Ble truet med våpen

I desember gir Thor Langli seg som politimann og innsatsleder etter 41 år i politietaten. Selv er han blitt truet med både våpen og kniv, men har aldri løsnet et skudd mot et annet menneske.

Hvem: Thor Langli (63)

Hva: Politimann og innsatsleder.

Hvorfor: Går av som politimann etter 41 års tjeneste i desember.

Du har vært innsatsleder og politi ved store hendelser som fire flykapringer, gisselsituasjoner, 22. juli og ved stats og presidentbesøk. Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter alle disse alvorlige sakene?

– Det er litt sånn blandet svar på det. Oppi all elendigheten har det vært mye interessant. Som en del av krisehåndteringsapparatet, har jeg jobbet mye med teknikker, taktikk og planverk. Det er tilfredsstillende å se at dette fungerer når det skjer forferdelige ting. Statistisk skjer det mye, og jeg vil gjerne være til stede. At det skjer på min vakt. Det har vært mange sterke syns- og sanseinntrykk, men jeg har innarbeidet gode rutiner for å bearbeide hendelsene, og det hindrer nok at jeg ikke våkner om natten våt av svette. Men det har vært syn man ikke glemmer, men det er noe man må påregne når man velger dette yrket.

Hvordan var det å være innsatsleder etter bomben 22. juli. Følte du at du gikk løs på en håpløs og surrealistisk oppgave?

– Jeg vil heller begynne svaret litt annerledes. I mine 17 år i beredskapstroppen fikk jeg unike muligheter til å opparbeide meg kunnskap og erfaring. Det og mange år i gata hjelper på. I etterkant av 9/11 kom det en gruppe brannfolk fra New York til Oslo for å fortelle hvordan de jobbet. Jeg har også hørt foredrag hvor Metropolitan Police’ delte sine erfaringer etter bomben 7. juli i 2005, og politiet i Madrid hvor de fortalte om nødetatenes håndtering av terroren Madrid i mars 2004. Så i det øyeblikk jeg hørte meldingen om hva som hadde skjedd i Oslo 22. juli, hadde jeg en forestilling om hva som ventet meg og hvordan det så ut. I slike situasjoner er det viktig å ha gode innarbeidede rutiner for krisemestring. Ved slike hendelser skal gjeldende planverk og handlingsmønstre benyttes – ikke finne på noe nytt. Allerede på tidlig 2000-tallet utviklet et samvirke for nødetatene håndtering av alvorlige hendelser. Men selv om jeg var forberedt var det en tung opplevelse. Men det varmet å se hvordan personellet jobbet alle steder i Regjeringskvartalet. Både helse, brann, politi og sivile. Og jeg er glad for at ingen omkom på grunn av at vi ikke nådde fram til de skadde tidsnok.

Hvordan er det å være politi i Oslo i dag, kontra da du startet i 1978?

– Det er veldig forskjell. Den positive forskjellen er at vi er mye mer forberedt på de store hendelsene i dag enn den gang. Jeg var først på stedet da en bombe gikk av på Østbanen i 1982. Da følte jeg mer avmakt og var svært usikker på hvordan hendelsen skulle driftes. Og det var en vekker.

Har du noen gang fryktet for ditt eget liv i tjeneste?

– Ikke sånn at jeg har følt at det står om sekunder før jeg dør. Jeg har blitt truet med skytevåpen og kniver, og det har blitt avfyrt skudd i den retningen hvor jeg har stått. Og det har vært en spesiell følelse.

Du har også bakgrunn fra beredskapstroppen. Har du noen gang vært i situasjoner hvor du har måtte løsne skudd?

– Jeg har deltatt i aksjoner hvor politiet har avfyrt skudd, men selv har jeg har aldri løsnet skudd mot en person. Beredskapstroppen er de som møter flest skarpe oppdrag, og de har veldig god trening i å håndtere dette. Og totalt sett løsner norsk politi veldig får skudd.

Bør politiet være fast bevæpnet?

– Ja, jeg mener det. Jeg var motstander fram til 2014. Også etter hendelsen i 2011. Men da kom det ny trusselvurdering fra PST som gjorde at jeg endret mening.

Du sier til politiforum.no at du har fått noen smeller gjennom årene. Hva mener du med det?

– Det går på det fysiske. Når man er operativ i så mange år som jeg har vært må man regne med å få noe. Jeg har en skulder som tidvis ikke er bra etter judotrening med beredskapstroppen. Og nakken er ikke helt god etter en påkjørsel under en biljakt. Jeg har også blitt sydd flere ganger etter diverse bataljer.

Hva vil du savne mest ved politiyrket?

– Først og fremst veldig gode kolleger. Jeg har fått lov til å jobbe med det jeg har hatt lyst til innenfor mitt fagfelt, og jeg har fått være en del av krisehåndteringsapparatet. Dette vil jeg savne.

Hva skal du fylle dagene med nå?

– Nå har jeg ikke gått av riktig ennå, men det går fort til 27. desember, som er datoen. Jeg driver og grubler litt rundt dette, og jeg har fått noen tilbud. Jeg har omtrent hele livet eid gamle biler og har nå en 42 år gamme Lincoln, som skal få mer puss og stell enn nå.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Betydd mest er jeg ikke sikker på, men de siste jeg har lest er Jo Nesbø og «Harry Hole-serien». Krimbøker generelt beskriver veldig dårlig hvordan politiet arbeider i virkeligheten, og kan gjøre meg litt oppgitt. Men jeg er fascinert av måten Jo Nesbø skriver på.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er jo flere ting. Hele livssituasjonen. Jeg har tre barn og tre barnebarn, tvillinger på åtte og en på tre år. Å se de eldste spille fotball på et lokalt lag er topp. Et stabilt familieliv og hobbyen med gamle biler er også en del av pakka

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg leste en bok om skøyteløperen Fred Anton Maier en gang i tida. Han og Per Ivar Moe, som var fra Lillehammer som meg, var helter. Som guttunge var jeg opptatt av idrettshelter, og noterte rundetider under skøytemesterskap.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Tja. Hadde jeg mislikt det skikkelig hadde jeg nok gjort noe med det. Men jeg er ikke så veldig impulsiv. Vet ikke om det irriterer meg, men jeg tenker for mye gjennom ting.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det er lite av det. Jeg er ikke impulsiv nok til det. Og jeg er ikke i stand til å drikke så mye at jeg ikke kan gå rett.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg har stort sett stått på sidelinjen eller kjørt foran, og har holdt meg nøytral. Jeg er opptatt av likestilling og at alle skal ha det bra. men vet ikke om jeg ville gått i tog for det.

Er det noe du angrer på?

– Ikke noe jeg kan komme på. Hadde jeg vært ung i dag, ville jeg søkt det samme yrkeslivet. Kan legge til at jeg er fascinert av avanserte maskiner, og burde kanskje tatt nødvendig opplæring for å kunne flydd helikopter.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det jeg kommer på umiddelbart er statsministeren, og prøvd å overbevise henne om at det må bevilges mer penger til etaten. Det er før gæli at mange hundre politifolk som er utdannet ikke har fått jobb.