Navn i nyhetene

– Må kjøre min stil

Kari Andreassen har overtatt sjefsstolen etter omstridte Astrid Søgnen.

Hvem: Kari Andreassen (50)

Hva/hvorfor: Konstituert direktør i Utdanningsetaten i Oslo etter Astrid Søgnens turbulente avgang i fjor høst.

Først og fremst gratulerer så mye med ny jobb!

– Jo, mange takk for det.

Hvordan har den første tida vært?

– Det har vært positivt. Jeg har blitt tatt veldig bra og åpent imot av mine nye kollegaer her på Helsfyr. Jeg fikk til og med på min første arbeidsdag være ute på skolebesøk på Apalløkka skole hvor jeg fikk møte dronningen av alle mennesker.

Du verden, ikke verst første dagen?

– Nei, det var jo både overraskende og veldig hyggelig. Jeg må si at Sonja er et veldig engasjert og positivt menneske. Hun virket genuint interessert i det som skjer i skolene.

Det har jo skjedd ting i Utdanningsetaten siste tida. Hvordan har det vært å komme inn med det bakteppet?

– Det er jo ikke til å stikke under en stol at det har vært en vanskelig tid i etaten, og det blir helt klart en utfordring å bygge opp tilliten mellom embetsverket og den politiske ledelsen. Jeg tenker at dette først og fremst handler om god kommunikasjon og om å anerkjenne den politiske ambisjonen. Og skape et klima der man kan snakke godt sammen igjen og ha tillit til hverandre. Ikke bare gjennom de nødvendige og formelle samtalene, men også at vi har et generelt godt miljø.

Hvordan opplever du ditt eget forhold til politikerne i byen?

– Jeg opplever at jeg har en god relasjon både til byrådet og til de som jobber i etaten. Jeg hadde egentlig forventet at det skulle være mer spent enn det faktisk har vært.

Du tar jo over etter en leder som har sittet i 18 år. Hvordan er det å komme inn som ny i et system som er så sterkt preget av en annen?

– Egentlig så tenker jeg ikke så mye på det. Jeg er nødt til å gå inn med mine erfaringer og kjøre min lederstil. Jeg må ha tro på at det vil fungere, eller så hadde jeg ikke sagt ja til stillingen.

Hvordan er det for kollegaene å få en ny sjef etter så lang tid?

– Med alt oppstusset som har vært i høst, så virker det på meg som at folk nå er klare for å legge dette bak seg og se framover. Jeg har inntrykk av at det er en positiv innstilling i hele etaten.

Hva blir den viktigste saken for deg i 2019?

– Det er vanskelig å peke på en enkelt sak, men elevenes generelle trivsel og skolehverdag blir jo det viktigste. Hvis jeg skulle peke ut noe, så er det fullføringsprosenten på videregående. Her har vi tverrpolitisk enighet om at denne må bli enda høyere.

Over til det faste, hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leser dessverre for lite bøker. Det blir mye aviser og jobbpapirer, men boken til Jon Gangdal om Christoffer-saken, «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», rørte meg dypt.

Hva gjør deg lykkelig?

– Egentlig bare det å tenke på hvor fantastisk privilegert jeg egentlig er generelt i livet mitt. Og en god natts søvn. Det å ta med seg overskudd inn i arbeidsdagen er fantastisk deilig.

Hvem var din barndomshelt?

– Det var nok tante Harriet. Harriet Andreassen. Hun var statsråd i både Nordli og Brundtlands regjeringer og var min helt. Tante Harriet skapte mye engasjement hos meg og gjorde at jeg ville bli statsminister. Det ble jeg ikke, men engasjementet er med.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg fortsatt ikke har pælma «flink-pike»-syndromet på båten. Alltid skal jeg liksom smile pent om det så er på jobb eller privat. Men jeg prøver så godt jeg kan å bli kvitt det.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det er sjelden. Blir mye hverdagskos med mat og familie. Men en hel plate sjokolade skjer en sjelden gang.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det er veldig lite meg å gå i tog, men en eller annen voldsom urettferdighet mot barn er det som kanskje kunne fått meg ut i gatene.

Er det noe du angrer på?

– Av de store langsiktige valgene er det ingenting. På kort sikt angrer jeg på småting hele tida.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Noen av de jeg vokste opp med som ble mobbet. Jeg gjorde det ikke selv, men jeg ville unnskyldt for at jeg ikke sto opp nok for dem.

Mer fra Dagsavisen