Navn i nyhetene

Et farvel til 17. mai

Mette Gaarder (65) beskrives som «motoren» i 17. mai-komiteen. Fredag er hun ferdig. Da venter nye tider.

Mette Gaarder (65)

Sekretær i 17. mai-komiteen. Har arrangert barnetoget i Oslo siden 2014. Leder sin siste feiring i år før hun pensjoneres.

Hvordan i all verden får man 60.000 barn til å gå dit man vil i den rekkefølgen de skal på den tiden de må? Det er jo så mye som kan gå galt!

– Det er det. Jeg må ha det klart og tydelig for meg hvordan toget skal være, og så må jeg klare å formidle det til alle de dyktige toglederne som hver eneste skole har. Vi gir mye informasjon til dem, både skriftlig og gjennom møter med alle samarbeidspartnerne. Så må de igjen møte med de voksne fra sin skole som skal gå i toget. Og er det hundre vektere som bistår, det er frivillige tidligere skoleledere som er med, og vi har et samarbeid med politi og vektere.

For barna kan det være en big deal om de får gå langt foran i toget. Hvordan bestemmes egentlig rekkefølgen?

– Vi har nydelige oversikter som går mange år tilbake som jeg har arvet over hvem som har gått hvor tidligere. Vi har oversikt over hvilke skoler som har hvilke jubileer, og det er de som går først. Jeg lager et forslag, også bestemmer 17. mai-komiteen. Alle skolene vil gjerne gå langt foran, men det går jo ikke. Men skolene er greie, og aksepterer at det blir som det blir.

Hva holder deg våken de siste dagene før 17. mai egentlig?

– Det er overraskelsene. Det jeg ikke vet at kommer. Også har jeg ansvar for bordplasseringene i lunsjen. Jeg vil at alle skal ha det hyggelig, men det er alltid noen som trekker seg og andre som melder seg på for seint. Men jeg sover greit. Jeg tror jeg har kontroll.

Hva gjør du selv på 17 mai? Og hva skal du gjøre neste år når du er pensjonist?

– Jeg starter på Vår frelsers gravlund klokka 07:00 og sjekker kransene. Også tar jeg en rask frokost på Rådhuset før jeg løper til Akershus og gir flagg til alle i teten av toget. Så går vi barnetogets rute, og deltar i barnefesten. Deretter løper jeg rundt på Rådhusplassen og ser til at alt går riktig for seg, før jeg tar imot gjestene til lunsjen. Jeg spiser lunsj, tar et glass vin og går til festkonserten. Så tar jeg drosje hjem og besvimer på sofaen. Neste år håper jeg Ekeberg skole der jeg har et barnebarn skal gå i barnetoget. Eller så skal jeg sørge for å få en billett til en plass på slottsplassen og se barnetoget derfra.

Hva syntes du om at politiet bar våpen på 17 mai?

– Vi har et veldig godt samarbeid med Oslopolitiet, og jeg er trygg på at alt vil gå rolig for seg på 17. mai. Jeg vil veldig gjerne skryte av politiet.

Jeg har en hilsen til deg fra varaordfører og leder i 17.mai-komiteen Kamzy Gunaratnam. «Mette er et utrolig varmt og hardtarbeidende menneske jeg har fått gleden av å bli kjent med. Hennes mål er å gjøre denne dagen til den beste dagen for Oslo-barna, og for 17.mai-komiteen har hun vært en motor for å finne de beste løsningene. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Mette.»

– Nå ble jeg litt rørt. Det er jobben min å legge til rette for komiteen og Kamzy. Det er hun som skal skinne, ikke jeg, så jeg ville egentlig ikke intervjues. Men jeg ble overtalt av Kamzy.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Kristin Lavransdatter». Det er den eneste romanen jeg har lest tre ganger i tre ulike faser i livet og som jeg har opplevd ulikt alle tre gangene. Det er en utrolig roman.

Hva gjør deg lykkelig?

– Barnebarna. Jeg har fem stykker!

Hvem var din barndomshelt?

– Pollyanna. Du må være en gammel dame som meg for å ha lest om henne, og jeg husker ikke navnet på forfatteren. Men hun var et ulykkelig barn som lekte «være glad-leken» og var et enestående godt menneske jeg aldri greide å leve opp til.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg snakker for høyt og for mye.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på så mye at det skal jeg ikke plage leserne med. Det er mange valg jeg har tatt som jeg ser i dag at jeg skulle gjort annerledes. Jeg går ikke rundt og føler på anger, men hvis jeg har såret noen håper jeg at jeg har gjort det godt igjen.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kongen. Han er en så klok og rolig mann, og han ville beroliget meg hvis jeg hadde fått panikk.

Mer fra Dagsavisen