame som vasket hjemme hos oss. Jeg har skrevet en bok «Vaskedamen», som handler om henne og meg. Det føltes så enkelt å leve når man var Agda.

Les om boka her: Tegnet hverdagssorg

Hva gjør deg lykkelig?

– Da jeg var ung trodde jeg lykke skulle være noe veldig stort, som det å finne kjærligheten. Men den er ikke så stor, man kan finne den overalt. Nå sitter jeg her i treningstøy, og skal ut å gå tur her på Ensjø, langs E6. Det finnes lykke der, også.

Er det noe du angrer på?

– Sikkert veldig mye. Men angrer man ikke, så har man ikke prøvd. Egentlig burde man angre seg litt mer. Danse litt teit, ha på feil kjole. Det er lov å dumme seg ut.

Danser du med mannen din, da?

– Ikke hjemme, det blir for flaut, altså. Men vi danser sammen på fest.