Sa nei til Breivik-biografi

I går kom Jens Breivik med bok om sitt forhold til sønnen. Trenger vi flere bøker om terroristen?

- Ja, vi trenger mange, selv om det kommer til å gjøre vondt. Store deler av det norske samfunnet ønsker at vi kunne stengt celledøra, kastet nøkkelen og glemt mannen. Men det er viktig å prøve å skjønne hva som skjedde 22. juli og hva som ledet fram dit. Men det er krevende og metodisk utfordrende å skrive om. Det er også grunnen til at jeg har sagt nei til å skrive en slags «biografi» om Anders Behring Breivik. Det ville neppe blitt en biografi i ordets rette forstand, men et dypdykk i hans oppvekst og liv fram til nå.

Har opplysninger i boka fått fram nye sider av terroristen?

- Det mest interessante er brevet Anders Behring Breivik sendte til sin far. Det er kanskje ikke fornuftig å gjengi absolutt alt, men raseriet og aggresjonen som kommer til syne i brevet, gjør at rustningen faller for første gang. Han har holdt fasaden i alle sammenhenger etter 2011, og vi har aldri fått noen glimt av hva som skjuler seg under denne fasaden. Jeg satt i retten i 10 uker, og lurte på hva som ville skje om vi så ham sint. Men det skjedde aldri.

Hva synes du om boka?

- Boka må tas for det den er: Et subjektiv og partisk innlegg fra en som har hatt begrenset kontakt med terroristen de siste 15-20 årene. Boka er verdifull som en av mange kilder, i et historisk perspektiv. Men det er ikke noe stort litterært verk.

Du har selv skrevet to bøker om det som skjedde 22. juli. Har du planer om flere bøker?

- Jeg jobber med min tredje bok om 22. juli-relaterte temaer, der jeg ser mer spesifikt på beredskapen gjennom 2000-tallet fram til 2011, og veien videre med tanke på den trusselsituasjonen vi lever i nå. Denne boken jobbet jeg på heltid i et halvt år før det smalt 22. juli.

Hvilken bok har betydd mest 
for deg?

- Jeg har tenkt litt på det spørsmålet. Svaret er boka til Bjørn Bjørnsen, «Det utrolige døgnet», som handler om minuttene og timene 9. april 1940, da Norge ble tatt på senga og angrepet av tyskerne. Boka ga meg gåsehud over hvor dårlig Norge var forberedt. Boka har nok påvirket retningen på min journalistiske karriere.

Hva gjør deg lykkelig?

- De sjeldne øyeblikkene hvor jeg som journalist bidrar til varige og positive endringer i samfunnet.

Hvem var din barndomshelt?

- Går jeg langt nok tilbake, så var jeg en ivrig leser av Hardyguttene. Og i en kort periode - må jeg presisere - var jeg medlem av Fantomklubben. Hans motto, «Hard mot de harde», er noe jeg prøver å være selv.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Min manglende evne til å begynne å leve et bedre liv, og trene mer. Jeg skulle gjerne ha redusert en lett voksende bilring. Det irriterer meg i hverdagen.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Spiser usunn man, og fordøyer en hel sesong av «House of cards» i løpet av et døgn.

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog mot?

- Alt som krenker de grunnleggende menneskerettighetene til andre.

Er det noe du angrer på?

- At jeg ikke reiste og opplevde mer, og at jeg ikke lærte meg flere språk enn engelsk.

Hvem ville du helst stått fast 
i heisen med?

- Her har jeg tenkt ut et ganske bra svar. Erling Borgen, Hans-Wilhelm Steinfeld og Märtha Louise. Det ville garantert ikke blitt kjedelig.

tom.vestreng@dagsavisen.no