Christine Meyer vil fortsatt gå i tog for flere flyktninger

Nå er NHH-professoren ute med ny bok om konkurranse i offentlig sektor, og advarer mot konsekvensene av New Public Management.

Hvem: Christine Meyer (55)

Hva/hvorfor: NHH-professoren, som tidligere var direktør i SSB, er ute med ny bok om ledelse i offentlig sektor.

Sist du ble intervjuet i denne spalten ble det mildt sagt bråk. På spørsmålet om hva du var villig til å gå i demonstrasjonstog for, svarte du «å sikre at vi fortsatt har innvandring til Norge». Det ble det rabalder av. Hva tenker du om det i dag?

– Det var jo et ektefølt svar. Dette var midt under oppseilingen av flyktningkrisen som følge av krigen i Syria, og jeg mente det var viktig at Norge tok sin del.

Les også:Alt du trenger å vite om Siv Jensen og SSB-saken

Nå er du aktuell med at du har utgitt bok sammen med mannen din Victor Norman: «Ikke for å konkurrere». Hvor kom ideen til denne boken fra?

– Det er et stort hull i strategifaget når det gjelder offentlig sektor. Hele fundamentet kommer fra privat sektor og forutsetter at bedrifter skal konkurrere. Men de aller fleste offentlige virksomheter konkurrerer ikke i et marked, og utgangspunktet må derfor være et helt annet. Etter å ha ledet flere offentlige virksomheter og forsøkt å lage strategier som tok utgangspunkt i de rammeverkene som fantes, fant jeg ut av at det var behov for å snu opp ned på dem og lage noe som passet bedre for offentlige virksomheter. For å forstå grunnlaget for hvorfor oppgaver blir lagt til offentlig sektor, var det også nødvendig å kombinere strategi med samfunnsøkonomi, og da trengte jeg jo ikke gå så fryktelig langt for å finne en samfunnsøkonom med interesse for feltet.

Har dere noen eksempler på hva som skjer når ledere i det offentlige tenker som om de er ledere i en privat bedrift?

– De begynner å konkurrere, de blir mindre opptatt av å dele kunnskap og ressurser, og de flytter de beste folkene til der de inntektsgivende aktivitetene finner sted. Et område vi skriver litt om i boken, er utviklingen innenfor universitet- og høyskolesektoren, hvor en blir mer og mer avhengig av å hente eksterne midler til undervisning og forskning. I slike situasjoner kan en fort glemme kjerneoppdraget, som er grunnforskning og å utdanne heltidsstudenten.

Så hva mener du blir konsekvensen av det som gjerne kalles New Public Management-tankegang i offentlige virksomheter?

– Konsekvensene kan bli at kjerneoppdraget utarmes og at en forsøker å etterligne virksomheter som er fundamentalt forskjellig fra en selv. Det å fordele tjenester på en måte som er rettferdig, er ikke det samme som å tilby tjenester i et marked til dem som har høyest betalingsvilje. Når oppdraget er lagt til det offentlige, så er det fordi vi mener at de løses bedre der enn i markedet. Da blir det rart å forsøke å kopiere praksis fra privat sektor, slik vi har sett tendenser til.

Hvor har man sett tendenser til dette?

– Helsesektoren. Priser og insentiver virker, men i helsesektoren kan det få uheldig utslag fordi operasjoner som ikke «lønner seg» ikke vil bli prioritert like høyt.

Hva er det viktigste som kan gjøres for å motvirke denne tendensen?

– For det første trenger man å bli enige om hva som er kjerneoppdraget, både for offentlig sektor i stort og for hver enkelt virksomhet. Istedenfor å kutte likt i alle virksomheter i årlige effektiviseringskutt, er det bedre å kutte i de oppgavene som ligger i randsonen. De kan overlates til frivillig sektor eller kanskje også til markedet. Offentlig sektor kommer til å oversvømmes med oppgaver framover etter hvert som 68-generasjonen blir mer enn godt voksne, og det vil gjøre det nødvendig å konsentrere seg mer om kjerneoppgavene.

Les også: Tar et oppgjør med effektiviseringshysteriet

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– To bøker; Mark Moores bok om «public value» fordi den var starten på en ny tradisjon som minnet oss om hvem offentlig sektor er til for. Så vil jeg trekke fram Greg Mortensons «Three cups of tea» fordi den tar opp hvor viktig det er å gjør alt vi kan for at unge jenter i kvinneundertrykkende land, i dette tilfellet Afghanistan, skal få utdannelse.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å undervise studenter og føle at de blir engasjert. Det gjør meg skikkelig glad.

Hvem var din barndomshelt?

– Pippi var min barndomshelt.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Når jeg ikke klarer å hente fram den ukuelige optimisten jeg er og se framover.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da kler jeg meg ut og inviterer til selskap

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Jeg er fortsatt villig til å gå i demonstrasjonstog for at Norge skal ta imot flere flyktninger.

Er det noe du angrer på?

– Masse, men ikke noe jeg vil fortelle om her.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– FNs generalsekretær, António Manuel de Oliveira Guterres, som tidligere var FNs høykommissær for flyktninger.