Marianne Sveen. FOTO: PROPELLER RECORDINGS

Det som bare er mitt

Dette er mitt og veldig ulikt Katzenjammers uttrykk, sier Marianne 
Sveen om soloplata som kommer ut i dag.

Marianne 
Sveen (31)

Musiker

Gir ut soloplate som Dandylion i dag, spiller med Katzenjammer på John Dee mandag.

Hvordan kan du være soloartist når du samtidig er med i et band som er så populært og travelt opptatt?

- Det sier jo litt om hvor stort behovet mitt er. I teorien har jeg ikke tid til dette, men jeg hadde begynt med Dandylion en god stund før Katzenjammer. Siden har jeg vært med på en fantastisk reise med Katzenjammer verden rundt de siste sju årene. Men der er jeg én av fire. Dette er bare mitt, og veldig ulikt Katzenjammers uttrykk.

At du hadde holdt på med dette på forhånd ødelegger litt av myten om at Katzenjammer lærte å spille underveis?

- At vi ikke kunne spille er nok en misforståelse. Vi hadde instrumenter vi var gode på, og noen vi hadde lyst til å lære oss. Jeg har sang som hovedinstrument, gitar og piano i tillegg, og så hadde jeg trommetimer på videregående, og lærte meg bass, ukulele, trekkspill, banjo, munnspill og mye annet etter hvert.

Og nå har du gitt ut en serie med tre EP-er, hver med litt forskjellig musikk?

- Det må ikke være sånn at en og samme artist skal gjøre det samme hele tida. Dette har jeg spilt inn hjemme, produsert selv, tatt det med ut på veien, og redigert det på turnébussen. EP-serien begynte med en låt som skulle ligge på rulleteksten til filmen «Dunderland». Så kom den på en EP med de låtene jeg hadde da, men da jeg hadde samlet disse hadde jeg mange nye, og noen i en annen stil. Da bestemte jeg meg for å utdype de ulike delene i stedet for å få dem til å passe til hverandre.

Katzenjammer spiller for utsolgt hus på John Dee mandag. Det er et mindre sted enn dere er vant til nå?

- I utgangspunktet er vi der på grunn av jubileet til John Dee, men det er en jobb det er lett å si ja til. Vi har ikke sluttet å spille på små scener heller, vi har gjort det på klubber i England, og merker at det er veldig stas. Der får vi folk midt i fleisen, og vi er midt i fleisen på dem også.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- «All You Need Is Ears», biografien til George Martin. Den treffer meg både profesjonelt og personlig. Det er stort hvordan han fant et vanvittig potensial i The Beatles og gjorde dem udødelige. Med galskapen og grensesetting samtidig.

Hva gjør deg lykkelig?

- Hjemmetraktet kaffe, på sengen. Og å oppdage at jeg er i ferd å med å skrive en bra låt.

Hvem var din barndoms helt?

- Supermann. Og så var jeg opptatt av Samantha Fox. Det hadde ikke noe med musikken å gjøre, men jeg var hemmelig forelsket i Øivind Blunck, og i rollen som Reidar var jo han forelsket i henne.

Hva misliker du mest med deg selv?

- At jeg ikke klarer å beregne tid bestandig.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Det er det ikke lov å si i et intervju.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

- Homofiles rettigheter.

Er det noe du angrer på?

- Nei!

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Thom Yorke. Da håper jeg vi hadde blitt stående fryktelig lenge. Han og Radiohead er noe av det viktigste som har skjedd i pop- og rockehistorien siden The Beatles, kompromissløse og musikalsk frisinnede.

geir.rakvaag@dagsavisen.no