Bok-arven etter pappa

Ingen visste at byrådssekretær Halvard Hølleland likte å skrive. Nå har han gitt ut sin første roman.

Hvem: Halvard Hølleland (34)

Hva: Forfatter og byrådssekretær.

Hvorfor: Ga nylig ut romanen «Faste Rammer»

 

Du ga nylig ut din første roman, «Faste rammer». Hvordan kom den boken til?

– Jeg hadde ferie, og leste flere bøker. Så begynte jeg å få litt overskudd og tiltakslyst, men jeg kunne jo ikke begynne å jobbe. Så da begynte jeg i stedet å skrive litt for moro skyld. Jeg har alltid vært glad i å skrive, men har aldri skrevet noe skjønnlitterært. Det første jeg skrev var noe så trivielt som at begynte med en mann som låste seg ut av leiligheten på St. Hanshaugen og gikk ned mot sentrum. Livet hans ble til mens jeg skrev.

Hadde du noen avtale med et forlag?

– Nei, man må først gjøre ferdig manuset, og det gjorde jeg som mange andre med risikoen for å bruke masser tid på noe som kanskje bare blir noe en fil på PC-en. Ett år etter at jeg skrev de første setningene sendte jeg manuset inn til Gyldendal. De svarte positivt, og sa de ville gi ut romanen. Så ga redaktøren min masse støtte og kom med flere tanker og ideer som gjorde manuset enda bedre.

Hva handler boken om?

– Boken handler om å stå i en umulig valgsituasjon, men likevel måtte velge. Min romanfigur, Jan Otto Smith, har levd i 20–25 år med frykten for at han kan ha arvet en genetisk hjernesykdom, «Huntington». Det er en sykdom som det er 50 prosent sjanse for at du har arvet om en av foreldrene dine har den, og som har et grusomt og langtekkelig sykdomsforløp. Da han fikk vite at han kanskje hadde arvet sykdommen, var han på full vei inn i livet med leilighet, jobb og kjæreste. Så ble alt snudd på hodet, og han bestemte seg for å leve alene og i veldig faste og strukturerte rammer, stort sett i gatenettet mellom Knud Knudsens plass på St. Hanshaugen og jobben hans på Oslo katedralskole. Men så skjer det ting både på jobben og i kjærlighetslivet som gjør at han må vurdere om han skal teste seg og finne ut om han faktisk kommer til å bli syk.

Alle forfattere er opptatt av at boken skal bli anmeldt. Hvordan har det gått for deg?

– Nå har boken vært ute i snart to uker, og jeg har så langt fått én anmeldelse. Stavanger Aftenblad skriver at «Faste rammer er en storslagen debut» og gir terningkast 5. Det var hyggelig. Spesielt fordi jeg ikke fortalte noen at jeg holdt på med å skrive bok, og dermed heller ikke lot noen lese den før jeg sendte det inn.

Hadde du noen forfatter erfaring før du gikk i gang med dette prosjektet?

– Jeg hadde ingen skjønnlitterær erfaring, men jeg har skrevet mye gjennom jobben, og dessuten har min far, Øistein Hølleland, skrevet mange barne- og ungdomsbøker, så det å begynne på noe selv var ikke en helt fjern tanke for meg. Pappa har jo sittet og skrevet gjennom hele min oppvekst.

Du er til daglig byrådssekretær for byrådsleder Raymond Johansen. Hvordan lar den rollen og som forfatter kombineres?

– Det lar seg ikke kombinere med unntak av i ferier og noen helger. Jeg skrev mest da jeg var i pappaperm mens sønnen min sov. I pappapermen slettet jeg dessuten Facebook og alle nyhetsapper og koblet meg helt ut.

Blir det flere bøker?

– Når jeg først har fått gitt ut en bok, er det fristende å prøve igjen. Det er spennende å skape et annet univers enn mitt eget.

Hvordan er arbeidsforholdene på Rådhuset i disse koronsdager. Hjemmekontor på de fleste?

– De aller fleste har hjemmekontor, men inntil onsdag denne uka var jeg er fortsatt på Rådhuset sammen med Raymond. Det var som å være der midt i fellesferien, bare uten alle turistene og med et helt spesielt alvor hengende over oss. Det har vært ekstremt hektiske dager, hvor vi har håndtert en ekstrem situasjon. Jeg hadde aldri trodd vi noen gang skulle komme dit at vi la så sterke begrensninger på innbyggernes liv. Men sannsynligvis er det disse begrensningene som til slutt gir oss hverdagslivet tilbake igjen.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er sikkert min egen. I alle fall målt i tidsbruk. Men en som har betydd mye er «Blind» av Lars Ove Seljestad. Den handler om en oppvekst i et gammelt industristrøk i Odda, og konsekvensene av klassereiser.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å komme ned til hytta i Nevlunghavn hvor jeg kan sitte og se ut over havet, gjør meg avslappet og lykkelig.

Hva er ditt beste karantenetips?

– Det som mange ikke vet er at hos bibliotekene kan man låne gratis E-bøker, lydbøker, filmer og aviser. Det er et bra tips i disse dager, og alt kan gjøres hjemmefra.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg hadde flere, men da jeg var liten var det to ting jeg var opptatt av; ski og fotball. Og det var da særlig Bjørn Dæhlie som var den store helten. Jeg gjorde mye for å være som de norske skiheltene i starten av 90-tallet, og jeg hørte kommentatorene i bakhodet da jeg selv gikk på ski.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg hele tida må gjøre noe, og fylle tida med noe. Mine beste egenskaper er også mine verste.

Hva savner du mest akkurat nå?

– Jeg savner det liver jeg er vant til å leve, og som man i disse dager blir veldig bevisst på. Jeg savner hverdagslivet og det normale Oslo.

Hva har du lyst til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Det er ofte et rikt utvalg av paroler 1. mai, og jeg pleier alltid å finne noe innen frihet, fellesskap og rettferdighet som appellerer til meg.

Hva angrer du mest på?

– Nå har jeg utdanning, familie og er i full jobb, men angrer litt på at jeg ikke levde litt mer av det utsvevende og planløse studentlivet enda lenger, gjerne med en lang reise jorda rundt.

Hvem ville du helst vært isolert med?

– Akkurat nå er jeg isolert med de jeg helst vil være isolert med, og det er samboeren Karin og sønnen Olav på ett og et halvt år.