Raste under sexdebatt

Hvem: Jostein Pedersen (58)

Hva/hvorfor: Journalist, forfatter og programleder i Radio Vinyl. DJ i Oslos Euro Zone under Pride.

Hva betyr Pride for deg?

– Det betyr mye jobb og moro. Jeg børster støv av Grand Prix-Jostein og kjører show i Euro Zone-teltet, der jeg ganske ubeskjedent må si at stemningen er best. Og så prøver jeg å få med meg spennende debatter.

Ja, og der går det en kule varmt av og til. Du gikk fra en debatt om sexarbeidere onsdag fordi du ble sint?

– Ja. Egentlig ble jeg mest lei meg. Det handlet om en pågående rettssak om en transperson som ble oppsagt fra jobben som servitør i Kristiansand fordi hun jobber som sexarbeider på fritiden. Utfallet kan sette presedens for hele verden, slik Henki Hauge-saken gjorde i 1988.

Hva var det som skjedde?

– «Ottar-gjengen» avsporte med sitt faste mantra om at sexarbeid er kvinnefiendtlig og ingen menneskerett. De overkjørte andre totalt uten å lytte til noen, minst av alt til kunnskapen som var til stede, altså sexarbeideren selv. Det er greit å være uenig, men måten de opptrådte på vitner om en sjåvinisme og et menneskesyn som jeg ikke ønsker å være en del av.

Pleier det å gå hardt for seg under Pride-debattene?

– Det er jo temperatur, folk tør å si hva de mener, fordi alle får komme til. Det eneste det skeive miljøet har felles er seksualiteten, derfor har man tillatt at folk er uenige, og man har tradisjoner for å lytte til hverandre, noe som både beriker deg og som du kan lære litt av. Når noen overkjører andre på den måten som det ble gjort på onsdagens møte, bidrar det bare til flere fordommer og mer negativitet.

Og ikke serverte de øl der heller?!

– Nei, og det hjalp jo ikke akkurat. Servitøren bød på vin, men da sa jeg klart ifra: «Kjære frue, jeg går ikke på homobar for å drikke vin!»

Regnbueflagget vaier over hele byen, på skoler, på Grønland politistasjon. Hva tenker du?

– Helt fantastisk, og man skjønner det er skjedd mye. Når du ser 300 flotte politifolk i full uniform gå i takt i paraden, og sykepleierne kommer med sitt trommekorps – da får jeg nesten tårer i øyekroken.

Hvem var din barndomshelt?

– Morgan Kane. Og bestefar. Jeg pleide å få Morgan Kane-bøkene hans etter at han hadde lest dem. Og på lørdager fikk jeg 25 øre så jeg kunne kjøpe den ene rekka på tippelappen hans, og så så vi tippekampen sammen.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da ligger jeg helst på sofaen og lytter til total stillhet. Når du jobber med musikk er ikke musikk det første du skrur på når du kommer hjem.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– At medisiner skal ut på anbud. Argumentet om at anbud gagner samfunnet er bare vrøvl. Det har vi sett eksempler på både når det gjelder ambulansetjenester og samferdsel. Anbud fører med seg ekle undertråder der det offentlige lefler med legemiddelindustrien som stort sett er privat for å gjøre det lønnsomt. Men, pasienter skal ikke lønne seg, folkehelse er ikke business.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– En kjekk heismontør i et litt røft arbeidsantrekk.