Faens banning

Språkforsker Ruth Vatvedt Fjeld kan si «morrapuler» uten å rødme. Men så har hun da også gitt ut ordbok om banning.

Hvem: Ruth Vatvedt Fjeld (71)

Hva: Språkprofessor.

Hvorfor: Har gitt ut banneordboka «Norsk Banneordbok».

Hva faen? Banneordbok. Hva skal det være godt for?

– Om det er godt for noe vet jeg nå ikke. Men det kan være en nyttig bok. I dag endres banneinventaret, og det blir stadig mer amerikansk inspirert. Derfor er det greit å ha en oversikt over det gamle ordforrådet, og ikke minst ta vare på det. Banning engasjerer folk, og mange bruker banneord uten å vite hva de betyr.

Så vi skal ikke kødde med språket vårt?

– Nei, språket skal vi ikke kødde med, men vi gjør det likevel. Jeg fikk nylig en mail fra en dame, som hadde laget en liste med sine egne banneord som hun hadde funnet på selv. Men de passer ikke inn i en ordbok. Der må det være ord som mange kjenner til eller bruker.

Satan. Så det har en funksjon?

– Da jeg hadde tysk på realskolen fikk vi beskjed om at ordet «Donnerwetter» (tordenvær) ikke var pent å si. I ettertid har jeg fått vite at det ikke er særlig stygt, men det var det kanskje engang. Det er gamle forestillinger som ligger til grunn for mange banneord.

Og jeg som alltid har trodd at de som banner jævlig mye har et dårlig ordforråd?

– Slettes ikke. De har faktisk et bedre ordforråd, og kan tydeligere/bedre uttrykke følelser. De som er opptatt av å ikke banne, er de høyborgerlige, de som har makta. Jo mer udannet man er, jo mer banner man. Det er fra gammelt av kirken og presteskapet som har sagt at banning er en stor synd. Det er helt greit å banne, men man må gjøre det med stil.

Da jeg var liten fikk jeg høre at banning ville føre meg lukt til helvete. Og da jeg som femåring i 1966 under en biltur med foreldrene mine sa at «den bakken var jævlig bratt», hogg fatter’n inn skivebremsene på Rekorden, modell 1965. Siden bannet jeg aldri så foreldrene mine hørte det. Hadde mine foreldre rett i den handlingen?

– Det var den trussel de kristne kom med, ledet av folk som helvetespredikanten Ole Hallesby på 50-tallet. Det var heavy greier. Forbud mot visse ord var ikke noe folk flest fant på, men hele presteskapet og kirken sto bak. Så hvis du hadde kristne foreldre, så var det vel kanskje i frykt for at du skulle bli utstøtt av det kristne fellesskapet om de lot deg banne. Banning har en sosial side, og det er greit å vite litt om det. Det engelske banneordet «Oh shit» er et veldig stygt og udannet ord i England, men her hjemme brukes det mye. Og det norske ordet, «skitt au», regnes nesten ikke som banneord her hjemme.

Hvor inn i helvete mange banneord har du samlet?

– Jeg hadde litt over 1.000 i ordboka. Jeg har fått noen innspill etter hvert, og notert meg 1.100, Jeg har ikke snakket med forlaget om det, men kanskje kommer det en revidert utgave.

Jeg hørte at ordet «fuck» opprinnelig er norsk?

– Det er flere teorier på det, men den som virker mest overbevisende er at det kommer fra det norrøne verbet å fokka, som betyr å slå. Et ord som vikingene brukte for å beskrive mannens handlinger eller perspektiv under et samleie. Ordet «fuck you» er det banneordet som brukes mest av unge mennesker i dag. Og jentene bruker det vel så mye som gutta. I hundrevis av år var det uhørt at kvinner skulle banne. Men etter hvert ble det en del av kvinneopprøret.

Steike. Hva er det mest brukte banneordet i Norge?

– Det har ikke vært gjort noen undersøkelser, men min erfaring og mine mindre undersøkelser viser at «faen» kommer høyt opp. Jeg har sett nærmere på realityserier som «Big Brother» og «Sjette Gear», og sittet med stive ører. De fra Nord-Norge og Finnmark bannet hele tida, mens de fra Stavangerkanten dristet seg til et forsiktig «Herregud».

Å faen. Er banning en del av din dagligtale?

– Det er vel det. Når jeg blir opprørt, glad eller imponert kommer det noen ord. Og jeg kan bruke sterke uttrykk. Jeg har nok blitt litt immun, og kan si «morrapuler» uten å rødme.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er mange som har betydd mye. Særlig Doris Lessings serie «Byen med de fire porter». En feministisk bok som handler om en kvinnens oppvåkning som kvinne, feminist og aktivist. Jeg er også glad i Kristin Lavransdatter.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er når jeg er sammen med andre som er lykkelige. Jeg føler lykke i et lykkelig fellesskap.

Hvem var din barndomshelt?

– Det må være bestefaren min som var bonde. Han tok meg med på alt, var der når vi trengte ham, og han lærte meg mye.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Det er også mange ting. Kanskje at jeg er litt vel spontan. Det kan være både bra og dårlig, men det gir meg en del problemer.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker og koser meg litt. Og da kommer spontaniteten til sin rett. Som å gi løfter jeg vet jeg ikke kan holde, eller gjøre dumme ting.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog imot?

– Veldig mye. Jeg har gått i tog 8. mars og 1. mai mange ganger. 1. mai går jeg alltid under fanen «Norge ut av NATO». Det er en viktig politisk sak. Og jeg går i tog mot urettferdighet.

Er det noe du angrer på?

– Da må jeg si som Edith Piaf. «Je ne regrette rien». Jeg har gjort mye dumt, men angrer vel egentlig ikke.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kanskje dronning Sonja. Hun imponerer meg på mange måter.

– Men da måtte du vel passe språket?

– Kan vel hende vi hadde sluppet litt opp på det begge to om vi hadde blitt stående fast lenge.