– Nå kan jeg senke skuldrene

Hvem: Morten Viskum (54)

Hva/hvorfor: Kunstnerisk leder ved Vestfossen Kunstlaboratorium som nylig åpnet for sesongen.

Hva vil publikum få se?

– I år blir det mye nytt. For første gang møter man et kunstverk på utsiden av bygningen. Det er en del av hovedutstillingen som heter Kubatana som er en utstilling med afrikansk samtidskunst.

Hvorfor afrikansk samtidskunst?

– Vi prøver å variere litt med tanke på hvordan vi lager utstillingene. Noen ganger låner vi inn fra samlinger, andre ganger er det spesielle temaer. Tidligere har vi hatt britisk kunst og sørkoreansk kunst som tema. Denne gangen ville vi presentere et helt kontinent og har invitert en kurator som skal speile den afrikanske samtidskunstscenen. Der har vi truffet veldig riktig. Mye spennende skjer i afrikansk samtidskunst, og lille Vestfossen er den som tar tak i dette så stort omfang først.

Hvordan opplever du den afrikanske samtidskunsten?

– Det som er veldig spennende når man reiser rundt i en del av landene som ligger langt fra Europa og Norden, er at mange kunstretninger er påvirket av vestlig samtidskunst. Det er det for så vidt også i denne, samtidig som du kan fornemme at dette faktisk kommer fra et annet kontinent og andre land. Jeg synes det er ekstra spennende at du kan se at det er litt annerledes.

Vestfossen Kunstlaboratorium fronter først og fremst samtidskunst, men nå skal også Frits Thaulow (1847-1906) være representert. Er det noen spesiell grunn til det?

– Det er også en av de tingene vi gjør for første gang, at vi går tilbake i tid. Dette er en utstilling jeg har tatt initiativet til og presenterer på Galleri Star, et eget utstillingsrom i den nye etasjen. Foranledningen var at jeg fikk en henvendelse fra en kunsthandler som hadde fått tilgang til et veldig spesielt maleri fra Hokksund, malt av Frits Thaulow. Dermed tok jeg en telefon til Sparebanken Øst, ettersom jeg tenkte maleriet var midt i blinken for dem, og nå har de kjøpt det og låner det ut til oss og har gitt et betydelig sponsorbeløp til kunstlaboratoriet for å lage denne utstillingen. Den er mer kostbar å lage i år enn noen gang før.

Hvor kostbar blir den?

– Det har vi ikke helt oversikt over ennå.

Les Lars Elton: Lille Vestfossen ved Drammen er midt i de internasjonale trendene (Dagsavisen+)

Det siste året har du tatt en litt mer tilbaketrukket rolle som kunstnerisk leder for Vestfossen Kunstlaboratorium, og ikke som daglig leder, som du tidligere har vært. Hvordan har det vært?

– Det har i utgangspunktet vært målsetningen i alle år å ikke bruke så mye tid på administrasjon, men å heller jobbe i kulissene og bruke mer tid på egen kunstnerisk virksomhet. Døgnet har ikke flere timer for meg enn for andre. Det har ligget i kortene at jeg bare skulle være daglig leder de første årene, men så gikk det fem år, så ti år, så 15. Nå kan jeg senke skuldrene litt. Det ser ut til at alt det vi har gjort, har medført at vi har sikret at driften er bærekraftig.

Du er årlig i Paris og får støpt en ny figur av deg selv. Du har blant annet vært både Trump og Kim Jong-un. Hva kan du si om årets figur?

– Den er fortsatt i Frankrike og kommer i løpet av sommeren. Hvor den skal vises første gang er ikke helt bestemt. Kim Jong-un og Donald Trump skal til Portåsen 12. mai, men det er min utstilling som ikke har noe med kunstlaboratoriet å gjøre.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Mitt navn er Asher Lev» av Chaim Potok.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å kjøre over bygda og se utover Vestfossen og sentrum og fabrikken hvor atelieret mitt ligger. Så har jeg rukket å bli bestefar og har fått meg en ny assistent: Kaia på tre år.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er interessert i litt for mye. Jeg har litt for mange baller i lufta. Samtidig er det også en av de tingene jeg liker best ved meg selv.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg er glad i god mat og god vin.

Er det noe du angrer på?

– Nei, det er vel en av de få tingene jeg ikke er flink til – å angre på noe. Alt henger sammen med alt. De tingene man burde ha angret på, har ført noe bra med seg likevel.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Unni Askeland, min gode kollega og venninne. Da hadde tida gått.