Gir ungene film fra sør

Plutselig er det barnefilm midt på Youngstorget. Hva foregår?

Hvem: Ingrid Sølverud (39)

Hva: Daglig leder i Film fra Sør-festivalen

Hvorfor: Festivalen arrangeres for 29. gang i Oslo.

Hei! Plutselig er det barnefilm midt på Youngstorget. Hva foregår?

– Ja, dette er helt nytt. Vi har laget en filmfestival for barnehager. Vi kontaktet en og en barnehage i Oslo, og nå kommer det 3500 barn. Det er kjempegøy.

Og så flaks at det begynte å snø akkurat nå, da!

– Haha, ja, det gir jo en fin ramme, da. Men det begynte å snø en halvtime før første visning. Vi lurer på om vi må brøyte. Men barn er jo de eneste som kan kle seg.

Hva er prosjektet? Å indoktrinere barna?

– Barn er jo utsatt for veldig ensidig innhold. Vi vil utvide litt, ikke si fyfy til det de ser allerede. Det har vært viktig å finne film uten språk, hvor bildene snakker til barna.

Uten språk? Altså, de snakker ikke sammen? Hvorfor det?

– Nei, ellers så måtte vi jo dubbe, da.

Ahh, stemmer. Film fra sør, ja. De snakker vel sjelden norsk i dem.

– Det er riktig. Og det skal passe til barn fra tre til fem år.

Barn får kanskje litt mer film og TV fra utenfor vesten enn før? I det minste fra Japan?

– Ja, det har jo blitt kulere å være nisje. Både K-pop og Anime er populært, men det er gjerne for litt eldre barn, da. Mange tenker liksom at Film fra sør er litt sånne kulturtanter. Men nå har nisjene blitt kulere. Vi har koreansk fokus i år.

Mange unger i Oslo har bakgrunn fra lenger sør. Får dere med dem, eller?

– Ja, det er viktig for oss. En ting er å øke kunnskap, for å øke toleransen. Men en annen ting er å gi barn med annen bakgrunn noe å være stolte av. Det kommer stor kunst fra andre områder også.

Funker det?

– Nå er dette første gangen, da. Vi får se etter ti år! Men jeg tror på at hvis vi får lov til å gjøre dette på fast basis, så kan vi være med å endre ting. Det skal ikke bare være krigsdokumentarer fra der hvor folk er fra.

Hva er tidenes beste barnefilm fra utafor vesten?

– Jeg er veldig glad i anime. Så det må nesten bli noe fra Studio Ghibli. Jeg prøver å pushe det på barn.

Du må velge én!

– Det er så vanskelig.

Livet er vanskelig!

– Ok, da. Jeg liker veldig godt Wolf Children. Og Det levende slottet.

Det var to, men OK.

– Egentlig burde jeg velge en fra programmet i år.

Greit. En fra programmet også.

– The boy and the beast. Den vises på Cinemateket søndag. Den er mest for ... tja, ti år. Og i følge med voksne.

For voksne da? Årets beste festivalfilm?

– The invisible life of Euridice Gusmao. Den var så fantastisk. Jeg gråt og gråt. Det var katarsis, renselse. Jeg hadde ikke mer maskara igjen etterpå. Det er en fantastisk bra film, særlig for de med søsken.

Uæ, jeg vil ikke gråte! Det høres fælt ut.

– Det er ikke fælt i det hele tatt, det er fint. Men ok. Hvis du ikke orker det, se Buddha in Africa. Det er en film om Kina i Afrika. Den kan du lære noe av.

Faste spørsmål på tampen! Hva gjør deg lykkelig?

– Datteren min, Kari Agathe.

Hun gjør deg sikkert litt ulykkelig også, i blant.

– Litt sliten og frustrert, i hvert fall. Men hun er den beste. Og litt av grunnen til at jeg ville lage filmfestival for barn også.

Hvem var din barndomshelt?

– Den eneste jeg kan huske er Morten Harket. En gang så vi dem, på Fornebu. Mamma og jeg gikk bort for å få autograf, men de sa nei.

Hæææ? Han ville ikke gi autograf til et barn? For et beist!

– De var sikkert veldig travle. Han var uansett kanskje mer et idol enn en helt.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg kan sette meg foran TLC på TV. Med sånne grusomme reality-programmer. Gipsy sisters, det er skikkelig trash. Da kan jeg skamme meg. Fytti grisen.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg har to kandidater. Du skjønner, jeg er veldig glad i radioteater. Den ene er Nils Nordberg, den andre er Lars Andreas Larsen. De har fantastiske stemmer, begge to. Det ville jeg likt.

Du går for de digge stemmene?

– Ja. Jeg kunne snakke minst mulig, og de mest.

Form framfor innhold, liksom.

– Ja. Jeg elsker å høre på dem.