Knut Nærum og det femte bud

– Jeg lemper de riktige meninger ut, og så holder jeg de gale for meg selv. Det er dette vi kaller dannelse, sier komikeren som er aktuell med ny bok.

Hvem: Knut Nærum (59)

Hva: Komiker, forfatter og tegneserieskaper.

Hvorfor: Har akkurat sluppet barneboka «Frinken Fopp», som han har skrevet sammen med Bjørn Ousland.

Frinken Fopp? Hvem er det?

– En gutt som er veldig glad i å hoppe i pytter, har de lengste beina på skolen og er ualminnelig glad i fluer. Han føler han ikke passer helt inn.

Det kan skje den beste.

– Ja, han lurer på om det kan ha noe med faren å gjøre. Han stakk av da Frinken var liten. Men så finner han et bilde av moren sin ved siden av en frosk. Og Frinken skjønner at dette er far min.

Oj. Frinken er født sånn, med andre ord. Ikke blitt sånn?

– Ja, han er nok det. Men dette dreier seg vel mer om bindestreks-identitet. Hvor norsk er du hvis du har foreldre fra utlandet? Kan du være både fra Finnmark og Bømlo? Kan du like både å spille fløyte og drive med bryting? Man tror ofte man må velge, men man må jo ikke det.

Man kan for eksempel være både barnebokforfatter og komiker?

– Ja, for å ta et annet helt tilfeldig eksempel. Jeg tror det er mulig. Men det er jo en viss bevegelse mot absolutter og fløyposisjoner. Denne boka slår et slag for ja takk, begge deler.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ville Frinken gått i Black Lives Matter-demo, sjøl om det er pandemi?

– Han ville vært der og hoppa høyt. Grønne liv betyr også noe!

Hva med statuer av Holberg og Churchill, ville han vært med å rive dem?

– Ja, hvis de hadde drenert sumper og virkelig gjort det vanskelig å være frosk før i tida, så ville han sikkert det. Men det er jo ikke godt å si. En bok har en forside og en bakside. Alt etter det blir spekulasjon.

Hva har han med Zinken Hopp å gjøre?

– Ingenting.

Jammen ... jammen ...

– Nei, men Zinken Hopp er jo det flotteste forfatternavnet noensinne. Og Trollkrittet er jo Norges Alice i Eventyrland. Så hvis det er noen som tenker på Zinken Hopp og blir nysgjerrig, så er jobben vår gjort.

Ok. Hva driver du med ellers for tida?

– Jeg skriver mye teater. Og så har jeg tre bøker i år. Frinken Fopp med Bjørn er den ene, en annen er en tegneserieroman med Karstein Volle. Og så holder jeg på med en roman i en rekke. Ti forfattere har tatt for seg hvert av de ti bud. Så jeg kommer med en bok til høsten om ett bud.

Les også: Nærum i kjelleren

Hva er ditt favorittbud?

– Jeg synes det med å ikke slå i hjel har mye for seg. Jeg setter pris på å ikke bli slått i hjel. Der har vi mye å lære, både politi og vanlige folk.

Skjønner!

– Og så skriver jeg manus til en dukketeaterforestilling om satire i Weimarrepublikken.

Nei, nå bare tuller du?

– Neinei. Dette er bra saker. Maja Ratkje og Poing er inne! Du kan søke det opp på Kulturrådets nettsider.

OK, nå faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Redderen i rugen.

At det var?

– Av Salinger.

Aha, Catcher in the Rye?

– Ja, den het egentlig «Hver tar sin, så får vi andre ingen». Redderen er jo litt rart, vi har ikke det ordet på norsk. Det var den boka som sa til meg at det er helt greit å være lei seg og være utafor. Og det går an å komme seg gjennom det.

Hva gjør deg lykkelig?

– Vår. Bading.

Er du sånn som hopper fra tiern og lever det glamorøse livet?

– Nei da, motsatt. Jeg er en sånn som ræver meg forsiktig utti. På rumpa ned svaberget, som en larve.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg begynner å få sånne gubbemeninger. Skulle ønske jeg var litt bedre på å være med på det som er nå.

Hva er din mest gubbete mening, da?

– Haha, nei, jeg lemper de riktige meninger ut, og så holder jeg de gale for meg selv. Det er dette vi kaller dannelse.

Er det noe du angrer på?

– Jeg skulle nok ikke sagt ja til å opptre med Tanga-kavalerene på Parketatens julebord i Kristiansand. Ja, og å forsøke å underholde Schibsted-styret i Fritidsparken. Det var vel den fulleste gjengen jeg har forsøkt å snakke til. Det var selsomt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg har faktisk vært i denne spalten før! Og jeg mener jeg var den første som sa «En heismontør». Den er min.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen