Øystein Dolmen. FOTO: MIMSY MØLLER

Klar for nytt møte

«Hver gang vi møtes»-gjengen skal møtes igjen. På Norwegian Wood.

Øystein 
Dolmen (65) Musikant

Spiller med de andre i «Hver gang vi møtes» på Norwegian Wood torsdag.

Hvordan blir det å møte «Hver gang vi møtes» igjen?

- Det blir veldig spennende. Nå skal vi stå sammen på scenen samtidig, det har vi ikke gjort før, og å gjøre det for et publikum er også en helt ny situasjon.

Hvordan er opplegget?

- Det blir en del fellesnummer og noen hver for oss. Vi går litt inn og ut av scenen og heier på hverandre.

Er det bare denne kvelden?

- Ingen av oss har lagt noen planer. De fleste av oss er ute på veien og har sine egne karrierer å ta vare på. Skal vi gjøre mer, må vi også forte oss før neste runde er ute. Da er det de nye som får oppmerksomheten.

Dere spiller jo før Bryan Ferry 
torsdag? Har du noe forhold til ham?

- Han er en fantastisk artist. Det er en stor ære å stå på scenen før ham. Det er litt dumt at han kommer etterpå. Det hadde vært snedig om han hadde vært med i showet vårt. Vi er jo så mange at vi hadde ikke merket om det kom én til.

Har du vært på Norwegian Wood før?

- Jeg har aldri vært på festivalen, men jeg kjenner Frognerbadet godt. Amfiet er tett og intimt, med plass til uhyggelig mye folk.

Er det så uhyggelig?

- Nei, adjektiver fra min side skal du alltid ta med ei klype salt. De renner ut av meg.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Jeg setter mest pris på bøker som fyller meg med inspirasjon og undring. Jon-Roar Bjørkvolds «Det musiske menneske», Freddy Silvas bok om kornsirkler, og ikke minst John Mitchells nydelige akvarellillustrerte bok om hvordan verden er skrudd sammen. Likevel synes jeg ikke det er så lenge siden Hardyguttene og Vill Vest.

Hva gjør deg lykkelig?

- Utsikten utover fjell og vidder, etter en god tur på silkeføre i nydelig senvintersol.

Hvem var din barndoms helt?

- Læreren på barneskolen leste høyt om oppfinneren Edison. Han lot ikke mangelen på optimale forhold stanse seg. Senere ble jeg dypt imponert over suksessen til Bob Dylan. Da hørte jeg bare den fæle stemmen, og så ikke geniet. Han ble derfor en døråpner for meg inn til min egen sangerkarriere.

Hva misliker du mest med deg selv?

- Jeg er ikke flink til å hive ting og bli ferdig med det. Flyttebyrået sa nettopp, bak ryggen min, at jeg hadde det jævligste flyttelasset de noen gang hadde opplevd.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Det er et dumt spørsmål. Man skeier da ikke ut hvis utskeielsen er nøye planlagt? Når man skeier ut, er det ettertida som forteller historien. Av og til får jeg også høre den selv.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

- I studietida min gikk vi i demonstrasjonstog et par ganger i uka. Det var ikke noe offer, men en måte å styrke troen på viktige ting på. Samtidig som man signaliserte til offentligheten at kommerspressen ikke forvalter ytringsfriheten helt alene.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Alle kollegene fra «Hver gang vi møtes». Og musikerne i bandet. Med instrumenter. Og forsterkere.

- Og publikum?

- Ja, vi hadde jo vært verdensmestre i heismusikk.

geir.rakvaag@dagsavisen.no