Ragnhild Sæhltun Fjørtoft. FOTO: NRK

Fortsetter som NRK-guide

Ragnhild Sæhltun Fjørtoft (67) har gitt seg som kanalvert i NRK etter 45 år.

Du har vært pensjonist i ei uke etter 45 år som «hallodame» i NRK. Hva husker du best fra disse 45 årene?

- Jeg har fått være med på mye morsomt, selv om jobben som kanalvert var mest synlig. Høydepunktet var Hurtigruta minutt for minutt. Et stunt, og noe helt nytt. Vi kunne ikke forberede oss så mye. Men det ble fantastisk, alt var bare et eventyr. Jeg var med hele runden, og veldig mange fulgte med hele tida. Det var også stort å få «Gullruten». Da følte jeg at vår gruppe, som gjerne blir tatt for gitt, ble sett og anerkjent.

Hva er verst med å bli pensjonist?

- Overgangen, den her merkelige selvmotsigelsen å gå rundt og kunne disponere sin egen tid. Og frykten for ikke å ha noe fast å gå til. Ikke alle klarer den overgangen. Det å ikke se de faste kollegene hver dag. Det kommer til å være vanskelig i begynnelsen. Nå er jeg ikke riktig pensjonist før mandag. Denne uka har gått med til å rydde kontoret, og diverse intervjuer.

Hva skal du gjøre framover?

- Jeg har mange interesser, og kommer ikke til å gå og kjede meg hjemme. Det er nok å engasjere seg i. Jeg har sagt ja til å være guide for grupper på omvisning i NRK. Dessuten gleder jeg meg til å ha mer fri. Jeg har alltid jobbet når andre har hatt fri.

Trenger NRK fortsatt kanalverter?

- Når en ser den enorme responsen jeg har fått, er det tydelig at jobben er blitt satt pris på. Vi setter en personlig touch på kanalen, og gjør en veldig promotering av kanalen.

Hvilken bok har 
betydd mest for deg?

- Det er vanskelig å si. Men boka som gjorde at jeg ble glad i å lese, var det «Store spelet» av Tarjei Vesaas. Jeg er oppvokst på gård, og jeg kunne identifisere meg med hovedpersonen.

Hva gjør deg lykkelig?

- Jeg er flink til å se det store i det små. Det å ha barnebarna rundt meg. En vakker solnedgang, naturgleden. Det er ikke ofte en opplever den intense lykken. Det er mange små ting, man må bare se dem.

Hvem var din barndomshelt?

- I min tid, som jente, var det de store Hollywood-stjernene. Jeg samlet på bilder av Audrey Hepburn og har holdt litt fast på henne. Hun var en samfunnsengasjert kvinne, som også ble Unicef-ambassadør. Nå går jeg litt i barndommen, og har Hepburn-pute i bilen, og brilleetui med henne på.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- At jeg ikke er bestemt og myndig nok.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Jeg er ikke flink til å skeie ut. Trenger man det, og hva er det å skeie ut?

Hva er du villig til å gå 
i demonstrasjonstog mot?

- Det kan være mye, men i alle fall for kvinner i mange land. Jeg er veldig opptatt av kvinners situasjon i utviklingsland.

Er det noe du angrer på?

- Jeg kan ikke komme på noe her og nå. Jeg er en forsiktig type i utgangspunktet, og har ikke gjort noe mot mennesker som jeg har angret på. Kanskje at jeg ikke danset og sang mer da jeg var yngre. Det har vel noe med at jeg giftet meg med en mann som ikke kunne danse.

Hvem ville du helst 
stått fast i heisen med?

- Jeg ville ikke stått fast. Det er min store skrekk, og jeg har antydning til klaustrofobi.

tom.vestreng@dagsavisen.no