Navn i nyhetene

– Det skal gjøre vondt

Beady Belle stiller de litt ubehagelig nære spørsmålene.

Hvem: Beady Belle, alias Beate S. Lech

Hvorfor: Aktuell med ny plate «Dedication». Holdt konsert på Røverstaden onsdag

Gratulerer med ny plate – «Dedication» – er det dedisert til noen spesielle?

– Tittelen henviser til at vi alle har kamper å kjempe. Og noen kamper krever full dedikasjon. Og om man så bruker hele livet på å komme fram, så er man likevel ikke sikret å seire. Det gjelder å finne sin egen ærlige veg fram mot målet, som gjør det mulig å være til stede på reisen.

Du sier selv at du er inspirert av musikken fra syttitallet. Hva var så spesielt med den?

– Det spesielle med 70-talls soul er at den har en slags varme. Den er supertight og groovy og samtidig leken og levende! Og så representerer den en hel tidsepoke som er basisen i mitt liv. Denne musikken fyller meg helt.

Det står på hjemmesiden din at den forrige plata handlet om å stå utenfor å kikke inn. Føler du fortsatt at du gjør det?

– Ja, den nye platen bygger videre på den samme tematikken, annerledesheten. Men jeg har kommet et annet sted i prosessen. Det er råere og kutta inn til beinet denne gangen. Jeg stiller de litt ubehagelig nære spørsmålene. Det gjør litt vondt, men det synes jeg det skal gjøre ...

Stilen din beskrives som funky soul og R&B, men beskriver låtene dine som poplåter?

– Jeg synes i grunnen det var en god beskrivelse. Selve låtene er pop og stilen de er formet inn i er funky soul og R & B.

Hvor viktige er tekstene?

– Tekstene er viktige. Jeg skriver tekstene først. Jobber lenge med dem, endevender og fillerister dem før jeg setter musikk til dem.

Det er ofte kontrast i melodien og teksten og Jamie Cullum har kalt låtene dine for «A real mindfuck». Hva tenker du om det?

– Jamie ble fascinert av at både tekstene og musikken har sterk vilje, som på en måte peker i ulike retninger. Det å skrive i kontraster finner jeg veldig inspirerende. Det oppstår en friksjon når motsetningene blir koblet sammen, en tredje betydning. Det er på en måte som å smile gjennom tårer. Det er det som er mindfucken ...

Om du fikk velge hvem som helst – både nålevende og døde – hvem ville du helst ha sunget en låt sammen med?

– Her er svaret veldig enkelt. Ingen over – ingen ved siden: Stevie Wonder.

Hvilken historiske konsert eller festival skulle du gjerne ha opplevd?

– Åh, herlighet. Dårlig gjort med et sånt spørsmål! Hvordan velger man bare én??! Om jeg må svare på dette umulige spørsmålet, så kanskje jeg velger Bill Withers legendariske konsert i Carnegie Hall fra 1972. Det ble jo laget et fantastisk album av denne konserten, men det å være til stede må ha vært magisk.

Hva var den aller første plata du selv kjøpte?

– Det tror jeg må ha vært – på kassett riktig nok – Whitney Houstons første plate fra 1985.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg ble bare så sykt fort forelska i filmstjerner. Akkurat helter var de kanskje ikke, men jeg tapetserte veggene, gråt mine modige tårer og hadde mine søteste drømmer om dem. Min dypeste kjærlighetssorg hadde jeg på grunn av James Dean, som døde 20 år før jeg ble født.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser, drikker, skryter og rangler.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det å stå fast i heisen høres grusomt klaustrofobisk ut! Får helt hetta bare av tanken! Jeg ville i alle fall ikke stått der i full panikk med noe stort idol! Jeg måtte hatt med meg noen med en beroligende effekt. Kanskje en massør hadde gjort seg. Så kunne han kna slik at jeg kunne duppe av litt ...

Mer fra Dagsavisen