– Det var forskjell på østsida og vestsida av St. Hanshaugen

Hvem: Kari Svendsen (68)

Hva/hvorfor: Hele Norges «Banjo-Kari». Sagenecabareten fyller ti år, og har premiere onsdag 14. november. Opptrer også på «Prøysen tel by'n» 23. november.

Liker du ikke telefonintervju?

– Å, har jeg sagt det?

Nei, men da jeg foreslo telefonintervju, så spurte du om hvor vi skulle møtes.

– Det må jeg helt ha oversett. Men jeg synes faktisk det er slitsomt å snakke lenge i telefonen – når jeg har snakket med venninner i flere timer må jeg gå og legge meg etterpå. Og så blir man helt varm på øret, og begynner å bekymre seg for det også.

Enig. Og som en kollega sa til meg; du sier ikke nei takk hvis Kari Svendsen vil møte deg.

– Det var hyggelig, da. Hvem var det jeg snakka med sist hos dere? Hanne Mauno? Hun var flink, jeg takka for det intervjuet.

Du kommer rett fra trening. Hva trener du?

– Jeg må låne blokka di. (Kari skriver med store bokstaver: GYRO TONICS).

Hørtes avansert ut?

– Nei da, men du må kunne forskjell på høyre og venstre. Det er en slags variant av pilates, men tankefilosofien er litt annerledes. Opprinnelig ble det startet for slitne ballettdansere, det er en pensjonert ballettdanser fra operaen som driver det. Jan de Miranda. Jeg var en av de første kundene, faktisk.

Så det uttrykket ditt «det er godt med alt en slepper», det gjelder ikke trening?

– Nei, det er en fin treningsform for oss som ikke orker alt peset med helsestudio. Det er mange folk fra bransjen som går dit. (Kari namedropper skuespillere). Men ikke skriv det, da!

Ok. Men du, jeg har alltid trodd du var østkantjente, men nå har jeg googlet meg fram til at du både vokste opp og bor vest for Akerselva?

– Ja, jeg flytta til Bjerregaards gate på Ila da jeg var fem år. Mutter’n bor i samme leilighet fremdeles, på 63. året!

Men den østkantdialekten din, er den fake den, da?

– Vi snakka sånn på Ila den gang! Det var forskjell på østsida og vestsida av St. Hanshaugen. Og jeg var arbeiderklassejente, foreldra mine jobba på Tandberg radiofabrikk. Pappa vokste opp i Vika, og han snakka brei østkantdialekt, mulig jeg herma litt etter han også. Og så kom ungdomstida, med Club 7, og alle slanguttrykka. Hypp. Blekke. Henge ute og sånn.

Jeg husker deg godt som vaktmester på Borgen skole. Jeg leste på Wikipedia at den rollen er 60 prosent deg?

– 90 prosent, vil jeg si. Dramatiker Bernt Kristian Børresen ringte og sa han hadde skrivi ei rolle til meg, og hvis jeg ikke ville ha den så skulle de droppe hele karakteren. Rigmor Lundin, ja. Jeg dikta inn noen svenske aner, og hvordan jeg ble unnfanga og sånn. Det ble ikke med i serien, altså.

Les også: Banjo-Karis bekjennelser

Gikk du på Ila skole selv?

– Ja, ti år. Jeg gikk også på Frogner kommunale handelsskole, tok artium på Bjørknes og forberedende på Blindern. Der strøk jeg med glans i alle fag. Jeg hadde jo spelt siden jeg var 15, men trodde ikke jeg kunne leve av det. Jeg jobba som kontordame i mange år. Men så slutta jeg, skilte meg fra Lillebjørn, og dro ut i verden og ga faen.

Vi må nevne Sagenecabareten.

– Ja, den selger som fy. Alt er relatert til østkanten, det er arbeiderviser og arbeiderlyrikk. Man skal både le og grine. Vi speller på Sagene Festivitetshus – ordentlig fint med svær scene!

Egner det seg som bryllupslokale, tror du? Jeg skal gifte meg ...

– Å ja, det har vært kjerke også, det! Men det er veldig populært, og det krever litt folk. Hvis dere blir førti gjester blir det litt glissent, hvis du skjønner.

Det er notert. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Sånn best og verst synes jeg er helt grusomt vanskelig når det gjelder kultur. Men jeg tar Per Petterson. Den siste har jeg ikke lest, for den ønsker jeg meg av mutter’n i julegave. Han skriver så jævlig bra. Det nytter jo ikke å ha en god historie å fortelle hvis du ikke kan fortelle!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er for utålmodig, og blir irritert hvis folk er treige. Det kommer rett ut, uten filter.

Hva ville du gått i demonstrasjonstog mot?

– Mye. Men jeg klarer ikke store folkemengder lenger, jeg får helt klaus og pusteproblemer. Heis derimot, går helt fint.

Og hvem ville du stått fast i heisen med?

– Pete Seeger. En stor visedikter og folkesanger, og et forbilde både som musiker og mennesker. Da skulle vi spelt banjo og sunget «We shall overcome».