– Ikke en kjempeerfaren rettsguru

Ane Hem var ikke helt fornøyd med egen innsats etter sitt første oppdrag som rettstegner. – Vi dekket det, men jeg klarte ikke få helt tak på om vi hadde gjort den jobben ferdig.

Hvem: Ane Hem (40)

Hva: Rettstegner, nå ute med boka «Ett spørsmål om skyld» der hun går dypere inn i flere saker. 

– Hva prøver du å gjøre med denne boka?

– Jeg prøver å dokumentere og vise fram det samtidige rettsvesenet, som et vitne. Jeg har et blikk på det som rettstegner og er uten agenda. Jeg prøver å dokumentere, men samtidig er det en fortellerstemme i boka når jeg synes det er viktig for leseren å vite når jeg blir påvirket av det jeg opplever. 

– Hvor lenge har du jobbet som rettstegner?

– Jeg startet med det i 2014. Jeg er ikke en kjempeerfaren rettsguru. Jeg tar med meg leseren inn med et ganske friskt blikk, og jeg later ikke som om jeg er en allvitende forteller på noen som helst måte. 

Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)

– Hvilken var den første saken du dekket som tegner?

– Den er ganske kjent. Det var et drap på et barn. 

– Hvordan var det?

 Det var selvfølgelig sterkt. Det var en grusom sak, men samtidig ble jeg positivt overrasket over hvor ryddig alt var. Det var godt å se hvor ivaretatt alt ble i rettsprosessen. Men jeg er kanskje litt mindre imponert over jobben jeg gjorde selv. 

– Hvorfor det?

– Det å tegne er helt greit. Men jeg opplevde at da vi var ferdige med å fortelle hva som hadde skjedd i barnedrapet, så hadde vi ikke sagt noe om noe som kunne hjelpe til å forebygge. Dette var én enkelt historie og én enkelt sak, men det er samtidig noe som gjentar seg. Vi dekket det, men jeg klarte ikke få helt tak på om vi hadde gjort den jobben ferdig. Samtidig er det vår jobb å dokumentere, ikke fortelle folk hva de skal gjøre etterpå. 

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Du forteller at du i boka har dekket en barnevernssak i sin helhet. Hvordan er det å dekke en barnevernssak kontra en krimsak?

– Jeg jobber annerledes når jeg dekker en stor sak, for eksempel Ludvigsen-saken, der jeg hadde rollen som tegner. Jeg tar inn saken og går rundt og småprater med aktørene, men jeg har ikke noe ansvar for å formidle tekst. Da kan jeg bare se. Med barnevernssaken i forbindelse med denne boka har jeg hele ansvaret for alt som fortelles. Da leser jeg meg opp mye mer enn hvis jeg bare skulle tegnet noen.

Ane Hems tegning av Svein Ludvigsen i Nord-Troms tingrett i juni i fjor. Foto: Ane Hem/NTB scanpix

– Er det en tegning som stikker seg ut som den mest krevende du har laget? 

– Jeg synes det mest krevende er når du ikke kommer til. Hvis det er en lukket prosess får jeg ikke dokumentert noen ting. De mest krevende prosessene er de som ikke blir fortalt. 

– Hvordan avreagerer du etter tøffe rettssaker?

– Jeg snakker med venner og tar en øl. Det er ikke alltid jeg kan fortelle alt jeg har sett, men som regel er det et etisk dilemma man kan snake om på generell basis. Etter hele denne store boka var egentlig planen å avreagere med å være veldig sosial og reise masse. Det blir det ikke noe av. 

– Til noen av de faste spørsmålene våre: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det var vanskelig! Men kanskje det er en av de første bøkene jeg leste. Det var et uhell, jeg var liten og snoka i bokhylla på egenhånd. Da leste jeg «Fluenes herre» som seksåring, den var så visuelt skrevet. Men alle bøkene har betydd mest for meg, jeg elsker å lese!

Lest denne?: Leser fra «Helvete» – litteraturen tar etter Brakkesyke (+)

– Hva gjør deg lykkelig? 

– Jeg er vel lykkelig når jeg akkurat har lagt ut på en reise eller når jeg har stått opp og forsøkt å surfe en bølge. Noe litt eventyraktig, vil jeg si. Jeg reiste mye før jeg fikk barn, og jeg savner det å bare legge ut på noe og ikke vite helt hvor man skal. 

Rettstegner Ane Hem fra rettssaken mot Janne Jemtlands da drapstiltalte ektemann i november 2018. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

– Hva misliker du mest med deg selv?

– Jeg misliker at jeg ikke har mer sinnsro. At jeg ikke klarer sitte stille og være fornøyd med øyeblikket. Jeg må alltid vite mer, utforske mer. Det er positivt også, men jeg er rastløs. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var det. 

– Hvem vil du helst stå fast i heisen med? 

– Det er mange, men egentlig bare en av gangen! Kanskje Eliezer Yudkowsky, som jobber med å utvikle etikk for kunstig intelligens. Han jobber med problemstillingen hvordan utvikle en vennlig kunstig intelligens, og tar på den måten tak i etikk med en helt ny og praktisk innfallsvinkel.