#Rosastreikvinneren

Hvem: Paul Olai-Olssen (52)

Hva/hvorfor: Det streikende sykkelbudet fikk i forrige uke, etter nesten seks ukers streik, endelig innvilget kravet om tariffavtale for alle Foodora-ansatte.

Så kom dere altså i mål, da. Tariffavtalen er på plass. Hva føler du nå?

– Det vrimler med patetiske svar i hodet på meg. Det blir jo et slags antiklimaks når man har holdt på i fem uker. Jeg har tårer i øynene, og er stolt. Samtidig prøver jeg å forstå hva dette faktisk er, hva vi har oppnådd. Det er jo så mot alle odds, det vi har klart. Vi har ingen felles arbeidsplass, vi sykler alene. Det er ingen felles kultur, vi er i alle mulige aldere. Og så er det mange av oss som ikke har tradisjon for fagorganisering, kanskje snarere tvert imot, de har fryktet det. Den gjengen her har vi fått med oss, og den gjengen har stått på som bare det under streiken. Så hva jeg føler? Jeg er stolt.

Hvorfor gikk dere ut i streik?

– Vi ville ha den samme tryggheten som de fleste andre som jobber i Norge har: En tariffavtale, som gir forutsigbarhet og trygghet.

Dette var din første streik. Er det noe som overrasket deg underveis?

– Jeg har vært veldig selvstendig i mitt liv. At jeg skulle streike noen gang, hadde jeg aldri trodd. Men å se hva man gjennom den kollektive styrken kan oppnå, har vært en fantastisk reise, rett og slett. Og så tenker jeg litt lenger fram. Et ungt sykkelbud som har dette som deltidsjobb har fått en vanvittig lærdom med seg til senere i livet. Hun vet hva man kan få til med felles styrke. Det kan overføres til mange ting.

Du er blitt en slags kjendis – igjen, får jeg vel nesten si. Du var jo TV-kjendis med programmene «Paul padler ...» på TV 2 for ti år siden eller så. Tror du det hjalp gjennomslaget i offentligheten?

– Jeg tror at veldig få kobler min tidligere c-kjendisstatus til dette her. Men en aksjon trenger noen som kan stå fram og snakke klart og sterkt, det er viktig. [Klubbleder] Espen [Utne Landgraff] og jeg har fungert veldig godt sammen. Det er han som tenker og jeg som snakker, pleier vi å si. Han klarte visst å uttale i et intervjue at det var sykkelen sin og meg han ville stå fast i en heis med …

Du skal få det spørsmålet du også …

– Vi fikk testa det, faktisk. Vi var i en romslig heis, Espen, jeg og sykkelen.

Du ble litt høy på deg da du padlet på TV og folk kjente deg igjen på gata, sa du i et intervju under streiken. Kjenner du egoet vokse også denne gangen?

– Nå føler jeg at egoet mitt er linket til 250 andre, så det er en annen opplevelse. Denne ganger har jeg påvirket livene, direkte, til veldig mange som fortjener bedre kår. Og det er ting som først begynner å sige inn nå. Det har vi fått til!

For det dere har fått til her er større enn «bare» Foodora. Dere har organisert dere – og vunnet fram – som førstemann i «den moderne økonomien».

– Jeg blir glad av å lese hva sjefen i Foodora sier, at han er stolt av at de nå har en moderne tariffavtale. Når det skjer med Foodora, kan det skje med absolutt alle. Jeg har fått takke-sms fra enkelte politikere. Jeg har da takket for støtten, men også sagt: Nå er det opp til dere.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg har ikke følt meg lykkelig på mange år. Sist gang var da jeg skjønte at min reise til Færøyene og Island kom i boks. Da hoppet jeg i Tøyenbadet og svømte fem kilometer, omtrent det doble av hva jeg ellers har greid. Siden det har jeg ikke følt meg lykkelig, men veldig glad av og til. Lykkefølelse er for meg uforenlig med situasjonen kloden er i. Det er nok å slå på nyhetene for å bli deprimert.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg passer på å gjøre det på formiddagen, helst på hverdager. Når naboen er på jobb. Da kan jeg sette på hjemmekinoen på full guffe. Eller så legger jeg ut på sykkeltur.

Det var sånn dere klarte å organisere dere i Foodora, ikke? Ved at flere av dere syklet sammen?

– Vi fikk et kameratskap rundt sykkelen, ja, og skapte Riders Club Norway. Den sterke pådriveren, Even Hovensjø Olsen, dro til Göteborg på grunn av kjærligheten like før forhandlingene. Han fortjener å nevnes i denne sammenhengen, så det er fint om du får med navnet hans.

Hva går du i demonstrasjonstog mot?

– Mot urettferdighet. Uansvarlighet. Mot det meste som begynner på «u». Det trengs mange tog, dessverre. Så må jeg få med at jeg blir veldig inspirert av det Greta Thunberg gjør. Det er bare å legge seg i støvet av den jenta!

Så: Hvem vil du stå fast i heisen med?

– Vi har jo prøvd det ut, Espen og sykkelen hans og jeg. Det var en situasjon vi var veldig komfortable med.