Pernille Radeid fikk kritikk for å lede krim-podcast som kvinne

– Jeg fikk pepper i starten fordi mange mente det burde vært en mannstemme som leste og ikke meg, sier Pernille Radeid i Truecrimepodden.

HVEM: Pernille Radeid (33)
HVA: Forfatter og skribent i True Crime Norge AS og leder «Truecrimepodden» og «Skrekkpodden» og «Synderne». 

Hei! Jeg er litt trøtt i dag, beklager. Men det er din skyld...har ligger og hørt på skrekkpodden «Synderne», skjønner du.
– Takk, det er hyggelig å høre. Når folk forteller oss at de ikke fikk sove etter den og den episoden, da føler jeg at jeg har gjort noe rett. Får du ikke sove fordi du blir redd?


Ja, og jeg tilhører typen som liker å bli litt skremt så det er både godt og vondt...
– Ja, det er jo akkurat sånne som deg vi ønsker å nå. Det er noe deilig med å være litt redd, det er veld derfor mange av oss elsker å se på skrekkfilmer også.  


Blodtørste, historiske personer som Vlad Tepes og Charles Manson er superstjerner i populærkulturen, hvorfor er vi så fascinerte av dem tror du?
– Jeg tror vi fascineres av det ekstreme i historiene. Vi i vår del av verden har det stort sett godt og trygt, så kanskje vi søker noe annerledes? Før i tiden var det jo vanlig å møte opp på offentlige henrettelser, så det ligger i oss fra gammelt av. Dette ville vi aldri gjort i dag, men det er kanskje noe av det samme når vi tiltrekkes av det morbide.


Kriminalgåter fra nær historie er også blitt gigastort – hva kjennetegner en god true crime-pod?
– Etter min mening skal en god true crime-podcast børste støv av litt ukjente og gjerne uløste saker, og ha med såpass mye detaljer at lytterne får med seg hele historien. Mitt inntrykk er at folk vil ha gode historier med mye fakta og mindre rundsnakk - litt annerledes historier enn bare den «jevne seriemorder», om jeg kan bruke det uttrykket.


Hva slags tilbakemeldninger får du?
– Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke kan legge inn mine egne meninger om de sakene vi tar opp, hvem jeg tror er morderen og så videre. Jeg gjør meg nesten alltid opp en mening, men ville aldri sitte og synse om det i en sending.

 
Hvilke podcaster hører du på selv?
– Det går mye i true crime og horror, men dette året har jeg vært mye oppe om natten med en liten baby, så jeg har ikke vært like tøff på dette universet i det siste. Hører en del på lydbøker som ikke er så skumle.


Hva er den beste true crime-podden du har hørt?
– Min aller største favoritt er den australske «Casefile True Crime» - med ukjente historier, og en forteller som går rett på sak. Fortelleren har en flott stemme, som også er veldig viktig.

Jeg er fascinert av stemmen din, en lys stemme som forteller mørke historier gir ekstra frys på ryggen...
– Takk! Jeg fikk litt pepper i starten fordi mange mente det burde vært en mannstemme som leste på truecrimepodden og ikke meg. Nå forventer jeg ikke at alle skal like stemmen min, men at det ikke skulle kunne være en kvinne som leste syns jeg er veldig rart. Det er tross alt historien som er stjernen.


Seriøst? Stemmen din funker i hundre, den. Skikkelig creepy, faktisk.
– Det er veldig godt å høre, for i starten fikk jeg faktisk såpass mye kritikk at jeg fryktet at dette ikke kom til å funke. Men nå tror jeg folk har vent seg til at det er en kvinnestemme som forteller.

Radeid fikk kritikk fordi noen mente en kvinnestemme ikke passet i en krimpod. Foto: privat


I spillefilm blir vi litt sure om vi ikke får noen løsning på i historien, mens true crime preges av uløste saker. Hva er det med disse krimgåtene som fenger?
– Det er det ukjente fenger, at hele plottet er åpent for tolkning inviterer til at man går rundt og grubler og diskuterer oss i mellom. Jeg tror vi har godt av noen mysterier innimellom.


