Filip er plutselig en av landets største konsertarrangører

Hvem: Filip Roshauw (36)

Hva: Musiker og journalist.

Hvorfor: Initiativtaker til Facebook-fenomenet Brakkesyke 2020, som arrangerer live-konserter på nett, mens koronaen holder oss borte fra klubben.

Yo! Hvordan oppsto Brakkesyke 2020 egentlig?

– Nei, det var vel på torsdag. Mange av oss som jobber med musikk er permitterte. Musikere. Bookere. Som ikke hadde noe annet å gjøre enn å skrive inn AVLYST på det ene eventet etter det andre. Så det var vel mest det å få ett eller annet gøy å gjøre.

Hva var ideen bak?

– Vi tenkte på musikerne. Ikke bare på inntektsgrunnlaget, men … Det er så kjipt å ikke kunne spille. Å utøve yrket sitt. Så vi tenkte kanskje at folk kunne ha glede av et digitalt konsertsted.

Det er jo digg å bidra, da! Å gjøre noe! Hva som helst?

– Ja. Det er en spesiell situasjon. Det er krise, men samtidig er det store kravet at man bare må sitte helt stille og ikke gjøre noe. Selvsagt har folk lyst til å gjøre noe. Vi har virketrang. Så er det bare å forsikre seg om at det man gjør ikke er velment sabotasje.

Bra navn, forresten! Brakkesyke!

– Jo takk. Vi vurderte navnet «Covid-19 sent me here». Da hadde vi sikkert vært et hyggelig småbruk med 350 følgere nå.

For nå har dere … noen titusener?

– Ja, det har bikka 40, tror jeg. Det er litt svimlende.

Og Sondre Lerche-konsert og greier!

– Det er kjempehyggelig at han henvendte seg, og vi liker han. Men det er ikke noe mål for oss å "uppe gamet" sånn uendelig. Vi bare har lyst til å komme oss gjennom inboxen.

Men hva gjør dere, egentlig? Sånn konkret?

– Godt spørsmål. Vi sitter og river oss i håret over tekniske utfordringer hjemme hos musikere. Vi har lært at hvis en frijazz-duo spiller i en trappeoppgang, og det blir forsinkelse i lyden, så er det ikke mulig å få tak i dem før førti minutter etterpå. Vi gjør stort sett alt en konsert-venue ville gjort, bortsett fra det de faktisk gjør. Servere øl og være et sted folk møtes og faktisk sette opp konserter på en scene. Alt annet gjør vi.

Tror du det er noe å lære av dette? Til etter krisa?

– Det er jeg bombesikker på  Men jeg vet ikke hva. Det blir jo forskningsarbeid, dette. I en ekstremsituasjon, hvor musikere lærer noe helt nytt om formidling av musikk. Oppi all den dritten vi står i nå, så er de greiene der litt spennende og oppløftende. Og vi skal jo på konsert igjen etterpå. Ingenting er jo som å gå på konsert. Jeg håper mange tenker at «hun der skal jeg gå på gig med».

Du tror flere kommer til å gå på Håkon Kornstad-konsert etterpå?

– Ja, helt klart. Det var oppi 2000 som satt og så på samtidig. Noen fikk nok noen kicks. Når du har en livestream med 6-700 folk som ser på en kar som spiller munnharpe. Det er gøy!

Og det skjer kanskje ikke så ofte?

– Jeg veit ikke hva som skjer i folkemusikkmiljøene til vanlig. Det kan jo være de har noen helt ville fester. Men jeg har i hvert fall ikke vært med på det før.

Så dette er musikkutvikling, i koronaens tid?

– Ja, for meg er den kunstneriske biten, hvordan folk utvikler musikk akkurat nå. Det er det gøyale. Mye enn responsen og hvor mange som følger med, så er det å følge med på musikerne og hvordan de bringer kunsten inn i det. Og omvendt. Det er det store kicket.

.Nå, noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Trapperne ved Ozark, som er bok nummer ti i Hjortefot-serien. Det var fra Gyldendals gode Guttebøker. Det var den første boka som ikke hadde bilder i seg som jeg leste helt på egen hånd.

Hva skjedde med de ni første i serien? 

– Den første jeg fikk var nummer ti. Den er sikkert helt forferdelig, altså. Jeg har ikke turt å lese den på nytt.

Hva er ditt beste karantenetips?

– Ring folk! Snakk med vennene dine som du ikke får sett. Jeg har en fast avtale med en kompis, vi ringes en gang om dagen nå, for å ha struktur.

Men det er så corny å bare «hei, jeg ringer for å sjekke at du ikke er dau!»

– Ja, men det får bare være. Det er som ordet kondolerer. Det er kleint, men det funker.

Hvem var din barndomshelt?

– Jon Rønningen!

Jøss, bryteren? 

–  Ja. Jeg var veldig fascinert. Jeg husker Seoul og da han vant i Barcelona. Han er stor. Jeg har veldig sterke barndomsminner, til den rullen han gjorde i siste sekund. Mot han med det umulige navnet.

Hva har du lyst til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Bedre fritidstilbud til barn og unge. Bedre lønn i pleie og omsorgsyrker. Og av en eller annen grunn, jeg vil støtte de som vil beholde Finnmark som selvstendig fylke. Jeg sympatiserer sterkt med den saken. Men jeg veit ikke om det vil være kulturell apropriasjon å bli rasende på deres vegne.

Fordi du er byfis?

– Ja. Farsiden er for såvidt fra nord-Norge. Men jeg kan stille opp, hytte med neven og være høflig.

Hvem ville du helst stått fast i heis ... øhh, jeg mener ... vært isolert med?

– Jeg savner vennene mine. Så det må bli Peter Vollset, bartender og bandkamerat. Det hadde nok blitt helt jævlig etter tolv timer. Men hvis det er et kortvarig isolat, så tar jeg Peter.