Steffens elleville Munch-år

Steffen Kverneland (50)
Tegner
Utgitt «Munch» - tegneseriebiografi om Norges største kunstner

Din prisbelønte tegneseriebiografi om Edvard Munch selger som varmt hvetebrød, er lansert i Nederland, Tyskland og Norge - og Polen og Danmark står for tur. Hvordan oppsummerer du 2013?

- Et jubelår som har tatt fullstendig av med Munch-boka og promoteringen av den. Jeg skjønte ganske tidlig at boka traff ett eller annet. Dette er en «once in a lifetime-bok», og ikke den smal-båsen jeg pleier å havne i.

Hva tiltrakk deg med Munch?

- Det begynte da jeg var drittunge. Jeg var i den alderen da alle unge tegner. Jeg hadde talent for det, og fikk mye skryt. Jeg som trodde idealet var å tegne mest mulig likt et fotografi, ble bedt om å sjekke ut Norges beste tegner, Edvard Munch, og oppdaget abstraksjoner og forenklinger.

Hva særpreger Munchs ansikt?

- I utgangspunktet er Edvard Munch relativt billedskjønn. Det er kjedelig for en karikaturtegner. Jeg studerte ham, og så at han hadde en kraftig hake som jeg begynte å overdrive.

Du siterer Munch ordrett. Hvilke kilder har du brukt?

- Brevsamlinger, biografier, bøker og biblioteket på Munch-museet.

Hvorfor tror du at akkurat din Munch-bok har fått så god mottakelse?

- Jævlig kjipt spørsmål. Skal jeg være falsk beskjeden nå? He-he-he. Jeg er hylende inhabil. Mottakelsen har vært sånn drømmeaktig, jeg har måttet klype meg i armen. Akkurat som jeg har skrevet anmeldelsene sjøl, under pseudonym.

Du har jobbet med boka i sju år, hva har du lært om Munch?

- Som mange andre så jeg i starten bare et svart høl av lidelse, elendighet, død, motgang og misforstått geni. Som skygge uten lys, det ble et platt og unyansert bilde. Munch hadde masse energi, selvtillit, selv­ironi, mange venner, fikk stipender, ble innkjøpt og ble tidlig anerkjent. I en periode av livet tilhørte han en kunstnerkrets i Kristiania som dyrket dekadansen. Men seinere i livet lagde han også «Solen», livsbejaende ting. Motgang, angst, depresjoner og fyllenerver er en del av bildet, men ikke alt.

Det var enormt mye fyll og festing?

- Særlig til Munch var godt over 50. Det gikk over stokk og stein til slutt med delirium, avvenning og nerveklinikk i København. Etter det drakk han veldig moderat. Da ble bildene lysere og mer livsglade.

Hvorfor hang damene rundt ham?

- Munch var en flott mann, mystisk, litt sjenert. Han giftet seg ikke, fikk ingen barn og ville ikke ha kvinner for tett innpå seg. Han var jo arbeidsnarkoman og ville male døgnet rundt. Da var det greiere med hushjelper og bordeller, da får du både mat og sex og kan jobbe. «Jeg ville gå til en pike straks, for å høre hennes hjerte», skrev han. Han tegnet et portrett av seg selv på bordell på julaften.

Hva gjør deg lykkelig?

- Det skal ikke så mye til. Fravær av faenskap, så har jeg det bra.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Hvordan kroppen oppfører seg når jeg er fyllesjuk.

Er det noe du angrer på?

- Ja, masse. Noen feil gjentar jeg gjennom hele livet. Ubetenksomme ting jeg har sagt som har vært sårende.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Jeg vil ikke stå fast i heisen. Hvem jeg helst ville vært på pub med, er et mer naturlig spørsmål. Svaret er Lars Fiske, en nær venn og kollega som jeg har lagd flere bøker sammen med. Jeg kjenner at jeg må sprette en øl nå.

nina.johnsrud@dagsavisen.no