– Hylekor er veldig skumle

Anki Gerhardsen frykter at sympati senker terskelen for å identifisere i pressen.

Anki Gerhardsen (50)

Journalist og teaterkritiker

Skrev kronikk i Aftenposten, hvor hun klager flere medier inn for PFU etter å ha identifisert en professor som sendte seksuelt ladede meldinger til unge kvinner.

Hva slags reaksjoner har du fått på kronikken din?

– Både og, men jeg har fått veldig mye positiv respons. Jeg ser at mange mennesker som er opptatt av samfunnssamtalen gir tommel opp. De opplever dette som over streken. Det er uansett viktig å diskutere hvor grensene går, når det er riktig og ikke riktig å identifisere.

Hvorfor er dette med identifisering så viktig?

– Etter digitaliseringen vil en identifisering feste ved mennesket for evig og alltid. Det skal være særlig alvorlige forhold før man tar det steget. Jeg syns ikke forbrytelsen her står i forhold til straffen.

Du advarer mot det du kaller "gapestokkmentalitet". Hva legger du i det?

Identifisering i pressen skal aldri handle om straff, det skal skje fordi man mener det er av stor samfunnsmessig interesse. Vi må ikke gi etter for folkedomstol-mentaliteten vi ser i sosiale medier. Det er så mange som hyler i kor og sånne hylekor er veldig skumle. Siden sosiale medier er et uregulert felt er det desto viktigere at pressen opprettholder en høy etisk standard.

Opplever du mediene som mer villige til å identifisere i denne typen saker?

– Jeg er i hvert fall redd for det. Jeg tror at i tilfeller hvor det er naturlig å føle sympati, så synker terskelen. Det er noe med akkurat dette temaet, vi er veldig opptatt av uønsket seksuell oppmerksomhet. Vi må passe på at det ikke bikker over i moralisme. Jeg tviler ikke på at det er ekkelt å få sånne meldinger, men vi snakker ikke om trusler eller fare for overgrep. Man må passe på proporsjonene her.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Tragediens fødsel» av Nietzsche. En fryktelig tung bok som jeg aldri hadde lest hvis den ikke var pensum på kunstkritikk. Den lærte meg at det destruktive og ville er en helt nødvendig del av kunsten og livet.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg har en velutviklet evne til å glede meg intenst over små ting, til tross for at jeg tidvis er ganske dystopisk.

Hvem var din barndomshelt?

– Det tror jeg var storebror og storesøster som jeg hadde et evig og ofte uforløst håp om å henge med.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Mange ting. Jeg er ganske selvkritisk. Det er innimellom litt slitsomt, særlig tidlig om morgenen.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da inviterer jeg til sildesalong med masse akevitt.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Veldig lite. Flokker som roper i kor syns jeg er veldig skummelt, da vil jeg heller skrive en kronikk.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke ventet med å publisere kronikken til etter ferien var over.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det måtte vært en anestesilege med full medisinkoffert, for jeg ville fått full panikk. Jeg er litt redd for heiser og tar helst trappa.