Har journalister tilgang til mer materiale fra såkalte cold case-saker nå enn tidligere?
– Definitivt. Og jeg tror også at det er blitt mer sosialt akseptert å være interessert i true crime nå enn før. det var populært tidligere også, men nå som så mye er digitalisert er informasjonen mer tilgjengelig. Jeg tror mer fokus også kan være positivt for uoppklarte saker, fordi man når fram til flere som kanskje ikke har villet dele informasjonen de sitter på tidligere. Om en uoopklart sak løses blir jeg så glad, både på de pårørendes og på samfunnets vegne.

Hvilke etiske utfordringer er det å lage denne typen underholdning?
– Det er viktig å følge Vær varsom-plakaten, spesielt i saker vi tar opp i Truecrimepodden. Jeg forteller om det verste som har skjedd i noens liv, og da skal man behandle alle involverte med respekt, både ofrene, de pårørende, gjerningspersonen og også gjerningspersonens familie. Alle skal føle at saken er representativ for det som skjedde slik det kom fram i en eventuell dom.  Gudskjelov har jeg fått gode tilbakemeldinger fra pårørende i både norske og svenske saker, at de synes de ble framstilt på en bra måte enten de ønsket å medvirke eller ikke.

Les også: Språkdirektøren forklarer


Hvor ferske kan kriminalsasker vær før du kan lage en podcast av den?
– Om det er en fersk sak bør saken ha vært gjennom rettsystemet og helst ha en dom i saken. For eksempel er det mange som tar opp denne forsvinningssaken fra Lørenskog, men det blir jo bare spekulasjoner og beskyldninger uten grunnlag og det syns jeg ikke har noe for seg å lage podcast av. Sånne saker synes jeg må vente i flere år.


Hvilke hendelser fra virkeligheten kunne du drømt om å lage podcast av?
–  Åh, mange! Palmedrapet kunne vært superspennende å dykke ned i. Nå kom det riktignok en halvhjertet oppklaring på det som virkelig ikke holdt vann, kanskje det var for å legge lokk på historien? Den uløste saken om den såkalte Zodiac-morderen frister også, og selvfølgelig skulle jeg gjerne visst hvem Jack The Ripper var.


Du ga opp en fast jobb for å satse på podcast, når ble du hekta?
– Som barn! Vi var heldige og fikk disse amerikanske Discoverykanalene veldig tidlig, og som barn satt jeg oppe om natten og så på direktesendte rettssaker, et program som het FBI Files, alt jeg kom over.


Før dagens true crime-bølge ble denne typen programmer og bøker regnet å være på linje med såkalt kiosklitteratur?
– Ja, og jeg tror ikke jeg fortalte det til noen at jeg var så opptatt av det, jeg skjønte at dette ikke var regnet som spesielt bra. Gudskjelov har det endret seg.

Les også: Legger ned etter 140 år


Du skriver krim også?
– Ja, både skjønnlitterært og ekte krim. Virkeligheten overgrå dessverre fiksjonen.


Som liten, var du et sånt barn som alltid satt og heiet på heksa, trollet og de onde stesøstrene?
– Overraskende nok var jeg en som heiet på de snille. Jeg elsket «Skjønnheten og udyret» og tror jeg heiet på kjærligheten framfor alt.


Jeg liker å høre podcast på senga om kvelden, en kollega av meg liker å ligge å høre i badekaret. Hvor pleier du å lytte til podcast?
– Før var det på trikk og buss. Mens nå er det mens jeg går trilletur, bretter klær, rydder leker etter at datteren min har lagt seg. Det blir fem minutter her og fem minutter der.


Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg skeier desverre ikke ut så mye lenger. Men i høst dro vi tre venninner, alle sammen småbarnsmammaer, på spa for å hygge oss og få en full natts søvn. Så vi drakk sjampagne, spiste god mat og la oss klokka 22.00. Desverre hadde jeg glemt brystpumpen min hjemme og fikk ikke sove mye den natten. Så den utskeielsen straffet seg.


Hvem var din barndomshelt?
– Jeg var veldig fan av Bjørn Dæhlie etter OL på Lillehammer. Jeg fikk en signert plakat, den var så fin at jeg ikke torte henge den opp engang.


Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Leif G W Persson, selveste «mister true crime». Jeg er vokst opp med hans stemme og fortellinger om true crime på tv, så han er en av mine store helter. Håper på å få møte han en gang.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!